NRK Meny
Normal

Hele Barack Obamas tale

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Klikk på play-knappen for å høre talen til presidenten menst du ser bilder fra besøket.

Under er hele talen president Barack Obama holdt som sitt Nobel-foredrag. Den norske oversatte utgaven først - orginalen på engelsk under.

Les også:

Deres majesteter, deres kongelige høyheter, distingverte medlemmer av Nobelkomiteen, borgere av Amerika og borgere av verden:

Jeg mottar denne hederen med dyp takknemlighet og stor ydmykhet. Det er en pris som vitner om våre høyeste ambisjoner - at trass i all ondskapen og lidelsen i verden, er vi ikke fanger av vår skjebne. Våre gjerninger teller, og de kan bidra til å dreie historien i retning av rettferdighet.

Likevel ville jeg ikke være sannferdig om jeg ikke anerkjente hvor omstridt deres sjenerøse beslutning har vært. Delvis er det fordi jeg er ved starten, ikke slutten, av min innsats på verdens scene. Sammenlignet med noen av historiens giganter som har fått prisen - Schweitzer og King, Marshall og Mandela, er det jeg har gjort, lite.

Og så har vi de menn og kvinner verden rundt som er blitt fengslet og slått i sin søken etter rettferdighet, de som arbeider i humanitære organisasjoner for å bekjempe lidelse, de millioner av ukjente hvis stille, modige og empatiske gjerninger er til inspirasjon selv for de hardeste kynikerne.

Jeg kan ikke motsi dem som mener at disse mennene og kvinnene - noen kjente, andre ukjente for alle andre enn dem som de hjelper, fortjener prisen langt mer enn jeg.

Men kanskje det viktigste forholdet i forbindelse med at jeg tildeles denne prisen, er det faktum at jeg er øverstkommanderende for en nasjon som står midt i to kriger. En av dem er i ferd med å trappes ned.

Den andre er en konflikt som Amerika ikke ønsket, en der vi støttes av 43 andre land, blant dem Norge, i en innsats for å forsvare oss selv og alle nasjoner mot nye angrep.

Likevel: Vi er i krig, og jeg er ansvarlig for at det er sendt tusener av unge amerikanere i kamp i et fremmed land. Noen av dem kommer til å drepe, noen av dem kommer til å bli drept. Så jeg kommer hit med en dyp følelse av hva væpnet konflikt koster, og med hodet fullt av vanskelige spørsmål om forholdet mellom krig og fred, og vår innsats for å erstatte det ene med det andre.

Disse spørsmålene er ikke nye. Krig, i en eller annen form, kom samtidig med det første mennesket. I historiens daggry ble det ikke stilt spørsmål ved om krig var moralsk; krig var rett og slett et faktum, som tørke eller sykdom, og det var slik stammer, og senere sivilisasjoner, søkte makt og løsninger på sine uenigheter.

Over tid, etter hvert som lovgiving ble stiftet for å få kontroll over vold mellom grupper, begynte filosofer, geistlige og statsmenn å forsøke å regulere den ødeleggende makten som krig har.

Begrepet «rettferdig krig» oppsto, noe som signaliserer at krig bare kan rettferdiggjøres hvis det oppfyller visse betingelser: Hvis det føres bare som en siste utvei eller i selvforsvar, hvis den makten som brukes, ikke er overdrevet, og hvis, om mulig, sivile spares.

Gjennom mesteparten av historien ble denne måten å se på krig på, sjelden respektert. Menneskets evne til å finne på nye måter å drepe hverandre på, syntes å være uuttømmelig, på samme måte som vår evne til å utelukke dem som ser annerledes ut eller ber til en annen gud.

Kriger mellom hærer ble til kriger mellom nasjoner, totalkrig der skillet mellom krigende og sivile ble visket ut. I løpet av 30 år ble dette kontinentet kastet ut i slike blodbad to ganger.

Og mens det er vanskelig å forestille seg en mer rettferdig sak enn å beseire Det tredje rike og aksemaktene, var annen verdenskrig en konflikt der det totale antall sivile som døde var langt høyere enn antall soldater som mistet livet.

I kjølvannet av slike ødeleggelser og med atomalderens inntreden ble det klart for både seierherre og beseirede at verden trengte institusjoner for å forhindre en ny verdenskrig.

Så, et kvart århundre etter at USAs Senat avviste Folkeforbundet, en idé som Woodrow Wilson fikk denne prisen for, ledet Amerika an i verden for å bygge opp en struktur for å bevare freden: en Marshall-plan og et FN, mekanismer for å regulere krigføring, traktater for å beskytte menneskerettighetene, hindre folkemord og begrense de farligste våpnene.


På mange måter har innsatsen lykkes. Jo da, fryktelige kriger er blitt utkjempet, og grusomheter er blitt begått. Men det har ikke vært noen tredje verdenskrig.

Den kalde krigen endte med jublende folkemasser som rev ned en mur. Handel har sydd store deler av verden sammen. Milliarder av mennesker er løftet ut av fattigdom. Idealene om frihet, selvstyre, likhet og rettsstat har vunnet fram, om enn haltende.

Vi har arvet styrken og framsynet til generasjoner før oss, og det er en arv som mitt land med rette er stolt av.

Ett tiår inn i et nytt århundre rystes denne arkitekturen under vekten av nye trusler. Verden skjelver kanskje ikke lenger av frykt for en konfrontasjon mellom to atomsupermakter, men spredning av atomvåpen kan øke risikoen for katastrofe.

