Michael og Jeanin
Foto: Malin Engebretsen

Michael og Jeanin hadde alt – på ett sekund ble livet forandret

Han var drømmemannen. Hun drømmedama. Så smalt det og ingenting ble som før. For Michael og Jeanin er ikke rullestolen det største problemet.

Slemmestad utenfor Oslo, august 2017.

– Når jeg lister meg forbi han om morgenen kan jeg ta meg i å tenke. Du kommer deg ingen steder du, klarer ikke å snu deg i senga selv engang. Hvorfor måtte dette skje deg? spør Jeanin Mathiesen (29).

Michael og Jeanin

Michael og Jeanin før motorsykkelulykken.

Foto: Privat

Men det har skjedd. Samboeren Michael Turlid Nuth (31) er blitt lam fra brystet og ned, og hverdagen må formes på ny for familien på tre.

Inni meg har jeg kjent en kriblende spenning siden jeg våknet, grugledet meg til å treffe de to igjen. For både de og jeg vet hva samtalen vår skal handle om. Nemlig det fineste, men også det såreste og vanskeligste mellom to mennesker: Kjærligheten. Og det skal vi komme tilbake til.

Fire måneder er gått siden jeg traff samboerparet sist. Det var i begynnelsen av mai, og jeg hadde sjekket inn på Sunnaas sykehus for å lage en ny episode til NRK-serien «Helene sjekker inn».

Michael hadde allerede lagt bak seg nærmere et år med beintøff rehabilitering etter en skjebnesvanger motorsykkelkrasj. I løpet av et skjebnesvangert øyeblikk 16. mai 2016 skjedde det.

Mens Jeanin sto og bakte 17. mai-kake, smalt det for samboeren på motorsykkel. En myk kropp traff hard bil i rundt 77 km/t, før kroppen dundret i asfalten. I flere uker etterpå lå døden på lur. På feil sted til feil tid. Livet kan være nådeløst. Men hva gjør man etter det nådeløse?

Michael og Jeanin

Programleder Helene sammen med Michael og Jeanin i leiligheten i Slemmestad utenfor Oslo.

Foto: Anders Leines / NRK

En ny hverdag

Jeanin og jeg står på kjøkkenet i den nye leiligheten deres på Slemmestad med hver vår kaffekopp i hånda. Hun har vært oppe i noen timer allerede. Hjulpet datteren, Josefine (11) av gårde på skolen, tatt imot Michaels assistent, Ida, og en sykepleier fra hjemmetjenesten. En sky katt har for lengst søkt tryggheten under sofaen, mens hunden Simba tripper mellom oss på evig jakt etter litt mer kos og klapp.

Michael og Jeanin

Michael sier han ikke har vært en sjalu type før nå. Men frykten for at Jeanin skal finne en annen er der og kan gjøre ham frustrert og sur.

Foto: Anders Leines / NRK

Michael er våken, men ikke klar ennå. Morgenstellet hans tar alt fra en time til halvannen. Jeg bestemmer meg for å høre med Jeanin først. Hvordan har de det nå etter at Michael flyttet hjem igjen i sommer?

– Det er ingen dans på roser. Alt er annerledes, og vi har vanskelig for å snakke om det. Vi vet ikke hvordan vi skal takle det, sier Jeanin.

Ingen nøling, ingen forsøk på å sminke virkeligheten. Dønn ærlig bare. Sannheten kommer for en dag uansett, som hun sier det.

Hva med bryllupsplanene? Han fridde mens han var innlagt på Sunnaas sykehus. Med kroppen spent opp i seler og fysioterapeuten som alleriert og hjelpemann ble han senket ned på kne. Jeanin uten en anelse om hva som snart skulle skje. Helt til hun så diamantringen og hørte han si ordene hun hadde ønsket han skulle si så mange ganger før.

Han fridde der inne i fysioterapisalen, og Jeanin svarte med et hikstende «ja». Det var høsten for ett år siden. Alt ble filmet med mobilen.

Etterpå kom gratulasjonene, men også spørsmålene fra enkelte venner og bekjente. Hvorfor fridde han akkurat nå? Han visste jo at hun hadde ventet på det lenge. Og var det ikke litt egoistisk egentlig? For hva kunne hun si annet enn ja? Jeanin kan forstå reaksjonene, men som hun sier:

– Jeg vet at før eller siden hadde han fridd til meg. Det ble da.

