Bjørns demenssyke far ble plassert alene i kommunal bolig – naboen måtte klippe tåneglene hans

– Det hadde vært bedre om de hadde kastet pappa i fengsel. Der hadde han hatt mer rettigheter og pleie enn det han hadde på Granmoen, sier Bjørn Myrer.

Den demenssyke pappaen sitter i bakgrunn.

Han klarer ikke fortelle egen historie. Men føle kan han fortsatt.

Små våte prikker blir synlig på den blå T-skjorta. Uten en lyd begynner tårene å trille.

For tre år siden sto 74-åringen uten et hjem og med eiendeler i et malingsspann. To år senere fant sønnen Bjørn ham forlatt i en skitten, illeluktende kommunal bolig uten fungerende dusj.

Hvor i all verden var alle som skulle ha hjulpet ham?

Hva skjedde?

– Det er dessverre ikke slik at vi har systemer som klarer å fange opp i 100 prosent av tilfellene. Noe som dessverre har vist seg i saken med Bjørns far, sier kommunen til NRK.

Les hele tilsvaret fra Vefsn kommune lenger ned i saken.

Når pappa velger å være alene

Farens kommunal bolig er fylt til randen med fotografier. Minnene blir sterkere med bilder.

– Dette bildet viser den gamle familiegården, sier Bjørn før faren skyter inn:

– Vi drev med jordbær. Masse jordbær.

Praten går lett mellom far og sønn. Slik var det også under tidlig oppvekst. Sammen med mor og søster var de en liten kjernefamilie.

Men i Bjørns ungdomstid splittes familien.

– En typisk skilsmisse. Jeg og søsteren min så pappa annenhver helg og på noen ukedager. Med årene ble det mer og mer sporadisk.

Tiden går. Bjørn og søsteren vokser opp. Til tross for at sønnen stadig tar kontakt, gjør ikke faren det samme.

– Det er vanskelig å sette fingeren på når, hvorfor og hva som skjer i en slik fase.

Til slutt aksepterer Bjørn at faren vil leve et snodig enstøingliv.

– Det kunne gå år mellom møtene, og måneder mellom telefonsamtalene. Og hver gang var det jeg som ringte for å spørre hvordan det gikk.

– Ring hvis du trenger hjelp

Bjørn får samboer. To barn kommer til. Tidsklemma gjør det ikke enklere å opprettholde jevnlig kontakt. Heller ikke at de bor på ulike steder av landet.

Men tankene går ofte nordover.

Derfor, under korona i 2020, hiver Bjørn ungene og kona i bilen og kjører nordover fra Oslo. Faren har nemlig solgt familiegården i Mosjøen.

– Det var barndomsparadiset. Jeg ville at ungene mine skulle få oppleve gården, som fjerde og siste generasjon.

I flott sommervær koser familien seg med farfar.

Han gir selv uttrykk for at han har kontroll. At han gleder seg til å flytte til noe nytt. Bli kvitt ansvaret med en stor gård.

Han er tross alt over 70 år.

– I ettertid har jeg tenkt at det sikkert var signaler på demens, men der og da klarte ikke å se det, sier Bjørn i dag.

– Det siste jeg sa før vi dro var at han måtte ringe hvis han trengte hjelp.

Vefsn kommune får snart den informasjonen. Pappaen, farfaren, trenger hjelp.

Men hjelpen lar vente på seg i flere år.

To år gammelt varsel

Bjørns yngste datter gir farfaren en stor bamseklem før de returnerer til Oslo. Farfaren knekker sammen.

Likevel; i månedene fremover isolerer han seg igjen. Bjørn ringer av og til for å høre om alt er bra.

Sakte, men sikkert begynner sønnen å undre seg.

– Jeg visste at han hadde flyttet til en leilighet på Granmoen. Jeg stusset på at det var langt unna Mosjøen. Men han sa at han hadde bil og at det var fint å bo der.

Ingenting av det Bjørns pappa sier til sønnen er løgn. Han har tak over hodet. Han har bil.