Terrorisme har lenge vært en taktikk, men moderne teknologi gjør det mulig for noen få små menn med overdimensjonert vrede å myrde uskyldige i en skremmende skala.

Dessuten har kriger mellom nasjoner i økende grad veket for kriger innen nasjoner. Nye etniske og sekteriske konflikter, stadig flere løsrivelsesbevegelser, opprør og mislykkede stater har fanget sivile i feller av endeløst kaos.

I dagens kriger blir mange flere sivile drept enn soldater, frøene til framtidig konflikt blir sådd, økonomier ødelegges, sivilsamfunn rives i filler, flyktningstrømmer oppstår og barn blir merket for livet.

Jeg har ikke her med meg noen endelig løsning på krigens problemer. Hva jeg vet, er at for å møte disse utfordringene, trengs de samme visjonene, det samme harde arbeidet og utholdenheten til de menn og kvinner som gjorde en så modig innsats for flere tiår siden.

Og det vil kreve av oss at vi tenker i nye baner om hva en rettferdig krig er og om forpliktelsen til å søke en rettferdig fred.

Vi må begynne med å innse den vanskelige sannheten at vi ikke vil kunne utrydde voldelig konflikt i vår levetid. Det kommer anledninger da nasjoner, enten hver for seg eller sammen, vil finne at maktbruk ikke bare er nødvendig, men moralsk riktig.

Jeg sier dette fullt vitende om hva Martin Luther King sa under denne samme seremonien for mange år siden: «Vold fører aldri til varig fred. Det løser ingen sosiale problemer: Det skaper bare nye og mer kompliserte problemer.» Som en som står her som en direkte konsekvens av doktor Kings livsverk, er jeg et levende vitnesbyrd om den moralske styrken til ikkevold.

Jeg vet at det ikke er noe veikt, ikke noe passivt, ikke noe naivt i troen og livene til Gandhi og King.

Men som statsoverhode som er forpliktet ved ed til å beskytte og forsvare min nasjon, kan jeg ikke tillate meg å ledes av deres eksempler alene. Jeg møter verden slik den er, og jeg kan ikke forholde meg passivt til trusler mot det amerikanske folk.

For la det være helt klart: Ondskap finnes i verden. En ikkevoldelig hær ville ikke kunnet stanse Hitlers hærer. Forhandlinger ville ikke overbevise al-Qaidas ledere om å legge ned sine våpen. Å si at maktbruk noen ganger er nødvendig, er ikke en oppfordring til kynisme, det er å akseptere historien, at mennesket ikke er perfekt, og at fornuften ofte har sine begrensninger.

Jeg tar opp dette poenget fordi i mange land er det en dyp ambivalens når det gjelder militær innsats i dag, uansett hva saken gjelder. Noen ganger blandes dette sammen med en instinktiv mistenksomhet mot USA, verdens eneste militære supermakt.

Likevel må verden huske på at det ikke var bare internasjonale institusjoner, ikke bare traktater og erklæringer, som brakte stabilitet til etterkrigsverdenen.

Uansett hvilke feil vi måtte ha begått, er det et faktum at USA har bidratt til å sikre global sikkerhet i mer enn seks tiår med blodet til våre landsmenn og styrken til våre hærer. Innsatsen og ofrene til våre menn og kvinner i uniform har fremmet fred og velstand fra Tyskland til Korea, og hjulpet demokratiet til å få fotfeste på steder som Balkan.

Vi har påtatt oss denne byrden, ikke fordi vi vil tvinge gjennom vår vilje. Vi har gjort det ut fra opplyst egeninteresse, fordi vi søker en bedre framtid for våre barn og barnebarn, og vi tror at deres liv blir bedre om andre menneskers barn og barnebarn kan leve i frihet og velstand.

Så ja, krigens instrumenter har en rolle å spille for å bevare fred. Og likevel må denne sannheten leve sammen med en annen, nemlig at uansett hvor rettferdig en krig er, betyr krig alltid menneskelig tragedie. Soldatens tapperhet og oppofrelse belønnes med ære og heder, siden det er uttrykk for kjærlighet til landet, til saken og til kameratene i felten. Men det er aldri noe gloriøst ved krig i seg selv, og vi må aldri framstille krig som gloriøst.

En del av vår utfordring er derfor å forsone disse to uforsonlige sannhetene - at krig noen ganger er nødvendig, og at krig også på noen måter er et uttrykk for menneskelig dumskap.

Helt konkret må vi innrette vår innsats mot det målet som president Kennedy for lenge siden satte. «La oss fokusere på en mer praktisk, mer oppnåelig fred, basert ikke på en plutselig forvandling av menneskenaturen, men på en gradvis utvikling av menneskehetens institusjoner».

Hvordan kan en slik utvikling se ut? Hva kan de praktiske skrittene være?
Til å begynne med mener jeg at alle nasjoner, sterke som svake, må forholde seg til regler som regulerer bruken av makt. Jeg, som enhver statsleder, forbeholder meg retten til å handle unilateralt om nødvendig for å forsvare mitt land. Likevel er jeg overbevist om at det å forholde seg til reglene, styrker dem som gjør det, og isolerer og svekker dem som ikke gjør det.

Verden samlet seg om Amerika etter 11. september-angrepene og fortsetter å støtte vår innsats i Afghanistan. Det gjør verden fordi det meningsløse angrepet var så til de grader grusomt, og med grunnlag i det allment aksepterte prinsippet om selvforsvar. På samme måte innså verden behovet for å konfrontere Saddam Hussein da han invaderte Kuwait, en samstemmighet som sendte et klart signal til alle om kostnadene ved aggresjon.

