Krigsseilerens hemmelige dagbok til Solveig

23. oktober 1941. Walt Disney har premiere på animasjonsfilmen «Dumbo» på kino i New York. På den andre siden av Atlanterhavet blir 25 000 jøder samlet inne i fire lagerbygninger og henrettet i Odessa, Ukraina. I Tyskland blir det forbudt for jøder å emigrere.

Det er også denne dagen 20 år gamle Fridtjof Lars Folkestad reiser fra Volda med en dagbok under armen.

Dedikert til Solveig

Solen har gått ned bak fjellene og klokken nærmer seg midnatt. 33 menn og fem kvinner har gått ombord i båten «M/B Haugen».

Noen av dem flykter fra nazistene som patruljerer i Voldas gater, mens andre har som mål å melde seg inn i motstandskampen. Fridtjof er en av de sistnevnte.

Han ser mot huset der Solveig ligger og sover. Hun vet ikke at han reiser, for det klarte han ikke å si når de var sammen sist. Han har skrevet et brev, men det får ikke Solveig lest før hun våkner.

De er ikke forlovet, men Fridtjof er hodestups forelsket. Det er hennes frihet han vil ut og kjempe for.

23. oktober 1941. «Dette er den første siden jeg skriver i denne bok til deg Solveig. Du skal få vite alt som hender meg i tiden fremover. Solveig, jeg mente det beste og det var min plikt. Kunne ikke se på styret av nazistene lenger. Jeg måtte ut og kjempe. En dag kommer jeg. Vi skal bli lykkelige igjen.»

Denne dagboken er bare ment for Fridtjof og Solveig. I det båten setter fart inn i nattemørket gjemmer han den under skjorten.

Ute i fjorden venter tyske vaktbåter. Lysene på «M/B Haugen» slås av.

Flukten til Shetland

For å ikke skape oppmerksomhet ligger Fridtjof og de andre passasjerene under dekk. Flere blir sjøsyke.

Tyske vaktbåter seiler forbi dem i Voldsfjorden, mens de lyser med lommelyktene sine. Om tyskerne finner ut hvor de er på vei, kan dette bli Fridtjofs siste reise. Det tar ikke lang tid før panikk begynner å spre seg om bord.

25. oktober 1941. «Ei av jentene var helt borte og lå på dekk. Vi hadde et svært arbeid med å få henne inn i lugaren. Kunne ikke røre henne, skrek hver gang. Hun ville tilbake. Til slutt ble hun og rolig og vi fikk henne til køys.»

Reisen blir søvnløs. I fire netter blir gulvet i et lite og vått lasterom sengen til Fridtjof. Det er trangt og mørkt. Bare et fåtall ganger beveger Fridtjof seg opp på dekk for å få luft.

Det er ikke lenge før de når britisk territorium. Han tenker på Solveig som nå må ha oppdaget at han har reist. Han håper hun forstår hvorfor.

27. oktober 1941. «Jeg kan ikke finne ord for hvor mye jeg savner deg. Men jeg må bli hard og greie det. Det blir lenge før jeg får høre eller se deg. Hva som enn hender Solveig, jeg elsker deg.»

De forbudte dagbøkene

Rundt 24 000 nordmenn, fordelt på omtrent 1000 skip, tjenestegjorde i den norske utenriksflåten til «Notraship» under andre verdenskrig.

Fridtjof var en av dem.

I Krigsseilerregisteret i Kristiansand er hans første tur registrert som messegutt på frakteskipet «D/S Bur» fra Bergen. Han var en av flere som trosset forbudet om å skrive dagbok i handelsflåten.

– Vi har hørt fra mange at det var ulovlig, men det var flere som skrev dagbok. Det har derimot ikke blitt registrert at noen ble straffet for å gjøre det, forteller historiker Bjørn Tore Rosendahl ved Stiftelsen Arkivet, som står bak Krigsseilerregisteret.

Tyskerne jaget konvoiene med ubåter og bombefly. En dagbok ville vært svært verdifullt å finne.

– De var interessert i informasjon om de ulike rutene og skipstrafikken. Om skip ble tatt av tyskerne skulle kapteinen ødelegge skipsdagboken. Jeg vil tro at mannskap fikk klar beskjed om å ikke føre sin egen, sier Rosendahl.

Den 29. november 1941 seiler Fridtjof nedover Themsen med handelsskipet «D/S Bur». På dekk blir han møtt av et syn som gjør ham livredd.

