Den dagen døden kom og ingen så det

Juli 2017, Vågan i Lofoten: Det er en sommermåned med bare sju dager som strekker seg så vidt over tjuetallet. Ellers regner det.

På postruta i Kabelvåg går Stein Thorgersen sin faste rute. Han stopper ved en av inngangsdørene og finner fram posten til den 86 år gamle rullestolbrukeren som bor der.

Thorgersen ser at døra er ulåst, men går ikke inn.

Med et dunk legges reklamen i postkassen. Var det ikke litt mye post igjen her? Bruker ikke akkurat denne mottakeren å hente posten hver dag?

Han stusser litt, men fortsetter på ruta. Han har delt ut post her siden han flyttet hjem til Kabelvåg for førti år siden og slår av en prat med de han treffer på sin vei.

På vei ned bakken fra de kommunale leilighetene bestemmer han seg. Det er noe som skurrer.

Den erfarne postmannen tar kontakt med dem som jobber ved omsorgsboligene like ved.

Det skal vise seg at instinktet til Thorgersen stemmer. På andre sida av den ulåste døra, i en leilighet fylt av søppel, muselort og en madrass full av urin, blir den eldre mannen funnet død i sin egen rullestol.

I journalen er hendelsen beskrevet slik: «Onsdag 19/17- kl. 12:17 Hjemmesykepleie dro hjem til personen, 2 stk. Fant pt død. Varslet lege og politi»

Han var død, og hadde vært det i flere dager.

Ikke kontakt med faren på tretti år

På andre siden av kommunen ringer telefonen. Sissel svarer. Det er hjemmetjenesten i Vågan. Klokka er 12:54

Hun får høre at en mann som hun ikke har hatt kontakt med på nesten tretti år har gått bort.

Hun er eneste datter, men har ikke snakket med faren etter at hun selv fikk barn.

I 1999 hadde mannen som endte sitt liv med amputerte bein i en skitten leilighet, blitt dømt til ett års fengsel for seksuell omgang med barn.

Hun kuttet kontakten med han av personlige grunner, men er fortsatt hans eneste pårørende.

Det er derfor hun som må rydde ut av farens leilighet. Men synet som skal møte henne, er hun ikke forberedt på.

Uavhengig av farens historie opplever hun nå at det er riktig å fortelle hva hun opplevde.

Hun orker ikke tanken på at noe lignende skal kunne skje med andre.

Sko klistret fast til gulvet

Senere på ettermiddagen denne onsdagen, er den avdøde tatt ut fra leiligheten. Sissel og samboeren hennes drar til leiligheten for å finne en nøkkel, slik at de kan låse døra til det som har vært farens hjem de siste sytten årene.

Lufta som møter dem er så tykk at den nærmest kan skjæres med kniv, minnes Sissel.

Det er vanskelig å puste. Det lukter innestengt, gammel røyk og søppel.

Sissel kan nesten ikke tro det hun ser. Hun tenker at dette er slikt man ser på TV eller film. At noen vel på ett eller annet tidspunkt må ha hatt en mistanke om at ikke alt var bra?

Langs veggene står det stablet hauger med søppel, kjøkkenveggen er dekket av et brunt kliss. Det er hauger med muselort. Musefeller står plassert på kjøkkenet, i stua og på soverommet. Taklampa er mørk og lyspæra har gått. Med over to meter opp til taket er det vanskelig å skifte lyspære når beina er borte. I brannvarsleren har batteriet gått.

Paret fortsetter fra rom til rom.

På soverommet finner de en madrass stenket i avføring og urin. Under senga, som er grodd fast til veggen, står et par nedstøvede sko.

Den eldre mannen hadde mistet beina i koldbrann før han flyttet inn. Det var en av årsakene til at han fikk kommunal leilighet.

Etter det har skoene stått i ro. Nedstøvet. Nå var de klistret fast til gulvet. Nesten ikke til å rikke.

Må selv betale og rydde opp

I en svinesti av muselort, søppel, urin og avføring hadde farens hennes altså tilbrakt de siste årene av sitt 86 år lange liv.

Burde noen grepet inn? Hva om også andre levde slik?

Sissel kjenner på en følelse av uro. Hun vil ikke at andre skal være nødt til å oppleve det samme.

– Tenk om andre syke og gamle havner i samme situasjon? Er det sånn at eldre mennesker uten nettverk kan bli sittende helt mutters alene – også etter at de er døde?

Hun tar kontakt med Vågan Eiendom, som har ansvar for den kommunale leiligheten faren hennes har bodd i.

Det er de som skal sørge for å hjelpe noen av de svakeste i samfunnet. De som sliter med å få tak over hodet på egen hånd.

Men det første svaret hun får er ikke det hun forventer.

Fra det kommunale eiendomsforetaket får hun beskjed om at hun som nærmeste pårørende selv må ordne utvask og betale for renovering av leiligheten. Hun får også regning for en måneds husleie for august.