Videre kan USA ikke insistere på at andre følger trafikkreglene om vi selv nekter å respektere dem. For når vi ikke gjør det, framstår våre handlinger som vilkårlige, og det undergraver legitimiteten til framtidige intervensjoner, uansett hvor rettferdige de måtte være.

Dette er spesielt viktig når formålet med militæraksjonen er mer enn bare selvforsvar eller forsvar av en nasjon mot en aggressiv part. Stadig oftere vil vi stå overfor vanskelige spørsmål om hvordan vi skal forhindre at sivile slaktes ned av sine egne myndigheter, eller hvordan vi kan stanse en borgerkrig når volden og lidelsene truer med å omfatte en hel region.

Jeg mener at maktbruk kan forsvares av humanitære grunner, slik som på Balkan, eller andre steder som er merket av krig. Ikke å gripe inn rammer vår samvittighet og kan ende med mer kostbare intervensjoner senere. Det er derfor alle ansvarlige nasjoner må akseptere den rollen hærer med et klart mandat kan spille for å bevare freden.

USA vil aldri vakle i sin forpliktelse til å opprettholde global sikkerhet. Men i en verden der truslene er mer diffuse, og oppdragene mer komplekse, kan ikke USA handle alene. Dette er virkeligheten i Afghanistan. Dette er virkeligheten i mislykkede stater som Somalia, der terror og piratvirksomhet går sammen med sult og menneskelige lidelser. Og det er trist å måtte si det, men slik vil det fortsette i ustabile regioner i mange år.

Lederne og soldatene i NATO-landene, og andre venner og allierte, virkeliggjør denne sannheten gjennom innsatsen og tapperheten de har vist i Afghanistan. Men i mange land er det en motsetning mellom innsatsen til dem som tjenestegjør, og ambivalensen i store deler av befolkningen.

Jeg forstår hvorfor krig ikke er populært. Men dette vet jeg også: Bare det at fred er ønskelig, er sjelden nok til å oppnå fred. Fred innebærer ansvar. Fred innebærer oppofrelse. Det er derfor NATO fortsatt er uunnværlig.

Det er derfor vi må styrke FN og regional fredsinnsats, og ikke overlate innsatsen til noen få land. Det er derfor vi ærer dem som kommer hjem fra fredsbevarende oppdrag og trening i andre land til Oslo og Roma, til Ottawa og Sydney, til Dhaka og Kigali - vi ærer dem ikke som krigere, men som fredsbevarere.

La meg til slutt framheve enda et poeng når det gjelder bruken av makt. Enda mens vi tar vanskelige valg om å gå til krig, må vi også ha en klar idé om hvordan vi skal føre krigen. Nobelkomiteen anerkjente denne sannheten da den ga den første fredsprisen til Henry Dunant, grunnleggeren av Røde Kors og en drivkraft bak Genèvekonvensjonene.

Når maktbruk er nødvendig, har vi en moralsk og strategisk interesse i å forplikte oss til visse regler for krigføring. Og selv når vi står overfor en blodtørstig motstander som ikke respekterer reglene, mener jeg at USA må insistere på å holde standarden høyt hevet når det gjelder krigens regler.

Det er det som skiller oss fra dem vi kjemper mot. Det er det som er kilden til vår styrke. Det er derfor jeg gjorde tortur ulovlig. Og det er derfor jeg ga ordre om at Guantanamo-leiren skulle stenges.

Og det er derfor jeg har gjentatt USAs forpliktelse til å respektere Genèvekonvensjonene. Vi taper vår selvrespekt hvis vi kompromitterer de samme idealene som vi slåss for å forsvare. Og vi ærer disse idealene ved å opprettholde dem, ikke bare når det er lett, men når det er vanskelig.

Jeg har snakket om spørsmålene som må veie tungt i våre sinn og våre hjerter når vi velger å gå til krig. Men la meg nå gå over til vår innsats for å unngå slike tragiske valg, og snakke om tre måter som vi kan bygge en rettferdig og varig fred på.

For det første, når vi er i konflikt med land som bryter regler og lover, mener jeg at vi må utvikle alternativer til vold som er tøffe nok til å endre deres opptreden - for om vi vil ha varig fred, må løftene til det internasjonale samfunn bety noe. De regimer som bryter reglene, må holdes ansvarlig. Sanksjoner må oppnå det de skal. Å stå imot må møtes med økt press - og slikt press eksisterer bare når verden står sammen som én.

Ett påtrengende eksempel er innsatsen for å hindre spredning av atomvåpen og å arbeide for en verden uten atomvåpen. På midten av forrige århundre forpliktet nasjonene seg til en traktat som innebærer en klar byttehandel: Alle skal ha tilgang på fredelig atomkraft, de som ikke har atomvåpen, skal forplikte seg til å unnvære dem, og de som har atomvåpen, skal arbeide mot nedrustning. Jeg har forpliktet meg til å opprettholde denne traktaten. Den er et kjernepunkt i min utenrikspolitikk. Og jeg samarbeider med president Medvedev for å skjære ned på USAs og Russland kjernefysiske arsenaler.

Men det påligger oss alle også å insistere på at land som Iran og Nord-Korea ikke utnytter systemet. De som påberoper seg at de respekterer folkeretten, kan ikke se en annen vei når folkeretten krenkes. De som bryr seg om sin egen sikkerhet, kan ikke ignorere faren ved et våpenkappløp i Midtøsten og Øst-Asia. De som søker fred, kan ikke stå passivt og se på mens nasjoner ruster seg for atomkrig.