Men han nevner ikke eksempler som:

Utover høsten 2023 får Bjørn vite at faren bor i en kommunal bolig, samtidig merker han at språket blir dårligere og dårligere.

Til slutt får han nyss i at Vefsn kommune har mottatt et varsel der det blir stilt spørsmål rundt farens evne til å ta vare på seg selv.

Varselet var datert 2021. Altså to år gammelt da Bjørn får vite om det.

– Jeg tenkte; hva i faen er det som skjer? Hvorfor er pappa i en kommunal bolig? Og hvorfor er han der alene?

Sjokket på Granmoen

Billetter til Mosjøen blir bestilt. Bjørn overtaler farens fastlege til å sette opp en legetime.

Fremme i Mosjøen kjører Bjørn og en slektning til Granmoen. Kjøreturen tar 20 minutter. De kjører opp på parkeringen, gjennom vinduet ser de at faren reiser seg. Utenfor er det to gamle biler og masse skrot.

Det som møter dem i døra er vanskelig å prate om.

– Pappa var en skygge av seg selv. Bleik, skitten og svak. Klærne var stive og leiligheten var en svinesti, forteller Bjørn.

Maur kryper i alle rom. Under senga er det kattedo.

Bjørns pappa, som før var en stor sterk mann, fremstår som liten, svak og forvirret.

– Det var en sjokkartet opplevelse. Jeg hadde lyst å snu å ta første fly hjem. Jeg tror ikke han hadde dusjet på to år. Det er helt uvirkelig at noe slikt kan skje.

Bjørn snur ikke. Han gir faren en klem.

– Han hadde nesten ikke språk, og jeg merket at han var sliten. Så satte han seg i sofaen og lufta gikk litt ut av ham.

– Jeg tror egentlig han var lettet fordi jeg var kommet.

Bjørn finner de minst skitne klærne i farens leilighet og kjører til legen. Der gjennomfører han enkle demenstester.

– Han satt egentlig bare å tegnet prikker og kruseduller. Han kunne ikke skrive navnet sitt, forklarer Bjørn.

– Jeg ba dem trykke på alt de har av knapper for å skaffe hjelp.

Men hvordan har en demenssyk mann overlevd alene på Granmoen i to år?

Svaret finner vi kanskje hos naboen Stefan.

En tidligere rusavhengig som også har fått bolig av Vefsn kommune på Granmoen.

– Jeg gjorde mitt beste

Stefan har bodd på i den kommunale boligen i ni år. Da Bjørns pappa flytta inn merket han raskt at det var en mann som trengte hjelp.

– Han virket som en trivelig kar, men samtidig litt hjelpeløs. Spesielt til praktiske ting, forteller Stefan.

Allerede da han så flyttelasset tilbydde han hjelp. Med tiden ble det mer og mer.

– Både praktisk og personlig. Som å klippe tånegler og andre ting han ikke fikk til selv.

– Hva tenkte du over at det var du som måtte hjelpe til med slike ting?

– Jeg tenkte ikke så mye over det der og da. Jeg hadde en bror som var syk også, så jeg sprang mellom de to. Det ble litt mye for meg i den tiden, det ble det, erkjenner Stefan.

– Jeg gjorde mitt beste.

– Hvis ikke du hadde vært her, hva tror du hadde skjedd med naboen din?

– Det er vanskelig å si hva som kunne skjedd. Han hadde jo ikke noen ordning med mat. Jeg tror ikke det hadde blitt så greit.

På direkte spørsmål på om han tror Bjørns pappa kunne vært død hvis det ikke var for ham svarer Stefan:

– Det kan godt tenkes.

Kanskje var Stefan med å redde Bjørns pappa.

Men hvor var kommunen, som ble varslet allerede i 2021?

Stoppet hos fastlegen

Vefsn kommune mottok sommeren 2021 et en bekymring fra boligkontoret i kommunen.

De hadde ordnet Bjørns pappa bolig på Granmoen – og reagerte på flere ting i samtale med ham.