Sissel forsøker å sette jobben bort, men ingen rengjøringsselskaper vil ta jobben. Det er for skittent. Per Gunnar Larssen i rengjøringsselskapet Rentex, beskriver det overfor NRK som «det jævligste» han har sett.

Sissel ber kommunen komme på befaring, for å kunne se leiligheten med egne øyne og for å høre om de mener boligen var forsvarlig for en rullestolbruker.

I sin boligsosiale handlingsplan skriver Vågan Eiendom at de skal sørge for at «vanskeligstilte på boligmarkedet skal ha en så gunstig bosituasjon som mulig».

I Sissels øyne er forholdene i leiligheten langt fra gunstig for en rullestolbruker uten bein.

Ingen varslet

Både kommunelegen og representanter fra Vågan Eiendom stiller opp på befaringen.

Kommunelege Jan Håkon Juul opplever synet som «grusomt». Han kjenner det i magen mens de befarer den skitne leiligheten. Senere skal han beklage det han er vitne til.

Selv om kommunen fra tid til annen får inn bekymringsmeldinger, har han ikke trodd noen av innbyggerne i kommunen kunne bo som dette.

Her er det heller ingen som har varslet om noe urovekkende.

Ikke hjemmesykepleieren som leverte 86-åringen medisin på døra annenhver uke. Ikke Vågan Eiendom som eide leiligheten. Eller feieren som fire år tidligere hadde tømt feierluka til den eldre mannen.

Etter en diskusjon blir partene enige om at dødsboet ikke skal dekke renovering. En måneds husleie, for ei ubeboelig leilighet, kommer derimot i posten. Sissel betaler av dødsboets midler for å bli ferdig.

Deretter går hun og samboeren Vidar i gang med å vaske leiligheten.

I heldekkende, hvite drakt tar hun fatt på jobben med å rydde opp etter en far hun kuttet all kontakt med for lenge siden.

Hun og samboeren rydder søppel, stabler vekk skit, bærer ut madrassen med avføring.

Etter å ha ryddet litt, tenker hun at dette må dokumenteres. Senere leverer hun bilde og video av leiligheten til det som er fungerende daglig leder i Vågan Eiendom.

Hun blir lovet en tilbakemelding på hva kommunen skal foreta seg. Men så blir det stille.

Helt stille.

Leser om Vågan Eiendom i media

Over to år går uten at Sissel får høre noe om hvorvidt kommunen har gått gjennom saken til faren.

Men så dukker navnet Vågan Eiendom opp i media.

I november 2019 skriver NRK flere saker om personer som føler seg dårlig behandlet av det som egentlig skulle være et hjelpetilbud.

Enke og tobarnsmor Madina Umarova forteller at hun fortsatt må betale for husleie og strøm, tre år etter at hun flyttet ut av den kommunale boligen.

Selv om det var Vågan Eiendom som hadde bedt henne om å flytte fordi kommunens leieavtale gikk ut, måtte hun betale for tre måneders oppsigelsestid.

Totalsummen for husleie og strøm kom på over 30.000 kroner, et beløp hun har betalt ned på i tre år uten å kvitte seg med gjelda.

Det kommunale boligforetaket Vågan Eiendom svarer at kommunen har et sosialt ansvar, men at foretakets rolle er å forvalte boligene etter forretningsmessige prinsipper.

Altså står de i en spagat mellom behovet for å dekke utgifter, samtidig som de skal hjelpe noen av de svakeste i samfunnet. Den boligsosiale politikken kommer på toppen av alt de skal gjøre sier daglig leder.

Vågan Eiendom er nemlig et såkalt kommunalt foretak.

Det betyr at de er en del av kommunen, men samtidig uavhengig ved at det har et eget styre og i all hovedsak er egenfinansiert.

Med andre ord skal de leie ut boliger på en forretningsmessig måte, til de som har aller minst å rutte med.

Etter medieomtalen blir denne ordningen gjennomgått og kommunen endrer praksis.

– Vi har lagt opp våre rutiner på en måte som kanskje har rammet de vi ikke ønsker skal bli rammet, sier Frank Johnsen (Sp) i forbindelse med kommunestyremøtet i november.

Der blir Vågan Eiendom bedt om å gå igjennom alle sakene der tidligere leietakere fortsatt står i gjeld til kommunen. Eiendomsforetaket skal heller ikke være alene om å følge opp leieavtalene med beboerne.

Sakene når bredt ut. En av dem som fanger opp saken, er Sissel. Når hun leser at også andre føler seg tråkket på av Vågan Eiendom, føler hun det er på tide å si ifra.

Hun har bevisst valgt å holde saken unna media, for å gi kommunen tid til å gå gjennom saken og ordne opp. Hensikten har aldri vært å sverte noen, men å bidra til at ikke andre opplevde noe lignende.

Men to års stillhet fra kommunen er nok. Nå må hun kunne få et svar om hva som egentlig skjedde der, i den kommunale leiligheten på Marithaugen.

