Regjeringens forslag om å innføre grunnrenteskatt på fiskeoppdrett er blitt møtt med sterke reaksjoner fra næringen.
Oppdrettsselskapene Lerøy og Salmar – som begge nylig har utbetalt milliardbeløp i utbytte til sine eiere – har sendt permitteringsvarsel til hundrevis av ansatte, dels begrunnet med den foreslåtte grunnrenteskatten.
Men leser man selskapenes pressemeldinger, er det ikke grunnrenteskatten i seg selv de argumenterer mot. Kritikken retter seg først og fremst mot ett av regjeringens forslag til praktisk gjennomføring, regelen om såkalt normpris: Inntekten fra salg av laks er tenkt beregnet ut fra priser på Nasdaq-børsen, ikke salgsprisen bedriften faktisk mottar.
Hensikten er å hindre at man kan slippe unna skatt ved å selge fisken billig til seg selv, siden flere selskap driver med både oppdrett og bearbeiding.
Selskapene synes å mene at normprisen, slik den er utformet, vil gi store, utilsiktede problemer. I så fall bør de snarest foreslå bedre løsninger.
En godt utformet grunnrenteskatt gir nemlig ingen grunn til å permittere ansatte. Den fungerer omtrent som om staten går inn som en passiv investor: Staten dekker sin andel av investeringer og løpende kostnader, og får til gjengjeld sin andel av inntektene.
En slik skatt endrer ikke hvilke prosjekter som er lønnsomme eller ulønnsomme – den endrer bare fordelingen av overskuddet når det går bra, og av tapet når det går dårlig.
En grunnrenteskatt kan faktisk være til selskapets fordel om det går dårlig. Fordi staten dekker deler av investeringene, frigjøres midler som selskapet kan investere annetsteds.
Denne fordelen motvirkes selvsagt av at staten også tar sitt av inntektene. Men ulempen overskygger fordelen bare om investeringene kaster uvanlig godt av seg.
En godt utformet grunnrenteskatt er derfor lite å frykte for de ansatte og lokalsamfunnet. Er avkastningen høy, får eierne godt nok betalt selv når staten har tatt sitt. Er avkastningen lav, deler staten på tapet.
Men i oppdrettsnæringen vil avkastningen ofte være særlig høy. Det er fordi næringen drar nytte av et begrenset antall tillatelser til å utnytte våre felles naturressurser. Derfor har norsk fiskeoppdrett gitt opphav til noen av landets største private formuer. Og derfor trenger vi en grunnrenteskatt.
Oppdretterne har allerede i mange år fått drive uten grunnrentebeskatning. Fellesskapet har gått glipp av store inntekter, mens noen har tjent seg søkkrike. Slik opphopning av privat rikdom forskyver også fordelingen av politisk makt:
En ekstraordinært lønnsom bransje har ikke bare mye å forsvare, men også råd til å drive intensivt politisk påvirkningsarbeid for å få det som den vil. Også i oljenæringen har vi sett dette: Når næringens privilegier trues, tas lobbymaktens slagkraft i bruk.
Regjeringens forslag er nå på høring. Næringen bør fremme sine synspunkter der. En normpris kan utformes på ulike måter, og kanskje trengs en debatt om detaljene i lakseskatten. En godt utformet grunnrenteskatt på fiskeoppdrett er imidlertid ingen trussel mot befolkningen langs kysten. Derimot gir den en mer rettferdig fordeling av gevinstene fra utnytting av fellesskapets naturressurser.
