– Å sende barn på institusjon er en holdning som hører 1950-tallet til

Hopp til innhold

NRK har tidligere skrevet om 3 år gamle Troy som fikk diagnosen cerebral parese etter en hjerneblødning i forbindelse med fødselen.

Moren ønsker at gutten skal få vokse opp sammen med resten av familien, men siden alenemoren ikke har råd til en tilpasset bolig har hun fått beskjed fra kommunen om at hun vil miste hjelpen hun i dag får i hjemmet og fått tilbud om plass ved institusjon.

Etter medieoppmerksomheten saken har fått, ser det ut til at familien likevel får den hjelpen de trenger for at gutten skal få bo hjemme. Men Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) mener det er alt for vanlig at foreldre til barn med funksjonshemminger ikke får den hjelpen de trenger fra kommunen.

– Vil være et overgrep å plassere en treåring på institusjon

– For dårlig kontroll

– Det er stor variasjon mellom kommunene og i svært mange tilfeller får ikke familiene det de har krav på, sier rådgiver Berit Therese Larsen ved Funksjonshemmedes Fellesorgansisasjon.

Organisasjonen kjenner til flere tilfeller der barn er blitt plassert på institusjon mot foreldrenes egentlige ønske, som følge av manglende oppfølging fra kommunen.

– Det å plassere barn på institusjon når foreldrene egentlig vil at barnet skal vokse opp hjemme, er en holdning som tilhører 1950-tallet.

Gjennom FFOs rettighetssenter får de henvendelser fra foreldre som sliter med å få både økonomiske støtteordninger, i tillegg til støtte i hverdagen gjennom BPA (Brukerstyrt Personlig Assistanse), avlastning, støttekontakt og andre tjenester.

– Mange foreldre sier det er mer belastende å kjempe for å få det barna har krav på enn det er å ha et barn med funksjonshemning.

Larsen mener det mangler god nok overvåkning av kommunenes saksbehandling.

– Lovverket er svært tydelig, men problemet er at «ingen» overvåker at kommunene gjør det de skal.

Dette sier Barnekonvensjonen

– Barnets beste

1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.

3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert tilsyn.

(Artikkel 3)

– Foreldreomsorg/ikke-atskillelse fra foreldre

1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.

(Artikkel 9)

KS: – Et utbredt ønske om å hjelpe

Direktør for interessepolitikk i Kommunesektorens organisasjon, Helge Eide, sier det er viktig å lytte til foreldrenes erfaringer, men er overbevist om at kommunene gjør sitt beste for å hjelpe.

– Jeg mener at FFO ikke har godt nok grunnlag for å kunne påstå at familier ikke får det de har krav på, selv om vi ikke kan utelukke at det skjer feil.

Eide viser likevel til at kommunene har ulike muligheter for å kunne hjelpe.

– De har ulike økonomiske forusetninger og ulik tilgang til personell med spesialisert kompetanse. Det er likevel allmenn enighet om at å gi tilbud i tilknytning til hjemmet er det absolutt beste.

Når det gjelder kontroll av kommunenes forvaltning på dette området, sier han at den er akseptabel.

– Den kommunale egenkontrollen er det viktigste redskapet for å sikre kontroll med tjenestene. I tillegg er fylkesmennene klageinstans og har et ansvar for å føre tilsyn med kommunene. Utover dette har helsepersonell en meldeplikt dersom de mener at loven brytes.