De samme prinsippene gjelder for dem som krenker folkeretten ved å utsette sin egen befolkning for brutal undertrykkelse. Når det er folkemord i Darfur, systematiske voldtekter i Kongo eller undertrykkelse i Burma, må det få konsekvenser. Og jo nærmere vi står sammen, jo mindre sannsynlig er det at vi må velge mellom væpnet intervensjon og medansvar for undertrykkelsen.

Dette bringer meg til et nytt punkt, nemlig hva slags fred vi søker. For fred er ikke bare fravær av synlig konflikt. Bare en rettferdig fred, basert på hvert menneskes medfødte rettigheter og verdighet, kan bli virkelig varig.

Det var denne innsikten som inspirerte dem som utarbeidet Den universelle menneskerettighetserklæringen etter annen verdenskrig. I kjølvannet av ødeleggelsene innså de at om ikke menneskerettighetene beskyttes, blir fred et hult løfte.

Og likevel, altfor ofte, blir disse ordene ignorert. I noen land bruker man som påskudd for ikke å respektere menneskerettighetene, den falske forestillingen om at de er vestlige prinsipper, som er fremmede for de lokale kulturene eller det stadiet i den historiske utviklingen som landet er i.

Og i USA har det lenge vært spenning mellom dem som kaller seg realister og dem som kaller seg idealister - en spenning som bærer bud om at man må foreta et vanskelig valg mellom en smal forfølgelse av interesser eller en endeløs kampanje for å tvinge gjennom våre verdier.

Jeg avviser dette valget. Jeg mener at fred er ustabilt der folket nektes retten til å ytre seg fritt eller be til den guden de ønsker, eller velge sine ledere og samles uten frykt. Innestengt nag blir betent, og undertrykkelse av stammeidentitet og religiøs identitet kan ende i vold. Vi vet også at det motsatte også er sant.

Bare da Europa ble fritt, kunne det endelig få fred. USA har aldri ført krig mot et demokrati, og våre nærmeste allierte er stater som beskytter rettighetene til sine borgere. Uansett hvor ubarmhjertig de defineres, er verken USAs eller verdens interesser tjent med at menneskeheten nektes et framtidshåp.

Så selv om vi respekterer hvert lands unike kultur og tradisjoner, vil USA alltid være en stemme for slike framtidshåp som er universelle. Vi vil vitne om den stillferdige verdigheten til reformpolitikere som Aung San Suu Kyi, til tapperheten til de zimbabwere som avla stemme under trussel av å bli banket opp, til de hundretusener som marsjerte stille gjennom Irans gater.

Det er avslørende at lederne for disse landene frykter aspirasjonene til sitt eget folk mer enn andre lands makt. Og det er alle frie menneskers og alle frie nasjoners plikt å la disse bevegelsene vite at håpet og historien er på deres side.

La meg også si dette: Det å fremme menneskerettighetene kan ikke dreie seg om formaninger alene. Noen ganger må det kombineres med langdrygt diplomati. Jeg vet at det å involvere seg med repressive regimer mangler den tilfredsstillende følelsen av renhet ved å være indignert. Men jeg vet også at sanksjoner uten at man strekker ut en hånd, og fordømmelse uten diskusjon, kan ende i en lammende status quo. Intet undertrykkende regime legger ut på en ny vei uten at en åpen dør er tilgjengelig.


Når man tar Kulturrevolusjonens grusomheter i betraktning, var Nixons møte med Mao utilgivelig. Likevel bidro det uten tvil til at Kina fikk legge ut på en sti der millioner av landets borgere ble løftet ut av fattigdom og satt i forbindelse med åpne samfunn.

Pave Johannes Pauls engasjement med Polen skapte rom ikke bare for den katolske kirken, men for arbeiderledere som Lech Walesa. Ronald Reagans innsats for våpenkontroll og åpenhet for perestrojka skapte ikke bare et bedre forhold til Sovjetunionen, men det ga også makt til dissidenter i hele Øst-Europa.

Det fins ingen enkle formler her. Men vi må prøve så godt vi kan å balansere isolering mot engasjement, press mot insentiver, på en slik måte at menneskenes rettigheter og verdighet fremmes over tid.


For det tredje omfatter en rettferdig fred ikke bare sivile og politiske rettigheter. Den må også inkludere økonomisk sikkerhet og muligheter. For virkelig fred er ikke bare frihet fra frykt, men frihet fra mangel på materielle goder.

Det er uten tvil slik at utvikling sjelden finner sted uten at den har rot i sikkerhet. Det er også slik at sikkerhet ikke fins der mennesker ikke har tilgang til nok mat, rent vann eller medisinene de trenger for å overleve. Sikkerhet fins ikke der barn ikke har håp om skikkelig utdanning eller en jobb som kan brødfø en familie.

Mangelen på håp kan få et samfunn til å råtne på rot.

Og det er derfor det ikke bare er veldedighet å hjelpe bønder å brødfø sitt folk, og å hjelpe nasjoner å gi sine barn utdanning og sine syke helse. Det er også derfor verden må samarbeide om å konfrontere klimaendringene. Det er liten vitenskapelig tvil igjen om at dersom vi ikke gjør noe, vil vi stå foran mer tørke, sult og forflytninger av menneskemasser som igjen vil nøre opp under konflikt i mange tiår.

Derfor er det ikke bare forskere og aktivister som krever rask og effektiv handling - militære ledere i mitt land og andre forstår at vår felles sikkerhet står i fare.
Avtaler mellom nasjoner. Sterke institusjoner. Støtte til menneskerettighetene. Investering i utvikling. Alt dette er vitale ingredienser i arbeidet for å fremme utviklingen som president Kennedy snakket om.