Master fra torpederte skip som ligger på bunn stikker opp av sjøoverflaten. Den engelske elven er en gravplass.

Det første møtet med bombefly

Fridtjof sitter i byssen og skriver. Håndskriften er mer rotete enn før.

08. desember 1941. «Vi måtte snu på grunn av storm. Kom vekk fra konvoien. Den mistet to andre båter også.»

Skipene var på vei til Methil Roads i Skottland med passasjerer og matprovianter. Det er bare «D/S Bur» som bestemmer seg for å snu tilbake, mens de to andre skipene legger seg til for å vente på konvoien.

«Fly kom og bomba. De ødela ikke båtene, men flere ombord ble drept. Vi var heldige som gikk sørover. Flya så oss ikke.»

Fridtjof har lurt døden, men han blir bekymret over tanken at de snart skal seile til Cuba for å hente mat til de allierte. De må over Atlanterhavet, som nå kryr av tyske ubåter.

Tankene går over til Solveig. Han blir minnet på at det for henne han er der og seiler. Han skal være sterk for hennes skyld.

Julehilsenen fra kongen

24. desember 1941. Båten er treg og sliter med å holde følge med konvoien i den urolige sjøen over til Sør-Amerika.

Ombord er det trangt om plassen og flere blir sjøsyke. Faren for angrep er større enn noen gang. Mannskapet er redde for å stå vakt på dekk etter å ha fått informasjon om at ubåter er etter dem.

De må sove i klær og redningsdrakt om ubåtene skulle komme. Om torpedoer treffer båten, er det kalde Atlanterhavet det eneste alternativet.

Fridtjof står i byssen og lager julemiddag til mannskapet. Det er stille. Døden kan komme når som helst.

Ikke vet han at kong Haakon VII nå taler til det norske folk over radio.

Så banker det på døren til byssen. Inn kommer en matros med et brev, stemplet med kongens monogram.

Fridtjof tar av seg forkleet og leser brevet nøye. De andre i mannskapet har fått det samme. En påminnelse om at deres arbeid på sjøen ikke er glemt. At kampen for et fritt Norge kan vinnes.

Fridtjof nevner ikke faren for ubåtene igjen i dagboken. Han blir fylt med mot.

«Hvordan er julen hjemme? Stakkars mor. Håper far er hjemme. Solveig, har du hatt en bra julaften? Det er hardt å tenke på dere hjemme. Solveig, jeg elsker deg og lengter etter deg. For vår sak skal jeg være sterk. God natt Sol. Håper jeg ser deg i min drøm.»

Et sekund med frihet

Det er 10. januar 1942. Fridtjof sitter på dekk og kjenner den varme brisen i ansiktet. Det er stille nå når de ikke går i konvoi lenger, så nærme Cuba.

Ved siden av ligger skipshunden. Dagboken ligger i fanget. Flyvefisk hopper rundt skipet mens det glir fremover i måneskinnet. Solveig skulle vært her nå, tenker Fridtjof.

Skipet er lenge i Cuba, og er innom havnene i Nuevitas, Manzanillo og Santiago for å hente blant annet frukt og sukker.

Fridtjof får kjenne friheten igjen. Varmen, fargene, nattklubbene og de vakre cubanske kvinnene.

28. januar 1942. «Her er mange fine señoritas her, men de kan bare spare seg. Jeg har ikke forelsket meg i en eneste señorita Solveig.»

I Santiago får han tilbud om å være med på en radiostasjon for å se om de får inn noen nyheter fra Norge. Frihetsfølelsen hans blir brått brutt da de får inn en norsk mannestemme.

Han får høre at det har kommet flere tyske soldater til Volda. Syv personer har blitt overfalt og en ung gutt mistet nesten livet da han kjørte på en tysk offiser med sykkelen sin. Tyskeren hadde skutt etter ham, men bommet.

Tyskerne har okkupert Volda og Fridtjof tenker på Solveig. Er hun fortsatt i live?

Frykten på den amerikanske kysten

«D/S Bur» setter kursen mot Halifax i Canada for å slippe av passasjerer. Denne gangen skal de gå uten konvoi, forbi den amerikanske østkysten. Der venter et stort antall tyske ubåter.

Hver dag hører de historier om skip som blir torpedert. Fridtjof forteller at minst to blir senket hver kveld de befinner seg på kysten.