Men hva nå? Er de fortsatt enige om å gifte seg neste sommer? Spørsmålet lar jeg ligge. Han som fridde må få muligheten til å komme seg ut av senga først.

Michael og Jeanin

Michael, Jeanin og Josefine før Michael ble skadet.

Foto: Privat / NRK

Handymannens fall

Under TV-opptakene på Sunnaas oppdaget jeg fort at Michael er typen det er lett å snakke med. Utadvendt og befriende ærlig på hvordan han har det på godt og vondt. Han viste meg bilder av seg og Jeanin før ulykken, og jeg hørte han beskrive henne som dama med stor D. Tydelig stolt, men også redd.

I sju år har de vært et par, og i alle disse årene har Michael vært reservepappa for datteren hennes, Josefine. Michael var alltid imøtekommende da jeg svingte innom for en prat på Sunnaas, men jeg ante også uroen hans for hvordan hverdagen skulle bli når han skal flytte hjem igjen for godt.

Ut fra et høyspesialisert sykehus med alt av medisinsk hjelp og fagkunnskap, og hjem til en hverdag som må formes på ny. Forrige gang han prøvde seg hjemme, gikk det ikke særlig bra. Det ble mye småkrangling og lite kos. Løsningen ble å flytte tilbake på Sunnaas, og vente på at den nye tilrettelagte leiligheten var innflytningsklar og mer hjelp var på plass.

Michael og Helene

Michael og programleder Helene på Sunnaas sykehus tidligere i år, under opptak til serien Helene sjekker inn.

Foto: NRK

Handymannen Michael, som alltid har elsket alt som har med motor og hestekrefter å gjøre, som fikset det som trengtes å fikses av elektronikk, som disket opp med mat og svingte støvsugeren, i hvert fall av og til. Impulsiv, sosial og utålmodig. Nå klarer han så vidt å åpne døra selv. Å smøre en brødskive er umulig.

Selvfølgelig var han spent på hvordan det blir å flytte hjem. Men størst av alt var og er frykten for at Jeanin ikke skal orke mer, at hun skal forlate ham. Svaret jeg fikk på Sunnaas da jeg spurte henne om hun trodde hun ville klare å holde ut, har kvernet rundt i hodet mitt siden.

– Hvis Michael ikke forandrer personlighet, men fortsetter å behandle meg med respekt, fortsetter å sette pris på det jeg gjør, så vil jeg være hos ham. Han var drømmemannen min, og er det fortsatt selv om han sitter i rullestol.

Men er det virkelig mulig ikke å forandre seg når livet blir så dramatisk annerledes enn det du trodde? Hva hvis det var meg, eller deg? Hva hadde frykten for å ligge mine nærmeste til byrde gjort med meg? Kroppen blir annerledes, andres syn på deg forandres. Og hva skjer med kjærlighets- og sexlivet når den ene mister følelsen i mesteparten av kroppen? Hvor ærlige våger man å være mot hverandre i forhold til egne behov og forventninger?

Et hav av spørsmål og mørke tanker dukker opp når jeg først begynner å leve meg inn i hvordan jeg selv ville taklet det. Jeg streifer til og med innom tanken på om jeg heller ville dødd

Jeanin

– Du kommer deg ingen steder du, klarer ikke å snu deg i senga selv engang. Hvorfor måtte dette skje deg? spør Jeanin (29).

Foto: Anders Leines / NRK

Lysten stopper i nakken

I litt over en time har Michaels assistent, Ida, vært inne hos ham sammen med en sykepleier fra hjemmetjenesten. De har hjulpet ham med alt fra dusjing til blæretømming og påkledning. Michael er lam, men det er alt det andre som ikke synes utenpå som han opplever som det verste. Mye tabu er det knyttet til det også, mener han. Som at han ikke har kontroll på blære- og tarmfunksjon lenger. Urin og avføring kommer uten at han merker det.

– Jeg har lært meg å legge inn kateter og ta ut kateter. Det er ikke noe jeg kan fordi jeg jobber som regnskapsfører, smiler Jeanin.

Hun gjør det for Michaels skyld, fordi han foretrekker at det er hun som ordner med det. Men å skifte den hudfargede posen på magen – det får hun seg ikke til å gjøre.

