Marita mista mamma i skredulykke for 10 år siden: – Du tenker at sånt skjer bare på film

Maritas mamma, Bjørg Åkerøy (43), var en av fire kvinner som omkom i det store sørpeskredet i Vefsn i Nordland i 2010. De andre var hennes to søstre Tove og Therese og venninna Berit Rugeldal. Av turfølget på åtte var det bare fire som kom hjem igjen.

– Det er ennå sånn at jeg ikke helt skjønner det. At det går an å miste så mange så fort. Mamma og to tanter. Da innser man hvor fort livet kan snu.

Skulle ha vært med på turen

16. mai 2010 er Marita på besøk hjemme hos mora i Mosjøen.

Et knepp i døra er alt hun hører idet mora drar av gårde grytidlig denne søndagen. Så går bare dagen. Etter hvert begynner hun å lure. Hvorfor kommer det ikke ei melding om at de er kommet til toppen eller ned til bilen igjen? Kanskje er der ikke mobildekning.

Egentlig skulle hun ha vært med på dagsturen opp til Jamtfjelltind.

– Men ene skiskoen var ødelagt. Så vi avtalte at jeg skulle være hjemme og lage lapskaus til de andre kom tilbake.

Så var det bare å vente

De hadde snakka om at det var en lang tur de skulle ut på. Turfølget på fem kvinner og tre menn fra Brurskanken Turlag ville bestige Jamtfjelltinden for å legge ut årets signeringsbok.

Utpå ettermiddagen ser Marita på klokka og begynner å bli bekymra. Hun forhører seg med naboer og andre, ingen har hørt noe fra turfølget på åtte. Seint på kvelden 16. mai ringer de politiet og melder dem savna.

– Så var det bare å vente på om de skulle finne noe.

En vegg av snø og jord

Det er kraftig mildvær og stor snøsmelting disse maidagene i Vefsn. Turfølget blir overraska av et 60 meter bredt sørpeskred, som skyller store snø- og jordmasser nedover fjellsida. De er ni kilometer fra nærmeste vei og i et område uten mobildekning.

I leiteaksjonen natt til 17. mai blir fire overlevende henta ut med helikopter, to av dem skadd. To av de omkomne kvinnene blir funnet av turkameratene, mens leitemannskaper må søke i flere dager etter de to siste.

– Det var ganske flatt der de sto ved bekken og diskuterte om de skulle gå videre. Da de hadde bestemt seg for å snu hørte de en lyd. Før de rakk å reagere kom veggen mot dem. De hadde uflaks.

En stille 17. mai

Når folk våkner opp i Mosjøen 17. mai 2010 er noen flagg allerede heist på halv stang. Det meste av arrangementer i byen er avlyst. Bare barnetoget nærmest lister seg gjennom byen.

– Det var så stille og folketomt. Litt sånn som det ble da koronaen kom til landet.

Marita og lillebroren på 18 blir tatt med til et krisemottak på Menighetshuset. Dit kommer også pappa og annen familie. Daniel er russ dette året.

– Det ble ikke den avslutninga på russetida som han fortjente å få.

Marita beskriver 17. mai og dagene som følger som uvirkelige.

– Du tenker at sånt skjer bare på film og ikke i virkeligheta. Også plutselig står du midt oppi det sjøl. Vi håpa jo i det lengste. Men når hun ikke ble funnet på dag 1 og dag 2 ... Sjøl den dagen hun ble funnet, vi skjønte det ikke.

Se bilder fra ulykkesstedet her:

Redd for å miste flere

Etter ulykka kommer venner og naboer på døra med middag, brød og gjærbakst. De er der for dem. Men ikke alle hun møter på butikken stopper opp.

– Ikke for å være slemme, men kanskje fordi de synes det var vanskelig og ikke visste hva de skulle si.

For Marita hjelper det å høre på musikk i tida etterpå. I barnehagen der hun jobber får hun komme og gå som hun vil. Hele tida må hun ha kontroll på hvor de nærmeste er.

– Så lenge jeg visste hvor de var så kunne jeg slappe av. Jeg ble jo redd for å miste flere.

Når hun skal ut på tur sjekker hun nøye på forhånd. Hvor bratt det er, om det er snø på toppen.

– Det som skjedde ødelegger ikke turgleden. Men hvis jeg blir veldig sliten på en tur så kan alt det som har skjedd komme opp igjen, og da blir det vanskelig.

Alt det fine får en bismak

I år har hun kjent ekstra på savnet. Det er 10 år siden de snakka i lag, siden hun hørte stemmen hennes, latteren. Hun tenker på alt mora har gått glipp av. Som at broren er blitt pappa og hun skulle ha vært bestemor.

– Alt det fine som skjer får en bismak, fordi mamma ikke får oppleve det.

Marita setter enda mer pris på familien etter det som skjedde. Og de små tingene, som at pappa tar inn posten mens hun er på ferie – eller bare en hverdags-snap.

Ennå kan hun ta opp telefonen for å ringe mamma. Til og med småkranglinga savner hun.

– Og jeg kunne ha sagt det oftere, at jeg var glad i henne. Men hun visste det nok.

I år feirer Marita 17. mai hos ei venninne i Mosjøen. Hun tror det blir ekstra tøft i år. Da koronaen kom kjente hun litt ekstra på det. Minnet om dagen for 10 år siden dukka veldig opp.

– Det var spesielt da de gikk ut og sa at 17. mai-feiringa ikke ble sånn som vi er vant til. For oss har 17. mai vært spesiell i alle år siden vi mista mamma.

• Les: Eksperter advarer: – Dette er de farligste skredene å bli tatt av