Han innser at denne turen kan bli hans siste. I byssen tar han frem dagboken fra under skjorten.

30. januar 1942. «Hvor mange ubåter her er og hvor mange de senker, jeg skal seile til siste båt. Det lover jeg Solveig. Elsker deg.»

Dagene går og historier om flere torpederinger sprer seg om bord. De hører at tyskerne har sendt flere ubåter til kysten utenfor New York.

Fridtjof holder telling på hvor mange senkninger de får høre om – 18 stykker på nesten to uker. Skip med flere hundre i mannskapet som synker til bunns. Han er redd. Håndskriften er rotete og han skriver korte setninger.

Den betydelige opptrappingen av ubåter og ryktene om bord får Fridtjof til å tenke på om han skal skifte skip. «D/S Bur» er gammel. Den er ikke rustet for slik krigføring.

De legger seg langt utenfor kysten til Halifax, hvor de skal vente med å gå inn til dagen etter.

Ubåt-alarmen går

Mannskapet og passasjerene puster lettet ut når de kommer inn i sikkerhet i Halifax. Men denne lettelsen skal ikke vare lenge.

Flere, deriblant Fridtjof, får gå i land og trekke tenner etter lang plage med tannbetennelse. Etter bare noen få dager må de igjen ha på seg redningsklær og gjøre seg klar for terroren som venter dem.

De skal tilbake til England og levere provianter de hentet på Cuba. Veien tilbake blir ikke lett.

27. februar 1942. «Det har vært storm hele veien. Vann overalt. Vann i lugarene, gangene, messa. Jeg tror jeg har øst hele Atlanterhavet to ganger.»

Meldinger om nye torpederinger på østkysten når mannskapet. «D/S Blink» har blitt torpedert, et skip de gikk i konvoi med første gangen de dro over Atlanterhavet.

«Mannskapet fant de i livbåter, 17 stykker. Alle frosne i hjel.»

Så kommer det Fridtjof har fryktet. Ubåt-alarm.

Det tar mannskapet bare et minutt å komme seg til livbåtene. De står klare i tilfelle smellet kommer. Fire menn står klare ved kanonene og følger med på den mørke havoverflaten. Fridtjof melder seg som frivillig til å stå vakt ved styrbord.

Konvoiens destroyere, som er laget for kamp og forsvar står klare til angrep.

I nesten tre timer venter de, klare med redningsdraktene på. Men ubåten angriper ikke. Fridtjof tror den mest sannsynlig var en spion.

03. mars 1942. «Jeg tenkte på deg hele tiden. Det er en rar følelse en har når en står i to og en halv time med livet i en tråd. Vi ventet hvert sekund på å sprenge i lufta.»

Vinker farvel til «Bur»

De ankommer havna i Liverpool. Mastene fra sunkne skip stikker opp fra havet og rykter om bombefly gjør dem nervøse.

Det er nå eller aldri. Fridtjof vil bytte skip og kokken blir med han. De vinker farvel til «Bur» og får leid seg en hybel frem til de blir omplassert.

Andre påskedag, 06. april 1942 går vennene om bord i tankskipet «M/T Thorshøvdi» fra Sandefjord, som er mye større enn de er vant med tidligere. De er ikke lenger med på å frakte mat, men drivstoff.

Hans savn etter Solveig er nå mye større enn før. Sist han så henne hadde han armene rundt henne. Han slet med å slippe taket. Han mistet en del av seg selv da han forlot henne.

«Jeg skulle gitt hva som helst hadde jeg fått vært sammen med deg en time nå. Glemme alt. Glemme at det er krig, glemme hele verden.

Bare du og jeg Sol. Holde deg i mine armer igjen. Høre latteren din, se deg inn i dine dype, blåe øyne. Langt borte fra miner, fly og ubåter.»

Han tenker på hvor han nå har havnet. Å stoppe et tankskip med drivstoff til de allierte er et av hovedmålene for de tyske torpedoene. Faren er større nå.

Dødstallene stiger

Tankskipet har vært innom Nord-Afrika og Venezuela. Tyskerne har fått informasjon om skipstrafikken i Sør-Amerika, og «Thorshøvdi» prøver å unngå dem så mye de kan. De blir flere ganger vitne til torpederinger.

18. april 1942. «En båt ble torpedert i natt. Det var en eksplosjon ved 2-tiden og flammehavet varte en time. Ubåtene er alle steder. Stakkars de guttene som var om bord. De hadde ikke mye sjans.»

