En unggutt fra Bergen tok alle de gale valgene.

Han var et problembarn og satt store deler av sitt liv innelåst eller var på rømmen.

Alt i tenårene var han villig til å gå langt for penger og brennevin.

Det skulle koste flere livet.

Eilif Pisani var den 12. nordmannen vi henrettet etter krigen.

Han var den eneste angiveren som ble dømt til døden under landssvikoppgjøret.

– Flesteparten av de som blir skutt etter 1945 var unge personer som ofte kom fra arbeiderklassen og som ofte hadde vært i underordnede stillinger i en politienhet, sier historiker Lars-Erik Vaale

Var det egentlig gutter som Eilif vi skulle skyte?

Sendt vekk og isolert

Det begynner bra, men går raskt galt.

På skolen blir Eilif sett på som normalt intelligent, men lett påvirkelig. Det blir ikke bedre av at han begynner å drikke allerede tidlig i tenårene.

Når han har fylt 16 år, har han skapt så mye hodebry for foreldrene at de tar kontakt med datidens barnevern.

Barnevernet foreslår å sende ham til Falstad guttehjem, et forbedringshjem for «forsømte gutter» i Trøndelag.

Faren Erling sender flere brev til skolebestyreren. Han lurer på hvordan det går med gutten.

Svaret han får gang på gang er at Eilif oppfører seg dårlig.

Erling blir stadig mer bekymret for gutten og ber om at Eilif selv får skrive til ham, noe han til slutt gjør.

Eilif ber innstendig om å få komme hjem.

– Jeg skal bli en grei gutt skriver han,

Far Erling gir seg ikke.

Tonen i brevene til bestyreren blir stadig mer innstendig. Han vil ha sønnen hjem, men får avslag. Igjen og igjen.

I en periode oppfører Eilif seg bra, skriver bestyreren, men mot slutten av januar 1941 rømmer Eilif og en kamerat til Trondheim og blir arrestert der.

Etter rømmingen, følger flere sprell.

Eilif banner, stjeler, sloss, nekter å jobbe og rømmer igjen. Straffelisten blir stadig lengre.

Det blir også brevbunken mellom far Erling og bestyreren.

Etter en telefonsamtale med Eilif, sender far Erling atter et nytt brev i juni.

Nå vil han ha 17-åringen hjem.

Til slutt slipper bestyreren grepet på Eilif.

Hjem til krig

Eilif har blitt 17 år når han kommer hjem til Bergen.

Krigen har herjet i over ett år og faren hans har gått inn i tysk tjeneste.

Alt rundt ham er forandret, men Eilif faller likevel inn i vante spor.

Han drikker seg full, sloss, stjeler og kommer i stadig klammeri med loven.

Så bryter han mønsteret sitt. For en stund.

Han reiser til Oslo for prøve lykken og mens han vandrer rundt i gatene ser han en annonse for en t SS-vaktbataljon og melder seg til tjeneste.

Oppholdet blir et ekko tilbake til guttehjemmet på Falstad.

Han klarer ikke innordne seg den harde disiplinen og rømmer.

Først blir han tatt, men den andre gangen lykkes han med å smette unna tyskerne.

Det er her, i Oslo i 1943, at han kommer i snakk med Elna Bruun på baren Gyldna freden. Han vet ikke at hun er konen til den ettersøkte motstandsmannen Petter Bruun.

Eilif forteller at han ikke har noe sted å sove og Elna forbarmer seg over rømlingen.

Hun inviterer ham hjem til seg og barna. Han kan få sove på kjøkkenet. De kommer godt overens og én natt blir til mange.

Eilif er derfor til stede da det kommer et brev fra Elnes ettersøkte ektemann. Han vil at familien skal rømme til Sverige.

Elna vil invitere Eilif med, men Petter er skeptisk og avslår.

Elna tar trikken til noen slektninger, der hun skal møte ektemannen dagen etter. Eilif blir med for å hjelpe henne med bagasjen og barna.

Da gir Elna Eilif nøkkelen til leiligheten. Han kan få bo der og hjelpe henne med å selge unna ting i leiligheten for å kunne betale hushjelpen.

Alt går bra, til Eilif igjen ramler på fylla med en venn etter å ha byttet en lysekrone mot brennevin. De to havner i en voldsom krangel og naboene ringer politiet. De tror det er innbrudd i Bruuns leilighet.

Eilif blir brakt inn til politistasjonen.

Eilif blir angiver

I avhør prøver 19-åringen å redde sitt eget skinn.

Eilif vet han risikerer fengsel for å ha rømt fra tysk tjeneste.

Han forteller hvor Petter Bruun kommer til å være noen timer senere.

Kort tid etter stormer det tyske sikkerhetspolitiet leiligheten der familien skal samles før flukten til Sverige.

Petter prøver å flykte, men blir såret, arrestert og senere henrettet.

Elna mister mannen sin og de to barna mister faren sin.

Igjen sitter Eilif i tyskernes klør.

Han får ingen belønning, men blir i stedet fengslet på Akershus festning for å ha stukket av fra vakttjenesten.

Når han sitter der vet han trolig ikke hva London-regjeringen hadde bestemt året før.

De som hjelper fienden, kan dømmes til døden etter krigen.

Faren til Eilif forsøker igjen å komme sønnen til unnsetning og denne gangen blir han bønnhørt.