Kommunen beklager

Desember 2019: Kommunelegen og den relativt nytilsatte kommunalsjef for helse- og omsorg, Mette Nygård tar imot Sissel og NRK på kommunalsjefens kontor.

På en iPad har Sissel har med bildene de tok da de vasket. De som skulle behandles i kommunen. Kommunalsjefen har aldri sett dem før, de skulle ha vært vist internt før hun ble ansatt.

Men etter det NRK forstår, har ingen av dem som sitter med det politiske ansvaret i kommunen sett hvordan det egentlig sto til i denne leiligheten.

– Jeg synes det er trist å se på disse bildene, jeg håper ikke det er flere slike tilfeller i kommunen, men jeg kan ikke garantere det, sier Nygård.

Hun sier at det i utgangspunktet er hver enkelt som har ansvar for sitt eget liv.

– Men i det øyeblikket noen ber om kommunal hjelp, er det jeg som er ansvarlig.

Hvorvidt 86-åringen ønsket hjelp eller ikke, er det ingen som kan svare sikkert på.

Det som er sikkert er at han fikk sin faste medisindose levert annenhver onsdag. Ifølge hjemmesykepleieren tok han de alltid imot i døra.

Samtidig viser journalen at den siste kontakten med helsevesenet var ni år før han døde.

– Det synes jeg høres rart ut, vi burde ha evaluert tiltakene med ham jevnligere, sier Nygård.

Måten 86-åringen fikk medisiner på, altså faste doser levert på døra, har fått kritikk. Kritikere har hevdet multidosesystemet kan føre til at legene mister kontroll over pasientenes helsetilstand.

Med en multidose menes det en pakke med medisiner som pakkes av en maskin. Den skal gjøre det enklere for personer som trenger hjelp til å dosere og huske å ta medisinen sin.

Samtidig har leger og forskere pekt på faren for feilmedisineringer og at pasientens ve og vel ikke fanges opp.

Helsedirektoratet kom i høst med strengere krav til håndteringen av multidoser.

Blant annet skal de nye retningslinjene gjøre at kommunene får bedre kontroll på hvordan multidosepasienter følges opp. Pasienter og pårørende bør også få utvidet informasjon ved oppstart av multidose.

Direktoratet mener likevel systemet er godt, så lenge det blir brukt riktig.

Kommunelege Jan Håkon Juul ser fallgruvene med systemet.

– Når folk blir eldre, og isolert i sine egne hjem og får utleveringer med multidose, så er de sjeldnere i kontakt med helsevesenet.

Også Juul mener oppfølginga av rullestolbrukeren burde vært annerledes. I dag beklager han det som skjedde.

– Det var en grusom opplevelse. Når vi som sitter med ansvaret kjenner det i magen, kan jeg bare forestille meg hvordan dere som pårørende må ha det.

Ser videre

To og et halvt år etter at Sissel fikk dødsbudskapet, prøver hun å se fremover.

Hun har fått en beklagelse fra kommunelegen. Leiligheten er renovert. Sporene etter faren er fjernet, i hvert fall fra overflaten.

Sissel har ikke klaget inn saken for Fylkeslegen. Om noen egentlig har gjort noe galt i denne saken, er derfor ikke blitt vurdert av noe overordnet tilsyn.

Kommunen har erkjent at farens hennes burde vært fulgt tettere opp. Men brøt de loven da en eldre mann uten bein endte opp med å dø i ei kommunal leilighet full av mus og avføring?

På generell basis sier fylkeslege i Nordland, Morten Juul Sundnes, at kommunen er ansvarlig for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen.

– Begrepet «nødvendige helse- og omsorgstjenester» skal tolkes dit hen at hjelpen skal gis med en forsvarlig standard.

Samtidig kan helsehjelp bare gis hvis det er samtykke fra pasienten. For å se bort fra dette kravet, må det gjøres et eget vedtak.

– Dette gjelder hvis pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

Det er de som gir helsehjelp som vurderer om pasienten selv er i stand til å vurdere egen helsesituasjon.

Uansett om hennes far ønsket hjelp eller ikke, har det viktigste for Sissel vært å hindre lignende tilfeller.

Etter at denne saken ble påbegynt, har Vågan kommune gjort enkelte grep for å trygge situasjonen til pleietrengende hjemmeværende. Blant annet er det nå faste møter hver sjette uke hvor representanter fra de ulike sektorene snakker med hverandre. Der presenteres tilfeller de har fått informasjon om, på en anonym måte på tvers av etatene.

Sissel er glad for at det som ble en trist opplevelse for henne, kan gjøre at andre får hjelp.

– Men jeg synes ikke kommunen har tatt særlig ansvar. Kommunelegen beklaget at opplevelsen ble som den ble, men jeg føler likevel ikke at noen har tatt ordentlig selvkritikk. Jeg har ikke fått noen klare svar og jeg føler meg ikke trygg på at det ikke sitter noen andre på samme måte som han gjorde.