Døden lurer rundt dem hele tiden og Fridtjof vet at dagboken kan sette flere skipsruter i fare om tyskerne skulle få tak i den. Det har kapteinen gitt beskjed om.

Mens dødstallene blant sjøfolk i handelsflåten stiger, føler Fridtjof seg syk. Han er ikke den eneste. Flere andre i mannskapet blir sengeliggende og Fridtjof pådrar seg en stygg hoste.

Fridtjof får feire jul i Glasgow i Skottland, men helsen blir ikke bedre. Legen gir han klar beskjed om å komme seg til sykehuset. Han har blodmangel, skriver Fridtjof.

Den siste turen til Amerika

Fridtjof føler seg ikke sikker i Storbritannia. Selv om legen har beordret ham om å oppsøke sykehus, vil han heller over til Amerika.

Han bestemmer seg for å være med en siste tur på «Thorshøvdi», i en konvoi på 31 skip.

Denne gangen står ubåtene klare.

11. januar 1943. «15 ubåter gikk til angrep, men ingen av våre båter ble senket. Konvoien har hatt 4–5 angrep siden den gikk fra England. Vi har hatt melding om angrep hver eneste dag.»

«Thorshøvdi» ligger i midten i rekke åtte av tolv. Noen skip mister konvoien underveis. Krigen er på sitt verste. Han holder tett om dagboken mens han stirrer opp i taket fra køya. Han hører smellene.

13. januar 1943. «Ja, vi flyter fremdeles Solveig. Vi hadde angrep fra 5 til 6, men ble slått tilbake. Det var en smelling uten like.»

«Thorshøvdi» kommer seg til havn i New York og hosten til Fridtjof er verre enn noensinne. Håndskriften har blitt skeivere og mer uleselig.

Han oppsøker en lege, som sender han direkte til et sykehus ved grensen til Canada. Fridtjof har blitt diagnostisert med tuberkulose.

«Thorshøvdi» forlater New York uten ham.

For mye tid til å tenke

På sykehuset får Fridtjof mye tid til å tenke. Gjennom dagboken prøver han å forsikre Solveig at alt er bra med ham.

Han begynner å legge på seg, skriver at han føler seg mye bedre og at han kjeder seg. Kjedsomheten går over i bekymring.

Solveig vet ikke at han skriver dagbok. Hun vet ikke at han tenker på henne. Ikke visste han for to år siden at krigen ville vare så lenge. Han skriver at han elsker henne, tenker på henne og ønsker henne god natt hver kveld.

26. februar 1943. «Doktoren var her i går og kikka på meg. Jeg skal ta bilde i neste uke. Solveig, tenk om jeg hadde tatt deg med over.

Du har vel ikke glemt meg og er gift med flere barn når jeg kommer til Sunnmøre?»

Solveig, venter du på meg?

Dagene går over i uker, og ukene blir måneder. Senvinteren kommer og Fridtjof får beskjed av legene at han trenger operasjon. Håpet om at nå snart kan bli frisk øker.

05. november 1943. «Det er en stund siden jeg skrev nå Sol. Jeg har nylig hatt en operasjon og det gikk fint. Håper du slipper å gå gjennom det samme.»

Legene fjerner ribbein rundt Fridtjofs ene lunge. Det fører til en varig sammenklappning av lungen.

Han får beskjed om å ta det med ro, men Fridtjof er utålmodig. Han håper at Solveig venter på ham. Hva om hun trenger ham?

31. desember 1943. «Jeg vet ikke når jeg kommer ut. Jeg har vært syk nesten ett år. Det er nå over to år siden jeg så deg sist, men jeg elsker deg mer enn noensinne. Det vil aldri bli noen annen jente for meg. Solveig, venter du på meg?»

Det går flere måneder før Fridtjof deler sine tanker med Solveig igjen.

Frigjøringen

Mens Fridtjof ligger i sykehussengen spør han etter informasjon om hans tidligere skip.

Han får beskjed om at «Thorshøvdi» ble torpedert av italienere utenfor Gibraltar, 04. august 1943. Dette ble skipets siste stopp under andre verdenskrig.

Heldigvis gikk ingen menneskeliv tapt.

Han skriver mye til Solveig nå. Han er mye bedre. Forteller henne at han elsker henne og at han lengter etter den dagen de kan igjen holde rundt hverandre.

