Kreftsyke Karen: – Vi hadde ikke klart dette uten hjelp

Siden 2010 har Norge hatt en lov som gir mindreårige barn krav på oppfølging fra helsevesenet ved alvorlig sykdom hos foreldrene, og nå fra juni gjelder også loven for barn som etterlatte og for søsken.

Doktorgradsstipendiat Bjørg Eva Skogøy er en av dem som har forsket på denne loven, og om den fungerer etter hensikten.

– I forskningen er vi godt kjent med at livskvaliteten til barn kan bli dårligere når det er sykdom i familien, at barn løper en større risiko for å selv bli syke senere i livet og ha behov for psykososiale helsetjenester, forteller Skogøy.

Derfor er det viktig at spesielt barn følges opp på en ordentlig og god måte når familien opplever alvorlig sykdom, mener hun.

– Det er klart at mange barn bekymrer seg. De kan bli ukonsentrerte, være redde og få vansker for å sove. Det kan være mange utfordringer.

Var åpen med barna

NRK fortalte i helgen om trebarnsmoren Karen Hagland som har uhelbredelig kreft, og som har valgt å være åpen om sykdommen overfor barna sine.

Hennes tre barn Agnes (10), Aslak og Katrine er tre av om lag 3500 barn som hvert år blir pårørende til foreldre som får kreft.

Karen Hagland opplevde det å finne riktig hjelp som ganske kaotisk i begynnelsen.

Samtidig synes hun at de er heldige som har fått såpass mye hjelp av kreftkoordinator, psykolog og fastlege. Uten disse hjelperne hadde de måttet flytte nærmere et sentralsykehus.

– Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet dette uten hjelpen fra kreftkoordinatoren min. Det å vite hvordan det påvirker barn å ha en kreftsyk forelder, er ikke noe som sier seg selv. Hun har hjulpet med å trygge barna i det utrygge.

Store forskjeller

Men et tydelig lovverk til tross: Får alle barn den samme gode oppfølgingen?

– Nei, de får ikke det, mener Bjørg Eva Skogøy, som har undersøkt hvordan barn blir ivaretatt av helsevesenet når en eller begge av foreldrene blir syke.

Hun påpeker at mange kommuner har et godt tilbud gjennom blant annet dyktige kreftkoordinatorer, men at det ikke alltid er slik.

– Det er forskjeller mellom sykehus, kommuner og det er en del geografiske utfordringer med å gi et godt tilbud i spredtbygde strøk, utdyper hun.

Kan kreve hjelp

Før trodde man det var best å skåne barn og ikke snakke så mye om disse vanskelige temaene. Men i dag vet man at barn mestrer utfordringene mye bedre hvis de får sette ord på det, ifølge Skogøy.

Dersom en familie opplever å ikke få god nok hjelp i en vanskelig situasjon, kan man med loven i hånd etterspørre og eventuelt kreve mer hjelp.

– Helsepersonell i kommunene og i spesialhelsetjenesten har plikt til å følge opp. Vi vet at barn og foreldre ønsker hjelpen nær der de er, og gjerne fra noen som kan følge dem over tid, sier forskeren.