Og likevel tror jeg ikke at vi har viljen og utholdenheten til å gjøre ferdig dette arbeidet uten noe mer - og det er den fortsatte utvidelsen av vår moralske fantasi, en klar forståelse av at det fins noe ureduserbart som vi alle er med om.

Etter hvert som verden blir mindre, kunne man kanskje tro at det ville bli lettere for menneskene å se hvor like vi er, å forstå at vi alle i bunn og grunn ønsker de samme tingene, at vi alle håper på en mulighet for å leve våre liv med et minstemål av lykke og innfrielse av drømmer for oss selv og våre familier.

Og likevel, når man tar i betraktning globaliseringens svimlende fart og den kulturelle utjevningen som den moderne verden fører med seg, burde det ikke komme som en overraskelse at mennesker frykter tap av det de verdsetter i deres egen identitet, deres rase, deres stamme, og kanskje aller sterkest, deres religion.

Noen steder har denne frykten endt i konflikt. Noen ganger kjennes det som om vi går tilbake. Vi ser det i Midtøsten etter hvert som konflikten mellom jøder og arabere synes å hardne til. Vi ser det i land som blir revet i stykker langs stammegrenser.

Og farligst av alt, vi ser det på den måten de som har forvrengt og svertet den store religionen som islam er, og som angrep mitt land fra Afghanistan, bruker religion som påskudd for å myrde uskyldige.

Disse ekstremistene er ikke de første som dreper i Guds navn. Grusomhetene til korstogene er grundig dokumentert. Men de minner oss om at ingen hellig krig kan noensinne være en rettferdig krig. For hvis man virkelig tror at man gjennomfører Guds vilje, fins det ingen grunn til å holde noe tilbake, ingen grunn til å spare livet til den gravide kvinnen, eller helsepersonalet, eller til og med en person av samme tro som en selv.

Et slikt forvrengt syn på religion er ikke bare uforenlig med ideen om fred, men også med målet for troen selv - for den ene regelen som ligger i hjertet av alle de store religionene, er at vi skal gjøre det mot vår neste som vi ønsker at vår neste gjør mot oss.

Å respektere denne kjærlighetens lov har alltid vært kjernekampen i menneskenaturen. Vi er ikke ufeilbarlige. Vi gjør feil, og vi blir offer for fristelser og stolthet, maktbegjær og noen ganger ondskap. Selv de av oss som har de beste intensjoner, vil fra tid til annen rygge unna å gjøre rett når vi står foran urett.
Men vi trenger ikke tro at menneskenaturen er perfekt for fortsatt å tro at menneskene kan forbedres.

Vi trenger ikke å leve i en idealisert verden for likevel å strekke oss etter de idealene som gjør verden til et bedre sted å være. Ikke-volden som menn som Gandhi og King utøvde, var kanskje ikke praktisk eller mulig i alle tilfeller, men kjærligheten som de preket, og troen de hadde på menneskelig framgang, må alltid være polarstjernen som vi styrer etter på vår ferd.

For om vi mister den troen, om vi avviser den som komisk eller naiv, om vi skiller den fra beslutningene vi tar om saker som gjelder krig og fred, da taper vi det som er det beste ved menneskeheten. Vi taper vår sans for det som er mulig. Vi taper vårt moralske kompass.

På samme måte som generasjoner før oss må vi avvise den framtiden. Som doktor King sa ved denne samme anledning for så mange år siden: «Jeg nekter å akseptere håpløshet som det endelige svaret på historiens tvetydighet. Jeg nekter å akseptere ideen om at det som 'er' i menneskenaturen i dag, gjør ham moralsk uegnet til å strekke seg etter det evige 'burde' som han til enhver tid står overfor.»

Så la oss strekke oss etter verden slik den burde være - den gnisten av det guddommelige som rører seg inne i sjelen til oss alle. Et eller annet sted i dag, i nåtidens her og nå, er det en soldat som ser at han står overfor overmakten, men likevel står fast for å bevare freden.

Et eller annet sted i dag, i denne verden, venter en demonstrant på å bli rammet av sin regjerings brutalitet, men har likevel mot nok til å marsjere videre. Et eller annet sted i dag tar en mor som er offer for utmattende fattigdom, seg likevel tid til å undervise sitt barn, som har tro på at en ond verden fortsatt har rom for hans drømmer.

La oss leve etter deres eksempel. Vi kan innse at undertrykkelse alltid vil være med oss, og likevel strebe etter rettferdighet. Vi kan innse hvor tung forsakelse kan være og likevel strebe etter verdighet. Vi kan innse at det vil bli kriger, men likevel strebe etter fred. Vi kan gjøre det, for det er det som er historien til menneskelig framgang; det er håpet for hele verden; og i dette utfordringens øyeblikk, må det være vårt oppdrag her på Jorden.


Oversettelse: Nils Myklebost, NTB

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Your Majesties, Your Royal Highnesses, Distinguished Members of the Norwegian Nobel Committee, citizens of America, and citizens of the world:

I receive this honor with deep gratitude and great humility. It is an award that speaks to our highest aspirations – that for all the cruelty and hardship of our world, we are not mere prisoners of fate. Our actions matter, and can bend history in the direction of justice.

