Jan Kristian Liabø
Jan Kristian Liabø har fått den verst tenkelige beskjeden fire ganger i livet.
Jan Liabø på toppen
Men etter tapene har han gått høyere og lengre.
Jan Kristian Liabø
Han vil gi håp til andre i sorg.
Jan Kristian Liabø

Å leve med arr i sjela

Å leve med arr i sjela

10. mars 2022: Jan er spent og justerer på mikrofonen. Kirka er nesten tom, men snart skal flere mennesker samles for å høre hans historie.

Om livet etter å ha vært igjennom det vondeste.

Å leve med arr i sjela

Jan Kristian Liabø og sykehusprest Inger Marie Jakobsen i Kirkelandet Kirke i Kristiansund. De skal holde foredraget: Å leve med arr i sjelen.

Foto: Eirik Haukenes / NRK

9. august 2003: Det er varmebølge over Sunnmøre. Sol og skyfri himmel, og Jan er på vei til den røde hytta ved vannet.

Han er urolig fordi han vet at datteren Silvia har vært på en fest kvelden før, og han har prøvd å ringe henne flere ganger. Hun svarer ikke, men han tenker, det er jo ikke alltid hun gjør det.

En indre uro brer seg likevel, hva om noe er galt?

Verden raser sammen

Jan har en trygg og god oppvekst på 60- og 70-tallet. De er en god kameratgjeng som stort sett er ute. Det er aldri noe tid til å kjede seg, og ingen mobil eller TV som stjeler oppmerksomheten.

Han vokser opp i bygda Fiksdal i Romsdal sammen med broren Rune og foreldrene Mary og Petter. Med fjellene rett bak huset og utsikt mot sjøen.

Jan Kristian Liabø

Jan viser frem bygda Fiksdal.

Foto: Remi Sagen / NRK

Men som 13-åring skjer noe som snur opp ned på livet.

Moren Mary som er 51 år gammel får en hjernehinnebetennelse og dør brått.

Å miste mamma som var en trygg, god og kjærlig mor, ja det var som om hele min verden raste sammen.

Moren til Jan Liabø, Mary

Moren Mary.

Foto: Privat / Privat

Dagene etter dødsfallet til moren er det mange følelser i sving, og flere dramatiske hendelser skjer.

Jan går de tre kilometerne hjem fra skolen, og på veien møter han likbilen som frakter med seg moren. I det samme øyeblikket fraktes faren til sykehus med sitt første hjerteinfarkt.

– Jeg hylte og skrek, og var veldig redd for at faren min også skulle dø.

Faren Petter kommer seg etter hjerteinfarktet, og er som en bauta i oppveksten til Jan og Rune.

Men en ulykke kommer sjelden alene.

Må fort bli voksen

Petter er ofte på jobb som bussjåfør, så Jan må fort bli voksen og lære seg å fikse ting i hjemmet.

Faren til Jan Liabø, Petter

Pappa Petter.

Foto: Privat / Privat

Etter en stund får faren seg en kjæreste, Margit, de får datteren Marit, og livet går videre for familien på fem.

Men det skal ikke gå mange år før Jan får nok en tung beskjed. Faren hans får som 53-åring sitt tredje hjerteinfarkt.

Han blir kjørt i ambulanse fra hjemmet til sykehuset, og midt på natta kommer legen ut: Faren kan ikke reddes.

Jan er bare 18 år gammel og har mistet begge foreldrene sine.

– Det var brutalt og en voldsom påkjenning. Det var jo et sjokk.

Det må være nok sorg nå, tenker Jan, og aner ikke hva han har i vente.

Jan Kristian Liabø

Broren Rune til venstre og Jan til høyre. – Jeg hadde masse krøller som barn, forteller Jan.

Foto: Remi Sagen / Remi Sagen

– Det blir aldri visket ut

Stemor Margit blir dermed en viktig person og støtte i livet til de to brødrene. Familie, venner og naboer stiller opp.

Og det er mye av grunnen til at Jan som voksen mener at det faktisk gikk fint.

Jeg hadde en så pass bra oppvekst, og masse kjærlighet og trygghet fra foreldrene mine, så det har hjulpet meg resten av livet.