Eilif kommer tilbake til Bergen, men igjen havner han i trøbbel.

Han sitter fengslet for innbrudd da faren reiser til København. Der blir Erling skutt og drept av danske motstandsmenn.

Allerede i begravelsen til faren, tar tyskerne kontakt med Eilif.

Fra denne dagen går han i tjeneste for det tyske sikkerhetspolitiet i Bergen.

Farlig medynk

Uten faren går det nedover for Eilif, som har fått i oppdrag å infiltrere motstandsmiljøet.

Fordrukken og fillete møter han August Rathke for første gang. Eilif sier han er på flukt fra tyskerne.

August er 19 år og motstandsmann i Bergen, og som Elna, forbarmer han seg over Eilif.

– Han var veldig forkommen da jeg så han første gang. Han hadde et vennlig ansikt. Det var ingen grunn til å tro at han skulle være tysk agent.

August vurderer å verve Eilif til motstandsbevegelsen.

– Det eneste stedet jeg kunne plassere ham, var hjemme hos mine foreldre. Han gjorde et ynkelig inntrykk på min mor som innlosjerte ham i finstuen.

– Han hadde ikke sko, men votter på føttene. Min mor tenkte at dette var en ettersøkt stakkar som man måtte ta vare på.

Men etter kort tid forsvinner Eilif. I stedet er det sikkerhetspolitiet som står på dørkarmen.

De er ute etter August, men han er ikke der.

Tyskerne arresterer hele familien.

– Mor ble stygt mishandlet. De banket henne med kølle over hele kroppen og lot min søster komme inn for å se på.

– «Vi skal slutte å slå din mor hvis du forteller alt», sa de til henne. Men de visste ingenting om hva jeg holdt på med, forteller August.

Skjebnemøtet

August innser at Eilif har lurt ham og legger en farlig plan.

Han later som han fortsatt tror på Eilif og avtaler å møte ham neste morgen.

– Den egentlige hensikten var å drepe ham. Han skulle henrettes for det han hadde gjort og for å fjerne den faren ha kunne utgjøre for fremtiden.

Den norske motstandsbevegelsen har tatt livet av mange norske angivere de siste månedene. De er for farlige.

Det er nå August og kompisen Willy Valentinsen går ned mot Nøstegaten med pistol i hånd.

Gaten pleier å være tom på denne tiden av døgnet. Men nå kryr det av tjenestemenn fra sikkerhetspolitiet der.

Når kameratene ser dette, snur de på hælen.

De to tar farvel og August går i dekning. Litt senere går likevel Willy tilbake igjen.

Da blir han stoppet.

Willy klarer å rive seg løs og forsøker å smette inn i ett smug.

Men han rekker det ikke. Willy blir skutt i hjertet og faller om på bakken.

– Jeg mistet min beste venn den dagen, forteller August.

80 år senere går han nedover samme gate og peker på smuget der Willy mistet livet.

Etter hendelsen flykter August til London.

Eilif, som nå er avslørt som angiver i Bergen, må gjøre noe annet.

Igjen havner han på fylla og blir arrestert.

Han sitter fengslet når freden kommer. Han har blitt 21 år.

Oppgjøret

To år senere er oppgjørets time kommet for Eilif.

Han må svare for tapte liv og risikerer dødsstraff.

I rettssaken vitner August mot den unge mannen som forrådte ham.

De to veksler et blikk.

– Jeg tror ikke han forsto konsekvensene av det han holdt på med, sier August.

Retten tar hensyn til hans unge alder og mener Eilif ikke har fått den oppfølgingen han burde i barndommen. De vil spare livet hans.

Han blir dømt til straffarbeid og livstid i fengsel.

Men både Eilif og staten anker saken.

Eilif mener dommen er for streng. Påtalemakten mener den er for mild.

I Høyesterett er dommen enstemmig: Eilif skal dø.

Regjeringen avslår nådesøknaden.

Natt til 2. april 1947 blir han bundet fast til et skyteskur på Sverresborg festning i Bergen. Over hjertet blir det festet en siktelapp.

Skuddene går klokken 04.25.

Eilif blir bare 23 år gammel.

Men ofrene hans ble heller ikke gamle. Petter Bruun var 30 år da ble henrettet av tyskerne. Willy Valentinsen var bare 18 år da han døde i Nøstegaten.

August Rathke levde til han ble 96 år gammel. Den tidligere motstandsmannen døde i november i fjor.

Var det Eilif vi skulle skyte?

Høsten 1946 forventer den norske påtalemyndigheten at det skal nedlegges påstand om dødsstraff i til sammen 208 tilfeller. Men tiden går og meningene er delte.

Våren Pisani blir skutt har mange begynt å protestere mot at staten tar liv.

Dødsstraff i rettsoppgjøret var svar på at okkupasjonsmakten henrettet mange nordmenn under krigen.

Rett før tusenårsskiftet snakket NRK med presten Dagfinn Hauge som under krigen var sammen med flere dødsdømte nordmennn i deres siste timer.

Mennene som skulle henrettes av tyskerne, ba han bringe videre en beskjed.

– Etter krigen så ville de nødig at vi skal bruke dødsstraff. De syntes at dødsstraff er en meningsløs straffemåte fordi den rammer de uskyldige hardest: De pårørende.