I varselet kommer det frem:

• Han har ingen penger igjen etter et salg av gården.
• Hadde ikke sted å bo og urealistiske planer om hvordan det skulle ordnes.
• Han pratet seg stadig vekk fra temaet de diskuterte.
• Hadde kodebrikke og andre viktige gjenstander i et malerspann.
• Boligkontoret understreker at de er usikre på om han er i stand til å skaffe seg mat og betale strøm og regninger.
• De kalte saken bekymringsfull.

Vefsn kommune videresender bekymringen til fastlegen. Der ber de om en vurdering – og stiller selv spørsmål om dette kan være kognitiv svikt.

Legen svarer kommunen samme dag med beskjed om at pasienten ikke svarer på telefon. Det vil bli gjort et forsøk på å kalle inn til vurdering.

Deretter skjer det svært lite i regi av Vefsn kommune før Bjørn kommer til Mosjøen.

Skulle vært unngått

Da Bjørn reiste hjem til Oslo tok han raskt kontakt med Statsforvalteren i Nordland og varslet om situasjonen.

Det blir da opprettet et tilsyn. Konklusjonen er ennå ikke klar.

I desember 2023 ber Statsforvalteren også om en tilleggsrapport der de stiller tre spørsmål til Tjenestekontoret i kommunen:

Karin Ingebrigtsen er kommunalsjef for helse i Vefsn kommune. Hun sier til NRK at det er beklagelig at Bjørns pappa ikke har hatt det bra, og at dette skulle vært unngått.

– Vefsn kommune skal ivareta alle innbyggere med behov for nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Hun påpeker:

– Kommunen er dessverre i noen tilfeller avhengig av å få bekymringsmeldinger for at vi skal kunne få satt inn nødvendige tjenester, som i dette tilfellet.

Ingebrigtsen sier det følgelig er trist å høre historien om Bjørns far, og hvordan det har preget ham å bo på Granmoen.

– Dette er jo hendelser vi håper vi ikke skal ha i en kommune, og at vi klarer å ha systemer som gjør at folk kan føle seg trygge på at de får hjelp og støtte når de trenger det.

På spørsmål om hva kommunen ønsker å si til de pårørende svarer kommunalsjefen at de er glade for at de tok tak i situasjonen.

– Det er klart det er hjerteskjærende å finne faren i en så dårlig forfatning som beskrevet i denne saken. Når kommunen fikk bekymringsmelding fra sønnen gikk det ikke mange dager før tjenestene var på plass.

Bjørn Myrer har krevd penger tilbakebetalt fra kommunen for farens opphold på Granmoen. Blant annet med bakgrunn i at dusjen ikke fungerte.

Dette kravet bestrider kommunen, og Ingebrigtsen forklarer det slik:

– Årsaken er at han har hatt et botilbud i hele perioden. Selv om dusjen ikke var optimal, kunne den brukes. Og boligkontoret hadde ikke fått beskjed om at dette måtte repareres.

Frykter det samme skjer med flere

Etter sjokket på Granmoen har Bjørn brukt mye tid på å finne ut hva som skjedde med faren, og hvorfor.

Han er krystallklar på at Vefsn kommune ikke har vært sitt ansvar bevisst.

– Det står klart og tydelig i kommuneloven at de skal ta vare på sårbare innbyggere og gi dem tilstrekkelig helsehjelp. De har bommet fullstendig.

Hvor mange som har vært klar over situasjon vet ikke Bjørn. Men at ingen har tatt kontakt med ham eller søsteren mener han er helt uforståelig.

– Det hadde vært en telefon til meg så hadde jeg forstått at dette er riv ruskende galt.

– Tror du det samme kunne skjedd på nytt i dag?

– Det er det jeg er redd for. Jeg er redd for at det er andre mennesker i samme situasjon som pappa. Hadde ikke han hatt meg og søsteren min hadde han fremdeles bodd der. Da er det ikke sikkert han hadde levd, svarer Bjørn og legger til:

– Han er ikke den eneste einstøingen i den situasjonen. Slik kan vi ikke ha det i Norge.