And yet I would be remiss if I did not acknowledge the considerable controversy that your generous decision has generated. In part, this is because I am at the beginning, and not the end, of my labors on the world stage. Compared to some of the giants of history who have received this prize – Schweitzer and King; Marshall and Mandela – my accomplishments are slight. And then there are the men and women around the world who have been jailed and beaten in the pursuit of justice; those who toil in humanitarian organizations to relieve suffering; the unrecognized millions whose quiet acts of courage and compassion inspire even the most hardened of cynics. I cannot argue with those who find these men and women – some known, some obscure to all but those they help – to be far more deserving of this honor than I.

But perhaps the most profound issue surrounding my receipt of this prize is the fact that I am the Commander-in-Chief of a nation in the midst of two wars. One of these wars is winding down. The other is a conflict that America did not seek; one in which we are joined by forty three other countries – including Norway – in an effort to defend ourselves and all nations from further attacks.

Still, we are at war, and I am responsible for the deployment of thousands of young Americans to battle in a distant land. Some will kill. Some will be killed. And so I come here with an acute sense of the cost of armed conflict – filled with difficult questions about the relationship between war and peace, and our effort to replace one with the other.

These questions are not new. War, in one form or another, appeared with the first man. At the dawn of history, its morality was not questioned; it was simply a fact, like drought or disease – the manner in which tribes and then civilizations sought power and settled their differences.

Over time, as codes of law sought to control violence within groups, so did philosophers, clerics, and statesmen seek to regulate the destructive power of war. The concept of a “just war” emerged, suggesting that war is justified only when it meets certain preconditions: if it is waged as a last resort or in self-defense; if the forced used is proportional, and if, whenever possible, civilians are spared from violence.

For most of history, this concept of just war was rarely observed. The capacity of human beings to think up new ways to kill one another proved inexhaustible, as did our capacity to exempt from mercy those who look different or pray to a different God. Wars between armies gave way to wars between nations – total wars in which the distinction between combatant and civilian became blurred. In the span of thirty years, such carnage would twice engulf this continent. And while it is hard to conceive of a cause more just than the defeat of the Third Reich and the Axis powers, World War II was a conflict in which the total number of civilians who died exceeded the number of soldiers who perished.

In the wake of such destruction, and with the advent of the nuclear age, it became clear to victor and vanquished alike that the world needed institutions to prevent another World War. And so, a quarter century after the United States Senate rejected the League of Nations – an idea for which Woodrow Wilson received this Prize – America led the world in constructing an architecture to keep the peace: a Marshall Plan and a United Nations, mechanisms to govern the waging of war, treaties to protect human rights, prevent genocide, and restrict the most dangerous weapons.

In many ways, these efforts succeeded. Yes, terrible wars have been fought, and atrocities committed. But there has been no Third World War. The Cold War ended with jubilant crowds dismantling a wall. Commerce has stitched much of the world together. Billions have been lifted from poverty. The ideals of liberty, self-determination, equality and the rule of law have haltingly advanced. We are the heirs of the fortitude and foresight of generations past, and it is a legacy for which my own country is rightfully proud.

A decade into a new century, this old architecture is buckling under the weight of new threats. The world may no longer shudder at the prospect of war between two nuclear superpowers, but proliferation may increase the risk of catastrophe. Terrorism has long been a tactic, but modern technology allows a few small men with outsized rage to murder innocents on a horrific scale.

Moreover, wars between nations have increasingly given way to wars within nations. The resurgence of ethnic or sectarian conflicts; the growth of secessionist movements, insurgencies, and failed states; have increasingly trapped civilians in unending chaos. In today’s wars, many more civilians are killed than soldiers; the seeds of future conflict are sewn, economies are wrecked, civil societies torn asunder, refugees amassed, and children scarred.

I do not bring with me today a definitive solution to the problems of war. What I do know is that meeting these challenges will require the same vision, hard work, and persistence of those men and women who acted so boldly decades ago. And it will require us to think in new ways about the notions of just war and the imperatives of a just peace.

We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes. There will be times when nations – acting individually or in concert – will find the use of force not only necessary but morally justified.

I make this statement mindful of what Martin Luther King said in this same ceremony years ago – “Violence never brings permanent peace. It solves no social problem: it merely creates new and more complicated ones.” As someone who stands here as a direct consequence of Dr. King’s life’s work, I am living testimony to the moral force of non-violence. I know there is nothing weak –nothing passive – nothing naïve – in the creed and lives of Gandhi and King.

But as a head of state sworn to protect and defend my nation, I cannot be guided by their examples alone. I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people. For make no mistake: evil does exist in the world. A non-violent movement could not have halted Hitler’s armies. Negotiations cannot convince al Qaeda’s leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism – it is a recognition of history; the imperfections of man and the limits of reason.

I raise this point because in many countries there is a deep ambivalence about military action today, no matter the cause. At times, this is joined by a reflexive suspicion of America, the world’s sole military superpower.

Yet the world must remember that it was not simply international institutions – not just treaties and declarations – that brought stability to a post-World War II world. Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest – because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other peoples’ children and grandchildren can live in freedom and prosperity.

So yes, the instruments of war do have a role to play in preserving the peace. And yet this truth must coexist with another – that no matter how justified, war promises human tragedy. The soldier’s courage and sacrifice is full of glory, expressing devotion to country, to cause and to comrades in arms. But war itself is never glorious, and we must never trumpet it as such.

So part of our challenge is reconciling these two seemingly irreconcilable truths – that war is sometimes necessary, and war is at some level an expression of human feelings. Concretely, we must direct our effort to the task that President Kennedy called for long ago. “Let us focus,” he said, “on a more practical, more attainable peace, based not on a sudden revolution in human nature but on a gradual evolution in human institutions.”

What might this evolution look like? What might these practical steps be?