Broren Rune

Broren Rune.

Foto: Privat / Privat

Brødrene finner på mye sammen, og kommer godt overens selv om fem år skiller de. Fire år etter dødsfallet til faren er Rune blitt 16 år. Han jobber hos Vard Langsten i nabobygda, og er stolt over å ha tatt mopedlappen.

En kveld har han vært på besøk hos en kompis, og skal kjøre hjem. Men på veien mister Rune styringen og kjører ut i en elv. Han får så alvorlige skader at livet ikke er mulig å redde.

Den søndagsmorgenen da min tante banket på døra og fortalte at Rune hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke, det blir aldri visket ut. Da opplevde jeg at verden virkelig var grusomt urettferdig, brutal og nesten helt uvirkelig.

Ennå har ikke Jan opplevd det aller verste.

Jan Kristian Liabø

Jan har utsikt mot fjellene og sjøen fra stuevinduet. – Det blir sagt at alle husker hvor de var da Brå brakk staven. Jeg husker akkurat hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg fikk beskjedene om mamma, pappa og Rune i oppveksten.

Foto: Remi Sagen / Remi Sagen

Silvia

Jan er i 20-årene og nok en svært viktig person har blitt revet bort fra livet hans.

Han kommer seg på beina etter det tredje nære dødsfallet, og får tre barn. Marion som er eldst, så Silvia og Christian.

Silvia

Silvia har kledd seg ut.

Foto: Privat

Det er gode tider. Silvia er en solstråle som barn. Ei skikkelig godjente som ofte er med på skitur i bæremeis. Silvia er snill og omsorgsfull. Og har masse humor. En egenskap Jan setter høyt.

Men i tenårene kommer hun inn i et krevende rusmiljø, og forandrer seg mye.

Silvia blir avhengig av flere rusmidler, og det er noen tøffe år med håp og fortvilelse.

Det er grusomt for familien, men Jan og de rundt har stor tro på at hun vil komme seg helt vekk fra rusen.

Alt vil bli bra.

Og Silvia er på vei ut. Hun har vært til rusbehandling i et år og fått seg jobb på en fiskebåt. 18-åringen skal dra søndag 10. august og gleder seg.

Men dagen før, 9. august 2003 endrer på alt.

Silvia

Silvia på skitur mens hun er til rusbehandling.

Foto: Privat

Hukommelsen begynner å svikte

Jan har prøvd å ringe Silvia, men får ikke svar. For å tenke på noe annet pakker han sekken og drar på hytta. Like etter at han har kommet frem får han en telefon fra Ålesund sykehus.

Fra det øyeblikket begynner hukommelsen å svikte. Pulsen begynner å stige. Alt blir tåkete.

Datteren har vært i en alvorlig trafikkulykke.

Silvia har vært på en fest i Brattvåg. Etter festen setter fire ungdommer seg i bilen. Silvia sitter på venstre side i baksetet.

Et lite stykke forbi Brattvåg kirke på riksvei 659 ender bilturen brått. Sjåføren har kjørt utfor veien og inn i en fjellvegg.

Jan kaster fra seg alt og varsler familien. Silvia er fløyet direkte til Ullevål sykehus.

Søsteren Marion blir med i ambulansehelikopteret, og Jan og resten av familien hiver seg i bilen, og kjører nedover til Oslo.

Jan Kristian Liabø ser i album

Jan kikker gjennom albumene. – Jeg er glad vi tok så mange bilder.

Foto: Maria Kristina Vevang / NRK

De sju timene på veien føles ufattelig lange ut.

Hjemme er albumene fulle av bilder med en glad Silvia. Silvia på skitur, Silvia med armene i kors og lurt smil, med oppvaskkosten og en balje ute i hagen.

Minnene er utallige. Det må bli flere. Det må jo gå bra.

Men fremme på sykehuset får de vite at Silvia har så store skader at hun trolig vil dø.

Og den søndagen gjør hun det.

Bare 18 år gammel.

Silvia som barn

Silvia fikk alltid foreldrene til å le.

