– Jeg orket bare ikke mer. Det var bare kødd med bandet, tomt for penger og alt mulig. Jeg måtte ha en pause.
El Cuero-vokalist Brynjar Takle Ohr snakker om den fredagskvelden hvor han tok et avbrekk fra det årelange musikksamarbeidet med broren. Den kvelden han fortalte lillebror Håvard Takle Ohr at nok var nok, de kunne ikke fortsette, de to måtte ha en pause. Den kvelden han løp for livet med broren og en biffkniv i hælene.
Vi kommer til det. Men vi må begynne forfra.
Det er en temmelig vanlig kveld i 2003. Magetopper er trendy, Stian Blipp er 13 år gammel, Nokia 3310 representerer teknologiens høyborg og Jens Stoltenberg jobber i kulissene for å få til et rødgrønt regjeringssamarbeid. Folk sier han er gal.
- HARDKJØRET BEGYNNER:
- DETTE ER ÅRETS MGP-ARTISTER:
Samtidig, på en restaurant i Karl Johan, sitter rockebrødrene Brynjar og Håvard. Kanskje er det noen som sier de er gale også. De to har nemlig spilt sammen i over ti år, men samarbeidet er i ferd med å gå opp i limingen. De har ingen penger, ingen ideer og ingen glede med det de gjør. Brynjar drikker for mye, Håvard er bare sinna. Tilværelsen er bekmørk.
– Vi lå på 100 spillejobber i året og var både økonomisk og mentalt skakkjørte. Ett etter ett havarerte bandene vi hadde sammen. Jeg orket ikke mer, sier Brynjar.
Så der sitter de altså, Takle Ohr-brødrene, inne på The Scotsman og deler noen lunke pils. Stemninga er nitrist og eksplosiv.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
El Cuero: Tommy Reite, Brynjar Takle Ohr, Håvard Takle Ohr og Øyvind Blomstrøm. Ingen skal fortelle dem at ikke rocken kan være en smule dramatisk.
Foto: Steinar Suvatne / NRK– Jeg tok en kniv og bestemte meg for å ta ham
– El Cuero hadde ikke vært det bandet det er i dag uten det som skjedde den kvelden. Vi satt der inne på The Scotsman og plutselig sa jeg bare «Håvard, jeg må ha en pause», sier Brynjar.
– Jeg var ved bristepunktet, rett og slett utslitt, og maktet ikke skrive låter lengre. Sånn som vi holdt på kunne jeg ikke ha det lengre. Det var ikke styr på noe som helst.
Det skrives mye om at brødre har et spesielt bånd. At de forstår hverandre bedre enn noen andre kan. At de kan lese hverandres tanker. Det kan så vel være – men det var ikke tilfellet med Brynjar og Håvard denne kvelden.
– Jeg husker bare at jeg tenkte «den jævelen», sier Håvard Takle Ohr, trommis, lillebror og snart også knivkjemper.
– Så grep jeg fatt i det første jeg fant, som var en biffkniv, og bestemte meg for å ta ham. Og så løp jeg etter ham, da.
– Inne på restauranten?
– Inne på restauranten, ja. Jeg var jo eitrende forbanna.
– Det var det beste som kunne skjedd oss
Der inne på The Scotsman kommer det absolutte nullpunktet i historien om El Cuero. For etter hvert skal alt gå så meget bedre. Men først et år i rockesølibat.
Fordi da sjokkerte kelnere og livredde gjester omsider har fått roet gemyttene går Brynjar og Håvard hver til sitt. De to, som har spilt sammen så lenge de kan huske, og som snakker sammen hver dag, utveksler ikke et ord på et helt år. De må la stoltheten lege.
Null kontakt. På et år. Det er som ti år i brødretid.
– Du kan tenke deg selv; det var jævlig rart å ikke snakke med sin bror på så lenge. Vi var jo vant til å møtes hver bidige dag, sier stridsmannen Håvard.
– Men det var det beste som kunne skjedd både oss og bandet, istemmer Brynjar.
Etter hvert flagges det med hvite flagg. Det er uvisst hvem som tar det første steget, men omsider snakker brødrene Takle Ohr sammen igjen. De finner frem instrumentene også. Noe nytt er emning. Noe annerledes.
– Vi bestemte oss for å prøve en gang til, og vips, så var gleden der igjen. Vi laget plutselig bedre musikk enn noen gang også. Alt fungerte liksom bare.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Brynjar og Håvard under øving før MGP. Ingen krangling, bare rock n' roll.
Foto: Steinar Suvatne / NRK– Om en stakkars jævel hever øyebryna...
Det er etter dette sabbatsåret rockesnøballen virkelig begynner å rulle. Sammen med Tommy Reite og Øyvind Blomstrøm danner brødrene Takle Ohr nok en gang et band sammen. El Cuero er et faktum. Og denne gangen er det orden på ting.
Fem plater senere har de spilt landet rundt og blitt hyllet av et samlet anmelderkorps. Årene med motbakke blir erstattet med suksess og anerkjennelse. Etter syv magre, kom omsider de syv fete. Nå står Melodi Grand Prix for tur.
– Vi har finansiert fem plater av egen lomme, ofret penger og alt for bandet. NRK kom til oss og sa de trengte et ekte, hardtarbeidende rockeband og lovet full frihet til å gjøre det vi ville. Med de riktige kriteriene på plass kan vi ikke si annet enn at vi gleder oss til å være med, sier Håvard.
– Og dessuten så har folk godt av å få litt rock hjem i stua, legger han til.
– Ingen stive kommentarer fra de kule rockevennene deres, altså?
– Vi er de kule rockevennene våre. Om vi fire i samlet flokk syntes MGP er kult nok for El Cuero, så er jeg ikke et sekund i tvil om at vi har rett. Ingen kan beskylde oss for å være sell-outs, for å si det sånn, sier Brynjar Takle Ohr og fortsetter:
– Og om det sitter en eller annen stakkars jævel på ei brun kneipe og hever øyenbrynene, så driter jeg i det.
– Så du er ikke redd for El Cueros rykte som et kredibelt band?
– Med hånda på hjertet; ikke et sekund, ikke et eneste sekund, avslutter Håvard Takle Ohr, trommis, lillebror og bannlyst fra The Scotsman.
El Cuero er med i den tredje MGP-semifinalen søndag 9. mars. Låten de deltar med heter «Ain't No Love (In This City No More)» – ingenting om kniver, altså.