To begin with, I believe that all nations – strong and weak alike – must adhere to standards that govern the use of force. I – like any head of state – reserve the right to act unilaterally if necessary to defend my nation. Nevertheless, I am convinced that adhering to standards strengthens those who do, and isolates – and weakens – those who don’t.

The world rallied around America after the 9/11 attacks, and continues to support our efforts in Afghanistan, because of the horror of those senseless attacks and the recognized principle of self-defense. Likewise, the world recognized the need to confront Saddam Hussein when he invaded Kuwait – a consensus that sent a clear message to all about the cost of aggression.

Furthermore, America cannot insist that others follow the rules of the road if we refuse to follow them ourselves. For when we don’t, our action can appear arbitrary, and undercut the legitimacy of future intervention – no matter how justified.

This becomes particularly important when the purpose of military action extends beyond self defense or the defense of one nation against an aggressor. More and more, we all confront difficult questions about how to prevent the slaughter of civilians by their own government, or to stop a civil war whose violence and suffering can engulf an entire region.

I believe that force can be justified on humanitarian grounds, as it was in the Balkans, or in other places that have been scarred by war. Inaction tears at our conscience and can lead to more costly intervention later. That is why all responsible nations must embrace the role that militaries with a clear mandate can play to keep the peace.

America’s commitment to global security will never waiver. But in a world in which threats are more diffuse, and missions more complex, America cannot act alone. This is true in Afghanistan. This is true in failed states like Somalia, where terrorism and piracy is joined by famine and human suffering. And sadly, it will continue to be true in unstable regions for years to come.

The leaders and soldiers of NATO countries – and other friends and allies – demonstrate this truth through the capacity and courage they have shown in Afghanistan. But in many countries, there is a disconnect between the efforts of those who serve and the ambivalence of the broader public. I understand why war is not popular. But I also know this: the belief that peace is desirable is rarely enough to achieve it. Peace requires responsibility. Peace entails sacrifice. That is why NATO continues to be indispensable. That is why we must strengthen UN and regional peacekeeping, and not leave the task to a few countries. That is why we honor those who return home from peacekeeping and training abroad to Oslo and Rome; to Ottawa and Sydney; to Dhaka and Kigali – we honor them not as makers of war, but as wagers of peace.

Let me make one final point about the use of force. Even as we make difficult decisions about going to war, we must also think clearly about how we fight it. The Nobel Committee recognized this truth in awarding its first prize for peace to Henry Dunant – the founder of the Red Cross, and a driving force behind the Geneva Conventions.

Where force is necessary, we have a moral and strategic interest in binding ourselves to certain rules of conduct. And even as we confront a vicious adversary that abides by no rules, I believe that the United States of America must remain a standard bearer in the conduct of war. That is what makes us different from those whom we fight. That is a source of our strength. That is why I prohibited torture. That is why I ordered the prison at Guantanamo Bay closed. And that is why I have reaffirmed America’s commitment to abide by the Geneva Conventions. We lose ourselves when we compromise the very ideals that we fight to defend. And we honor those ideals by upholding them not just when it is easy, but when it is hard.

I have spoken to the questions that must weigh on our minds and our hearts as we choose to wage war. But let me turn now to our effort to avoid such tragic choices, and speak of three ways that we can build a just and lasting peace.

First, in dealing with those nations that break rules and laws, I believe that we must develop alternatives to violence that are tough enough to change behavior – for if we want a lasting peace, then the words of the international community must mean something. Those regimes that break the rules must be held accountable. Sanctions must exact a real price. Intransigence must be met with increased pressure – and such pressure exists only when the world stands together as one.

One urgent example is the effort to prevent the spread of nuclear weapons, and to seek a world without them. In the middle of the last century, nations agreed to be bound by a treaty whose bargain is clear: all will have access to peaceful nuclear power; those without nuclear weapons will forsake them; and those with nuclear weapons will work toward disarmament. I am committed to upholding this treaty. It is a centerpiece of my foreign policy. And I am working with President Medvedev to reduce America and Russia’s nuclear stockpiles.

But it is also incumbent upon all of us to insist that nations like Iran and North Korea do not game the system. Those who claim to respect international law cannot avert their eyes when those laws are flouted. Those who care for their own security cannot ignore the danger of an arms race in the Middle East or East Asia. Those who seek peace cannot stand idly by as nations arm themselves for nuclear war.

The same principle applies to those who violate international law by brutalizing their own people. When there is genocide in Darfur; systematic rape in Congo; or repression in Burma – there must be consequences. And the closer we stand together, the less likely we will be faced with the choice between armed intervention and complicity in oppression.

This brings me to a second point – the nature of the peace that we seek. For peace is not merely the absence of visible conflict. Only a just peace based upon the inherent rights and dignity of every individual can truly be lasting.

It was this insight that drove drafters of the Universal Declaration of Human Rights after the Second World War. In the wake of devastation, they recognized that if human rights are not protected, peace is a hollow promise.

And yet all too often, these words are ignored. In some countries, the failure to uphold human rights is excused by the false suggestion that these are Western principles, foreign to local cultures or stages of a nation’s development. And within America, there has long been a tension between those who describe themselves as realists or idealists – a tension that suggests a stark choice between the narrow pursuit of interests or an endless campaign to impose our values.

I reject this choice. I believe that peace is unstable where citizens are denied the right to speak freely or worship as they please; choose their own leaders or assemble without fear. Pent up grievances fester, and the suppression of tribal and religious identity can lead to violence. We also know that the opposite is true. Only when Europe became free did it finally find peace. America has never fought a war against a democracy, and our closest friends are governments that protect the rights of their citizens. No matter how callously defined, neither America’s interests – nor the world’s –are served by the denial of human aspirations.

