Melodiens makt
Fokuset på melodien var lenge overmåte viktig. I Norge gikk det fullstendig over stokk og stein i 1965, da Egil Kapstad spilte gjennom alle låtene på piano - med én finger - før deltakerne selv fikk slippe til. Heldigvis har vi beveget oss et stykke siden da, men lenge var det nærmest likegyldig hva man hadde på seg eller hvordan man oppførte seg på scenen.
Blyge blikk
Det var i det hele tatt litt roligere før. Finn Kalvik fikk stirre blygt ned i gulvet og den lette hoftesvingen til Mattis Hætta holdt koreografisk i massevis. Hanne Krogh debuterte sjenert i 1971 og blir husket for sin paralyserte tvinning av parasoll. Den åpenbare publikumsfavoritten Jahn Teigen nådde ikke opp med sitt skjelettkostyme. Men gjennom åttitallet fikk vi flere forvarsler om at det ytre skulle bli mer viktig. Dollie-jentene stilte med bandasjer og filler i håret og klassiske skitak. Bobbysocks-paljettene bar bud om en ny tid i all sin prakt.
Carola først ut
Carola fanget verden med en stormvind i 1991. Det var første året juryene fikk se finalen, og resultatet var tydelig. Et gjennomkoreografert opptrinn fra den svenske yndlingen gikk rett til topps. Vi var overbevist om at Eurosong hadde mistet siste resten av sjel.
Et lettelsens sukk
Men så kom de på løpende bånd, vinnerne som motbeviste at det ytre skulle ha så mye å si. Allerede året etter Carola vant Irland med sin stillestående ballade, "Why me". Kanskje det ikke er så viktig å danse i paljetter likevel. Vi trenger bare huske til i fjor.