Så skjer det.

Juni 1945. «Krigen er over Sol, er det ikke fint? Jeg kan nesten ikke få meg til å tro det. Nå er det bare å komme seg hjem hurtigst mulig. Vi har stått ved radioen i to timer.»

Frigjøringen av Norge bringer også noe annet med seg. To måneder senere får han brev. Et brev han har ventet på i fire år.

Hilsen Solveig

August 1945. «Jeg har fått to brev fra deg Sol. Du er den samme og har ventet på meg!»

Rett etter frigjøringen hadde Fridtjof sendt Solveig brev, i håp om at hun fortsatt bodde på samme adresse. Hun er ikke gift og har heller ikke gitt opp håpet om å se ham igjen.

Han skriver brev tilbake, men han fortsetter med å føre dagbok. I dagboken skriver han at skipet «Stavangerfjord» står klart i New York til å ta med seg nordmenn hjem igjen.

Men han er ikke en av dem.

Fridtjof har blitt syk i den ene nyren og trenger enda en operasjon. Nyren må fjernes, og det må gjøres i New York. Han forsikrer henne om at han snart kommer hjem.

Etter operasjonen blir han liggende i tre uker og vente. Ikke bare på «Stavangerfjord» som skal komme tilbake, men også på brev. Frustrasjonen bygger seg opp.

Han har ikke fått flere fra Solveig. Likte hun ikke brevene han sendte tilbake?

30. august 1945. «Det er en ting jeg lurer på. Jeg har ikke fått noen brev siden de du skrev 26. juni. Jeg håper det er posten sin feil og ikke at du ikke vil skrive. Jeg elsker deg.»

Lys i nattemørket

Den 21. september 1945 får Fridtjof plass på «Stavangerfjord» tilbake til Norge. 1000 passasjerer og 600 sjømenn. Endelig er han på vei hjem.

Hele seilturen holder han et godt øye med havoverflaten.

Ingen periskoper stikker opp. Ingen alarmer. Ingen bombefly. Bare vinden som treffer ham i ansiktet der han står på dekk. Alle lys i båten er slått på i det den seiler inn i nattemørket.

01. oktober 1945. «Nå er vi i Norge igjen. Du kan tro det var fint da vi så fjellene stige frem. Vi hadde gått hele dagen og ventet på det. Landet vi har lengtet etter så lenge.»

Folk har møtt opp på kaia i Bergen for å ta imot dem. De vinker, roper og vifter med norske flagg. For Fridtjof virker det som om 10.000 har samlet seg, bare for dem.

Folkemengden synger til dem og Fridtjof begynner å gråte. Han er hjemme.

Den siste setningen skrives inn i dagboken, som har vært med ham siden flukten til England. Gjemt under skjorta, i kabyssen og i køya.

«Sol, jeg kommer til Volda snart.»

Mannen med de pene skoene

Det nærmer seg julen 1945.

Solveig er hjemme i Volda igjen, etter å ha jobbet på gård i fjellene under okkupasjonstiden. Helt frem til frigjøringen hadde hun ikke hørt noe fra Fridtjof siden han dro. Hun hadde gitt opp håpet om at han var i live, helt til hun fikk brev den sommeren.

Siden da har hun ikke hørt mer.

Plutselig ser Solveig en høy og slank mann komme mot henne. Han er pent kledd. Hun ser på skoene hans. De er skinnende blanke. Svarte lakksko med hvitt mønster.

Hun ser opp. Det er Fridtjof.

Fridtjof og Solveig gifter seg noen år senere og fikk to barn sammen i Volda. Hele livet sitt minnes Solveig da Fridtjof kom tilbake i lakksko.

Fridtjof utviklet klaustrofobi under tiden på havet, og operasjonene etter tuberkulosen gjorde ham til krigsinvalid.

Dagboken ble ikke bare holdt hemmelig under andre verdenskrig, men også under barnas oppvekst. De fikk aldri høre om tiden hans på havet. Historiene holdt han for seg selv og Solveig.

Fridtjof døde 63 år gammel av hjerteinfarkt i 1984. Solveig ble 95 år gammel, før hun døde i 2016.

Solveig delte dagboken med barna etter Fridtjofs død. Den er nå et minne for familien. En historie om kamp for frihet, og en kamp for en kjærlighet som var verdt å kjempe for.