Foto: Privat

Å leve med sorgen

Dagene etter dødsfallet er ikke de verste for Jan. For da starter alt det praktiske.

Å finne sanger, blomster, planlegge en begravelse. Det er ting som skal ordnes, mange tårer og kondolanser.

Men etter begravelsen, når det har blitt stille igjen, så skal livet gå videre. Bussen går som normalt, butikken er åpen, livet skal fortsette. Slik må det være. Men det er da det er vanskelig.

Uutholdelig.

– Jeg vil alltid tenke om vi kunne gjort noe mer for å hindre katastrofen.

– Silvia kunne si til meg at: «Ikke er jeg bra nok, ikke er jeg fin nok», men jeg vet jo at hun var jo det. Hun var jo så bra. Jeg tenker i dag at det er mange fine ungdommer som opplever dette med mangel på godt selvbilde.

Jan Kristian Liabø

Ved graven til Silvia.

Foto: Remi Sagen / Remi Sagen

I starten er Jan på graven til Silvia hver dag.

Han må mobilisere alt av krefter for å komme seg videre. Venner tar kontakt og vil ta han med på ting som skjer og turer, men han orker ikke tanken på det.

Likevel blir han med. For det er ikke et alternativ å gi opp.

Å det å komme seg ut på tur er terapi for Jan.

– Jeg så jo hvor viktig det var etter hver krise at jeg hadde den interessen.

Fjellturene har med tiden blitt flere, og sorgen har blitt mer håndterbar.

Siden dødsfallet til Silvia har han gått høyere og lengre. Både vinter og sommer.

Jan Liabø ser utover

De første turene var blytunge, men Jan har fortsatt å gå.

De siste 10 årene har han gått rundt 50.000 høydemeter i fjellet hvert år.

Jan Kristian Liabø

I 2017 ble han kåret til Fjellkonge etter å ha besteget sju spektakulære fjell i Romsdalen, med både Vengetind og Kongen på lista.

Kongen

– Nå blir de sikkert stolt av meg

Mange sier til Jan at de hadde ikke klart å gå videre etter så mye tragedie, men hva er alternativet? spør han da.

Skulle jeg også gått til grunne?

Trolltind

Her er utsikten fra Trolltind, 1 347 moh.

Foto: Privat

Jan er sikker på at moren, faren, broren og datteren Silvia hadde villet at han og familien skulle ha det bra.

Og jo mer han tenker på det, jo mer tenker han: Jeg vil ha det bra.

– Det å komme seg høyt opp på et fjell gjør at jeg tenker: Nå blir de sikkert stolt av meg.

Utsikt fra Bispen

Solen skinner på Bispen 1 462 moh.

Vinterlandskap

Vakkert vinterlandskap.

Jan Liabø

Jan finner glede i de små tingene, og galgenhumor har vært viktig for han.

De siste 10 årene har Jan gått rundt 50.000 høydemeter i fjellet hvert år.

De siste 10 årene har Jan gått rundt 50.000 høydemeter i fjellet hvert år.

Utsikt mot Bispevannet.

Utsikt mot Bispevatnet.

Mindre opptatt av bagateller

Jan vil ikke at folk skal syns synd i han eller si stakkars deg. For han er takknemlig for livet.

Selv om han har mistet mye, setter han enormt pris på de små tingene. Han vet at ingenting er en selvfølge og leter etter det fine i livet.

Jan Liabø på fjelltur

Alnestinden i Rauma (1 665 moh.) en vakker vinterdag.

Foto: Privat

Jeg føler meg veldig privilegert. Å sitte høyt oppe på en fjelltopp og spise matpakken sin, det er en gave.

På sine mange fjellturer har Jan kommet i snakk med flere folk som har opplevd enorm motgang, og fått flere venner på turene.

Selv etter å ha opplevd det verste, finner de en mening i livet. De har latter og humor, og samtalene blant de som har mistet det kjæreste de har inneholder ofte noe annet, opplever Jan.

– Har man virkelig kjent på store tap og savn, så blir kanskje små ting i livet som bulking av bil og lignende, ja det blir små ting.

– Og så er man så utrolig glad i de som er igjen og fryktelig redd for at noe skal skje med de. Den redselen er veldig krevende.