So even as we respect the unique culture and traditions of different countries, America will always be a voice for those aspirations that are universal. We will bear witness to the quiet dignity of reformers like Aung Sang Suu Kyi; to the bravery of Zimbabweans who cast their ballots in the face of beatings; to the hundreds of thousands who have marched silently through the streets of Iran. It is telling that the leaders of these governments fear the aspirations of their own people more than the power of any other nation. And it is the responsibility of all free people and free nations to make clear to these movements that hope and history are on their side

Let me also say this: the promotion of human rights cannot be about exhortation alone. At times, it must be coupled with painstaking diplomacy. I know that engagement with repressive regimes lacks the satisfying purity of indignation. But I also know that sanctions without outreach – and condemnation without discussion – can carry forward a crippling status quo. No repressive regime can move down a new path unless it has the choice of an open door.

In light of the Cultural Revolution’s horrors, Nixon’s meeting with Mao appeared inexcusable – and yet it surely helped set China on a path where millions of its citizens have been lifted from poverty, and connected to open societies. Pope John Paul’s engagement with Poland created space not just for the Catholic Church, but for labor leaders like Lech Walesa. Ronald Reagan’s efforts on arms control and embrace of perestroika not only improved relations with the Soviet Union, but empowered dissidents throughout Eastern Europe. There is no simple formula here. But we must try as best we can to balance isolation and engagement; pressure and incentives, so that human rights and dignity are advanced over time.

Third, a just peace includes not only civil and political rights – it must encompass economic security and opportunity. For true peace is not just freedom from fear, but freedom from want.

It is undoubtedly true that development rarely takes root without security; it is also true that security does not exist where human beings do not have access to enough food, or clean water, or the medicine they need to survive. It does not exist where children cannot aspire to a decent education or a job that supports a family. The absence of hope can rot a society from within.

And that is why helping farmers feed their own people – or nations educate their children and care for the sick – is not mere charity. It is also why the world must come together to confront climate change. There is little scientific dispute that if we do nothing, we will face more drought, famine and mass displacement that will fuel more conflict for decades. For this reason, it is not merely scientists and activists who call for swift and forceful action – it is military leaders in my country and others who understand that our common security hangs in the balance.

Agreements among nations. Strong institutions. Support for human rights. Investments in development. All of these are vital ingredients in bringing about the evolution that President Kennedy spoke about. And yet, I do not believe that we will have the will, or the staying power, to complete this work without something more – and that is the continued expansion of our moral imagination; an insistence that there is something irreducible that we all share.

As the world grows smaller, you might think it would be easier for human beings to recognize how similar we are; to understand that we all basically want the same things; that we all hope for the chance to live out our lives with some measure of happiness and fulfillment for ourselves and our families.

And yet, given the dizzying pace of globalization, and the cultural leveling of modernity, it should come as no surprise that people fear the loss of what they cherish about their particular identities – their race, their tribe, and perhaps most powerfully their religion. In some places, this fear has led to conflict. At times, it even feels like we are moving backwards. We see it in Middle East, as the conflict between Arabs and Jews seems to harden. We see it in nations that are torn asunder by tribal lines.

Most dangerously, we see it in the way that religion is used to justify the murder of innocents by those who have distorted and defiled the great religion of Islam, and who attacked my country from Afghanistan. These extremists are not the first to kill in the name of God; the cruelties of the Crusades are amply recorded. But they remind us that no Holy War can ever be a just war. For if you truly believe that you are carrying out divine will, then there is no need for restraint – no need to spare the pregnant mother, or the medic, or even a person of one’s own faith. Such a warped view of religion is not just incompatible with the concept of peace, but the purpose of faith – for the one rule that lies at the heart of every major religion is that we do unto others as we would have them do unto us.

Adhering to this law of love has always been the core struggle of human nature. We are fallible. We make mistakes, and fall victim to the temptations of pride, and power, and sometimes evil. Even those of us with the best intentions will at times fail to right the wrongs before us.

But we do not have to think that human nature is perfect for us to still believe that the human condition can be perfected. We do not have to live in an idealized world to still reach for those ideals that will make it a better place. The non-violence practiced by men like Gandhi and King may not have been practical or possible in every circumstance, but the love that they preached – their faith in human progress – must always be the North Star that guides us on our journey.

For if we lose that faith – if we dismiss it as silly or naïve; if we divorce it from the decisions that we make on issues of war and peace – then we lose what is best about humanity. We lose our sense of possibility. We lose our moral compass.

Like generations have before us, we must reject that future. As Dr. King said at this occasion so many years ago, “I refuse to accept despair as the final response to the ambiguities of history. I refuse to accept the idea that the ‘isness’ of man’s present nature makes him morally incapable of reaching up for the eternal ‘oughtness’ that forever confronts him.”

So let us reach for the world that ought to be – that spark of the divine that still stirs within each of our souls. Somewhere today, in the here and now, a soldier sees he’s outgunned but stands firm to keep the peace. Somewhere today, in this world, a young protestor awaits the brutality of her government, but has the courage to march on. Somewhere today, a mother facing punishing poverty still takes the time to teach her child, who believes that a cruel world still has a place for his dreams.

Let us live by their example. We can acknowledge that oppression will always be with us, and still strive for justice. We can admit the intractability of depravation, and still strive for dignity. We can understand that there will be war, and still strive for peace. We can do that – for that is the story of human progress; that is the hope of all the world; and at this moment of challenge, that must be our work here on Earth.