Ung og lovende på bygda

Forlatte grendehus. Flakkende maling. Gjengrodde åkre.

Stadig flere unge blendes av lysene i storbyene og forlater den lille bygda de vokste opp i. Slik har det vært i mange tiår.

Men på ei lita øy, langt ute i havgapet på nordlandskysten, har de klart noe usannsynlig.

Unge flytter til øya. Og de blir boende.

Her er gjennomsnittsalderen 34 år. Det samme som på Grünerløkka i Oslo.

Men er det en skatt som skal velte distriktsutopien?

Cappuccino og golf

Øya ligger en god fergetur fra fastlandet – sånn omtrent midt i Norge. Nabo til den langt mer berømte øya Træna, kjent for sin årlige musikkfestival.

Navnet er Lovund.

Ved første øyekast ser Lovund ut som det fiskeværet det en gang var. Røde naust, dramatisk natur og én nærbutikk.

Men det tar ikke lang tid før man oppdager at noe er annerledes.

Mellom holmer og åpen sjø, omringet av fuglefjell og fiskemerder, bor det 520 mennesker.

Over dobbelt så mange som på 70-tallet.

Langs bryggekanten står innflytningsklare arkitekttegnede hus kledd i malmfuru – med tilhørende elbilstolper.

Og det mangler ikke på ting å finne på.

Her kan du blant annet drive med golf, dans, fotball, kor, styrketrening, squash. Du kan drikke en cappuccino på øyas eget kaffebrenneri eller ta deg en drink på en av øyas to barer.

Én av dem som har valgt seg et liv her ute, er Marte Solheim Fossen (25).

Nå klikker hun seg gjennom rader på et Excell-ark. Det blonde håret henger løst over dressjakka og sminken er on fleek.

Hun er som tatt ut av en BI-katalog, der hun sitter med beina i kors på kontorstolen.

Men dette er langt fra Handelshøgskolen i Oslo. Her går ingen trikk.

Utenfor vinduet går store båter inn og ut av havna. Trailere med tonnevis av laks starter motoren unisont i fergekøa.

– Jeg hadde hørt mye bra om Lovund, men da jeg kom hit for intervju, ble jeg frelst.

Når Marte kjører fra jobb i sin sølvgrå Ford Mondeo, sier hun «ha det» til folkene på kontoret, kun for å møte dem fem minutter senere på Joker'n.

Ute er det for lengst mørkt. Fjellet som stikker opp som en heksehatt bak butikken, har fått sin årlige julebelysning. På bakken ligger et hvitt lag med frost.

Men til tross for at vinterstormene banker på dør, er det ingen plass hun heller vil være.

Ikke engang Australia, Irland eller Bodø, hvor hun tidligere har bodd, frister.

For å bygge seg en karriere har hun valgt å bo på Lovund.

Marte er utdannet i havbruk, eller akvakultur, som det heter, og jobber i hjørnesteinsbedriften Nova Sea.

De er kjent for saftige bonuser.

Hvert år deler de ut opptil to hundre tusen kroner til alle de 340 ansatte.

Enn så lenge, i alle fall.

For fra og med nyttår kan en ny lakseskatt spise opp en betydelig del av overskuddet til bedrifter som den Marte jobber i.

Nå frykter flere at det vil få konsekvenser for det unike samfunnet på øya.

Distrikts-utopi

Først var det pandemi, deretter krig i Europa. Likevel har det gått veldig bra med den røde fisken.

Over all forventning, faktisk.

Men nylig kom regjeringens forslag om grunnrenteskatt.

Grunnrenteskatt betyr, enkelt forklart, at noen av de selskapene som tjener mest penger på laks, må betale en «husleie» til staten for å låne havet.

Sjømatnæringen frykter skatten vil få store konsekvenser for Kyst-Norge.

At arbeidspasser, aktivitetstilbud og muligheter forsvinner. At de unge igjen vil velge seg til byene.

Og det er ikke bare toppledere som bekymrer seg.

Flere spør: Er det trygt å investere i en bolig ute i ingenmannsland nå?