Jan Liabø på toppen

– Jeg måtte finne en vei videre. Jeg hadde to barn til, et godt nettverk, fjellene, og en meningsfull jobb. Å ha noe å stå opp for i hverdagen, at noen har bruk for meg, det er svært viktig.

Foto: Privat

Ifølge spesialist i klinisk psykologi, Atle Dyregrov er det en god del mennesker som opplever at hele verdisystemet deres blir endret i etterkant av et dødsfall.

Atle Dyregrov

Psykolog Atle Dyregrov har jobbet mye med sorg og hvordan folk håndterer traumer. – Mens noen ikke klarer å komme seg igjennom sorgen, er det andre som finner en ny mening.

Foto: UiB

– De tingene man var opptatt av før, blir man ikke så opptatt av lenger. Uviktige ting blir mindre viktig, og man bryr seg ikke så mye om bagateller.

Dyregrov forteller at folk håndterer sorg veldig ulikt, og derfor han man gått litt vekk fra å tenke at man går igjennom visse faser. Men det er ofte noen forskjeller på menn og kvinner.

– Kvinner bruker oftere det vi kaller ekspressive metoder, altså de snakker mer og setter ord på sine følelser. Menn gjør ting mer alene. Tenker seg igjennom ting, går mye på tur alene eller arbeider mye, sier Dyregrov.

I dag bor Jan sammen med kjæresten Gunhild, og datteren Marion, sønnen Christian og barnebarna er innom når de kan.

Selv om han er 67 år gammel og kunne gått av med pensjon, jobber han fortsatt i hjemmesykepleien i redusert stilling.

Jan Kristian Liabø

Ut på fjelltur med kaffe i termosen og matpakken i ryggsekken. – Det har vært tungt og brutalt, men jeg fant min vei videre. Det er en måte å leve på som er helt avgjørende for å si at jeg har et godt liv i dag. 

Foto: Remi Sagen / Remi Sagen

Reiser rundt med foredrag

Jan brenner for å vise omsorg også utenfor jobben. Dette er noe av grunnen til at han i samarbeid med prester har snakket i både kirker, på arbeidsplasser og skoler om hvordan man skal leve med sorg.

Han vil gi mennesker som er langt nede et glimt av håp. Det kan bli bedre selv etter å ha mistet det umistelige.

Tilbake i Kristiansund den 10 mars legger Jan fra seg mikrofonen i kirka. Foredraget er ferdig. Det er utmattende å fortelle historien, og han blir gåen i hodet.

Å leve med arr i sjela

Jan Liabø og sykehusprest Inger Marie Jakobsen i Kirkelandet kirke i Kristiansund.

Foto: Eirik Haukenes / NRK
Å leve med arr i sjela

Jan snakker til folk i dyp sorg under foredraget Å leve med arr i sjelen.

Men det gjør likevel godt, og han håper flere kan dra nytte av det å være åpen om tøffe ting.

– Det kan være krevende perioder i livet og da kan en telefon til noen eller det å stikke innom, være en forskjell fra at livet er skikkelig vanskelig til at det blir litt bedre.

– Jeg trodde ikke da Silvia døde at jeg skulle bli et helt menneske igjen og finne glede, men det har jeg gjort.

Jan Kristian Liabø

Jan bruker masse galgenhumor i hverdagen og setter pris på de små tingene i livet.

Foto: Remi Sagen / Remi Sagen

– Livet i dag er så godt som det kan være. Barna og barnebarna betyr alt for meg, og jeg håper jeg får ha en helse som gjør at jeg kan gå på mange fjellturer fremover, oppleve fin natur og vennskap.

– Og drømmeturen, hvor går den?

– Mount Everest? Ler han.

– Jeg har to hårete mål, og det er Norges nasjonalfjell Stetind og Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind. Kanskje det blir til sommeren?

Utsikt fra fjelltur

En solfylt januardag. Jan håper på mange fjellturer dette året.

Foto: Privat

Hei!

Takk for at du har lest deg ned hit! Har du tanker om saken eller tips til andre saker jeg burde skrive om? Send meg gjerne en e-post.