– Jeg ba henne ikke om å tørke meg i rumpa før heller, parerer Michael kjapt og uten sjenanse. Begge ler.

Jeanin forteller at Michael alltid har vært rapp i kjeften, livlig og full av humor. Nå har humoren bare blitt enda litt råere. Mer galgenhumor. Latteren og smilene gjør at også jeg slapper mer av oppi alt alvoret.

Michael ligger strak ut på senga og venter på å starte dagen i den elektriske rullestolen som Jeanin har kjørt inn på rommet. Senga hans er en sykehusseng på hjul som kan heves og senkes. En luftmadrass skal hindre at kroppen hans får trykksår. Senga er skjøvet tett inntil den gamle dobbeltsenga. Det er så nært hverandre de kommer nå fram til møbelsnekkeren får ferdig en spesiallaget dobbeltseng.

Michael smiler og hever høyrehånda for å hilse takk for sist. Det blir en halvveis high five. Håndtrykket er ikke der, fordi gripefunksjonen i fingrene er borte og armene har mistet mye av sin kraft. Å være intime med hverandre har de ikke vært ennå. Mye må på plass før det lar seg gjøre, mener begge.

– I starten kjente jeg ikke på lyst i det hele tatt. Nå kan jeg føle det, men det stopper i nakken da, sier Michael. Igjen en avslutning med snert og med smilet på lur. Humor. Takk og lov for det, for nå beveger vi oss inn på temaer som det koster litt å snakke om, selv for åpne og modige folk som Michael og Jeanin.

Michael og Jeanin

Michael og Jeanin har mye galgenhumor.

Foto: Anders Leines / NRK

Ingen følelse

Pusten min har forlatt nedre del av magen, og jeg merker at jeg leter etter de riktige ordene og formuleringene før jeg tør å slippe dem ut. Inni meg funderer jeg på om de har snakket med hverandre om dette før, eller om det er første gang de setter så tydelige ord på det sammen.

Etter å ha snakket med både en av psykologene på Sunnaas og en av brukerkonsulentene, vet jeg at sex og samliv er et tema som mange trenger hjelp til å finne ut av og snakke om.

– Vi må ha hjelpemidler hvis vi skal få det til, fortsetter han. Jeg føler jo ikke på samme måte. Å gi Jeanin tilbakemeldinger på det hun gir meg får jeg ikke gjort. Jeg får ikke tatt på henne som jeg ønsker en gang fordi fingrene mine ikke funker. Det blir en hånd, en neve som stryker henne over ryggen. Det blir fort kunstig da. Ikke som det var, sier han.

Heller ikke Jeanin tror at det å ta opp igjen sexliv er gjort på en, to, tre. Av og til er det ikke bare å kaste seg ut i det uansett hvor modig du er.

– Når jeg hjelper han inn i bilen klapser han meg av og til på rumpa. Da er han i posisjon, som han sier. Mens jeg skvetter til og sier hva var det der, ler Jeanin.

Michael og Jeanin

Assistenter og sykepleiere har blitt en del av hverdagen.

Foto: Anders Leines / NRK

Tausheten dreper nærheten

Vi har satt oss i stua alle sammen. Assistent Ida har smurt en brødskive med leverpostei, og skjenket et glass appelsinjuice til Michael. Seks håndplukkede assistenter går i skift fra morgen til kveld uka igjennom. Oppgaven er å være armene og beina hans, som Ida sier. Trikset er visst å prøve å glemme at de er der hele tiden. I starten var ikke det enkelt.

– Jeg fikk meg ikke til å legge meg ned på sofaen selv om jeg hadde lyst, og det var lett for at Michael spurte meg om hjelp til mye av det assistenten skulle hjelpe han med.

– Det går bedre nå, konstaterer hun. Men ordet privatliv har fått en ny mening. De har ennå ikke krangla skikkelig mens assistenten er der. Hvis det hadde skjedd, forteller Ida at hun ville trekke seg forsiktig tilbake.

Michael sjonglerer skiva inn i munnen fra oversiden av høyrehånda. Hver bit er en aldri så liten kraftanstrengelse. På det ene låret ligger en gummimatte. Den sørger for at mobilen hans ikke sklir av gårde. Mens Jeanin forteller om den nye, grå sofaen som er på vei og om interessen sin for interiør, forsvinner blikket til Michael stadig ned i skjermen på låret.