– De bekymringene for at optimismen og utviklingen skal snu, er helt reelle blant alle som har satset på å bo her, og som kanskje vurderer å satse mer ved å kjøpe bolig her.

Det sier Lisa Yvonne Mele (29) fra Ålesund. Hun jobber med HR på Nova Sea og har bodd på øya med samboeren sin i to år.

Hun skryter av samholder og optimismen her. Av de som står på kaia og vifter med husnøklene dine, hvis du er ny.

Nå er hun likevel i tenkeboksen. Blir det et tredje år?

Den siste tiden har over 1000 laksearbeidere fått permitteringsvarsel. Og på Nova Sea mister 18 arbeidere på filetfabrikken jobben over nyttår.

De som mener skatten ikke er en trussel mot befolkningen langs kysten, peker på en mektig næring som forsøker å presse regjeringen med å sette arbeidsplasser på spill. Å permittere er ikke uvanlig i bransjen.

Millionærøya

Det er ingen hemmelighet at laksen, den røde fisken fra Norge, er en stor del av forklaringa på hvorfor så mange unge flytter til Lovund.

Laks betyr jobber og gode penger.

Ikke siden andre verdenskrig har det jobbet flere i havbruksnæringa.

Daniel Kristoffer Johansen (23) er én av dem.

Han jobber som røkter i Lovundlaks, det andre store oppdrettsselskapet på øya.

Lovund blir ofte kalt for «millionærøya» i storbyene, og det går mange rykter om de som bor og jobber her.

– Jeg blir kalt for laksebaron på fastlandet, bare fordi jeg jobber med laks.

Fire kilometer vei

Daniel gliser mens han ruser motoren på sin hvite BMW.

– Det er ikke hestene som er viktig, men lyden, forteller han.

Bil er hans store lidenskap. En lidenskap som er langt fra gratis.

Felgene alene kostet 150.000 kroner, og er utsmykket med 35 gullbolter.

Samtidig er Daniel pappa og samboer. Og selv om han hverken har fagbrev eller høyere utdanning, tjener han mer enn nok til både det ene og det andre.

Eksempelvis kjøpte han nylig sin fjerde bil. En Chevrolet Starcraft.

Nå har han én bil for hver kilometer vei på øya.

Neste prosjekt? Bygge et hus. En veldig stor invenstering på ei lita øy.

– Er du bekymret for at du ikke skal få solgt huset i ettertid for like mye som det kostet å bygge?

– Jeg ser ikke for meg å selge ...

Daniel tror ikke utviklingen blir å stoppe med det første, og føler seg trygg på arbeidsplassen sin. Også etter den nye skatten ble foreslått.

– Så lenge jeg har levd, har det vært god utvikling her.

Men lakseeventyret begynte lenge før 23-åringen ble født. Og det var mange tiår med slit før overskuddet begynte å renne inn.

– Føles ikke bra

På andre siden av øya sitter Marte i vinduskarmen hjemme. Fra panoramavinduene i funkisboligen som hun leier, kan hun se en flik av kontoret.

Men mest av alt har hun utsikt til storhavet.

– Da tenker jeg at jeg har havna rett. Men av og til tenker jeg at det er litt rart at vi bor her midt ute i havgapet, og at det er så mye liv her ute?

Hun har elsket havet siden hun var lita.

Hun liker alt med det.

Den salte lukta. Hvordan måneskinnet glinser i bølgetoppene når det er mørkt og klarvær. Følelsen av uendelige muligheter.

Når hun blir litt eldre, vil hun kjøpe hus. Helst enda tettere på havet enn i dag.

– Jeg tenker at hvis jeg finner ut at jeg skal bli værende her, så er det et naturlig trinn i voksenlivet.

Men nå spørs det.

– Det er ingen tvil om at det er mer usikkert nå enn tidligere. Man leser stadig vekk om permitteringsvarslene som kommer om dagen. Det føles ikke bra.

Hva som blir det endelige forslaget fra regjeringen, vil være klart etter nyttår. Les mer om grunnrenteskatt her: