Straffedømte gir psykiatrikø: – Skal man få god behandling, må man begå alvorlig kriminalitet først

Stadig flere i Norge dømmes til tvungent psykisk helsevern, skriver fagbladet Dagens Medisin.

Personene som dømmes til dette er for syke for å sone i vanlige fengsler, men må likevel skjermes fra resten av samfunnet.

Derfor er det sykehusene som skal ta hånd om disse.

I 2002 ble det avsagt 16 slike dommer. I 2021 har dette tallet steget til 64.

Det viser tall fra Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern.

Dette gjøres på egne sikkerhetspsykiatriske enheter i sykehusene. På disse enhetene er fokuset på sikkerhet for pasienten og omgivelsene.

Der er det ofte satt inn ekstra tiltak for å redusere sjansen for skader og rømming.

Men disse plassene er også ment for alvorlig psykisk syke mennesker som ikke nødvendigvis har en dom på seg.

Det kan være pasienter som helsepersonell har vurdert trenger behandling, og som samtidig utgjør en fare for seg selv eller omgivelsene.

90 prosent fylles opp av domfelte

Økningen i antall dømte til tvungent psykisk helsevern skjer samtidig som antall døgnplasser har blitt redusert fra 5.751 til 3.604 siden 2001.

Det skriver Dagens Medisin.

Ved Nordlandssykehuset i Bodø sliter de nå med kapasiteten på sikkerhetsavdelingen.

Det førte til at de i mars høynet beredskapen fra normal drift til grønt nivå.

– Vi har valgt å gå til grønn beredskap i psykisk helsevern og rusklinikken, fordi vi har en veldig stor tilstrømning av pasienter. Da har vi måttet sette inn noen ekstra tiltak for å håndtere det.

Det sier administrerende direktør Siri Tau Ursin til NRK.

For tiden sitter 21 pasienter på sikkerhetsenheten som er dimensjonert for 15 personer.

90 prosent av disse pasientene har en dom fra rettsvesenet.

Nordlandssykehuset ser nå på å gjøre om lokaler som ikke er egnet til pasientbehandling for å møte på behovet.

Sykehusdirektøren mener nå det må tas grep nasjonalt for å øke antall plasser på sikkerhetsenheter på norske sykehus.

– Vi må se på dette i et nasjonalt perspektiv. Det er ikke bare vi som er i denne situasjonen, sier hun og legger til:

– Vi tror det trengs flere sikkerhetsplasser. De regionale helseforetakene og myndighetene må på banen.

Lovendringen i 2017

Selv om tendensen har vært at flere dømmes til tvungent psykisk helsevern, skjedde det en økning i 2017.

Da ble det gjort en endring i lovverket.

– Der fikk den enkelte pasient større rettigheter til å nekte samtykke til behandling. Altså tvungen behandling ble vanskeligere å gjennomføre, noe som førte til at veldig mange sa nei takk til behandling og dermed ble mer syk.

Det sier førstestatsadvokat i Troms og Finnmark, Hugo Henstein, til NRK.

Sykehusdirektør Ursin tror også lovendringen har ført til at flere blir dømt til tvungent psykisk helsevern.

– Vi antar at det kan ha noe med saken å gjøre. Dette er pasienter som er for syke til å sone i fengsel og da skal de få en plass hos oss.

Ursin sier at de gjerne skulle hatt flere plasser totalt, men at utviklingen i psykiatrien har vært å sørge for å ha tjenestene ute hvor folk bor.

– Vi har distriktspsykiatriske senter og dagbehandling. Men pasienter som kommer med dom kan ikke tilbys dette.

– Hvorfor kan ikke Nordlandssykehuset flytte flere ressurser hit?

– Det skulle vi gjerne gjort hvis vi kunne det. Men det er viktig å huske at psykiatri er et spesialisert fagfelt. Det er ikke bare å gå inn å gi den spesialiserte behandlingen som trengs. Det vi må sørge for er å utdanne nok folk fremover.

Førstestatsadvokat Henstien sier at situasjonen nå er paradoksal:

– Skal man få god behandling som psykisk syk, så må man begå alvorlig kriminalitet først. Satt litt på spissen; er man syk og i fare for å drepe noen, da får du ikke behandling. Men har du drept noen, da får du behandling, sier han.

– Det er fryktelig uverdig, både for den enkelte det gjelder, men også for samfunnet.

Henstein oppsummerer situasjonen slik:

– Det har blitt vanskeligere å behandle folk med tvang, og det er ikke plass til å behandle folk med tvang fordi sengeplasser er bygd ned og fylt opp med pasienter gjennom straffesporet.

– Dommeren spør ikke sykehuset om de har plass

– Det er et paradoks. Skal du ha sikkerhetsbehandling må du, i tillegg til å være psykotisk, gjøre ett eller flere lovbrudd sånn at en dommer kan si; du er syk, du er farlig for samfunnet og du må få behandling.

Det sier psykiater Steinar Nilsen. Han jobber på sikkerhetsenheten ved Nordlandssykehuset med pasienter som har schizofreni.

Han har selv kjent på presset psykiatrien nå står ovenfor. Nylig ble en person i Nordland dømt til psykisk helsevern:

– Dersom jeg skal ta han imot må jeg nesten tvangsutskrive en annen pasient, sier han.

Han sier flere domfelte fører til at pasienter med akutte forbigående lidelser og psykotiske pasienter på akuttposter får kortere tid til behandling.

– Hva må til for at en pasient skal få behandling på sikkerhetsenheten hvis han ikke har dom?

– Jeg har ikke noe godt svar. Per i dag er det ikke mulig. Vi må ha flere sengeplasser i psykiatrien og vi må styrke akuttpsykiatrien.

Han sier det er et nasjonalt problem som har vart i mange år:

– Jeg synes det er tragisk og skamfullt for det norske samfunnet.

– Dommeren spør ikke sykehuset om de har plass. Dommeren ser bare på jussen og da havner pasienten på sykehuset.

– Dette er pasienter som trenger god kompetanse

– Det er en utfordring at det har vært en så stor økning. Sykehusene har allerede gjort en del endringer for å øke kapasitet og sikre at man har tilstrekkelig med bygg, sier statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap).

I fjor ba helseministeren sykehusene om å lage en plan for hvordan man skal øke kapasiteten og se på organiseringen av disse plassene. Den kommer nå, sier statssekretæren.

– I tillegg settes det årlig av midler for å gi sykehusene ekstra økonomisk støtte til å håndtere denne pasientgruppen.

Det er planer i alle regioner for hvordan man kan klare å skape kapasitet for å ta unna det økende antall mennesker som sitter i tvungen omsorg, ifølge Bekeng.

– Det står i Hurdalsplattformen at vi ønsker å stanse nedbyggingen. Dette er pasienter som trenger god kompetanse, gode bygg og organisering – både av hensyn til pasienten selv, men også av hensyn til samfunnsvernet.