– Jeg kunne ønske du engasjerte deg litt mer i hvordan vi skal ha det. Vi skal jo bo her sammen, og så vet du at jeg synes det er fint å snakke om, sier Jeanin og ser spørrende bort på Michael.

Med triumf i stemmen peker han på stuebordet, og minner om at det var han som valgte det. Ellers har han ikke har så sterke meninger om verken farger på vegger, gardiner eller tepper. Det er bare ikke hans greie, og dessuten stoler han på Jeanins gode smak. Den lille interiørdiskusjonen får meg til smile. Den er så lett å kjenne seg igjen i. Men det stopper ikke der. Interiørpraten føles bare som en lett oppvarming til det som kommer. For det er tydeligvis mer som ligger disse to på hjertet.

Før ulykken var begge i full sving hele dagen. Michael i jobb som elektriker, og Jeanin med regnskap. Nå som Jeanin fortsatt er sykemeldt og Michael har flyttet hjem igjen, blir det mange timer oppå hverandre i den litt over hundre kvadratmeter store leiligheten. Det er uvant for begge. Bortsett fra to faste dager i uka hos fysioterapeuten, er Michael mest hjemme. Å dra bort krever planlegging, og minst to for å hjelpe han inn og ut av bilen.

Michael og Jeanin

Å dra bort krever planlegging, og minst to for å hjelpe Michael inn og ut av bilen.

Foto: Anders Leines / NRK

På feil kurs

Hverdagen etter at Michael ble skrevet ut fra Sunnaas har ikke vart i mange ukene, men begge kjenner at de er på feil kurs. Det blir et kyss her og der, men Jeanin opplever at de glir fra hverandre. Michael merker det han også. Skjønner at det ikke bra, men svarer med å flykte mer og mer inn i telefonen sin. Når den først ligger der i fanget hans blir han fort oppslukt med sitt. Gjennom den holder han kontakt med gutta, sjekker motorsider, oppdaterer seg på nyheter og gir en hånd til en kompis som trenger litt hjelp med businessen.

– Hun tenker sikkert at telefonen er viktigere henne, sier Michael.

–Ja? og jeg har sagt ifra, og da kan du vel skille deg litt fra den og heller bidra til å bygge opp det som trengs her hjemme. Jeg trenger at du snakker med meg om interiør eller andre ting. Nå virker det som om mobilen er hele livet ditt, sier hun.

Nå kan jeg ikke feige ut, tenker jeg. Denne samtalen er det jeg som har starta og da får jeg stå i det. Hva trenger du da, spør jeg Michael.

– Jeg tror det heller er omvendt. Hva hun trenger av meg. Men litt mer nærhet hadde vært fint.

Jeg spør om alt det som har skjedd har forandret han som person. Han tenker seg om før han sier:

– Innerst inne er jeg nok den samme, sier han før en ny tenkepause.

– Men jeg er annerledes.

– Hvordan da? undrer jeg.

– Jeg føler meg litt likegyldig.

– Er du lei deg? spør jeg.

Han nikker.

Svaret gjør oss tause. Kanskje i et minutt. Det er mye å fordøye.

Michael sier han aldri har vært en sjalu type, ikke før nå. Men frykten for at Jeanin skal finne en annen er der og kan gjøre ham frustrert og sur. Før kunne han rase ut og slamre døra i sinne. Nå klarer han ikke det, eller det vil i så fall gå veldig treig, som han sier. Tenk på det! At bare det å finne andre måter å avreagere på må du lære på nytt når kartet du navigerer etter endres så totalt som det Michael har opplevd.

– Nå er det jeg som bruker døra som retrettmulighet, ler Jeanin. Rollene er byttet om.

Både Michael og Jeanin går til hver sin psykolog. Mens Jeanin føler at det letter trykket og er godt å få snakket ut, får ikke Michael like mye ut av det. Jeanin mener det er fordi han holder for mye inni seg.

Michael og Jeanin

Før ulykken var begge i jobb, Michael jobbet som elektriker og Jeanin med regnskap.

Foto: Anders Leines / NRK

Bryllup på vent

Men det er et sted som får adrenalinet til å pumpe hos Michael. På Rudskogen Motorsenter. Der føler han seg levende og glad. Dit kommer motorinteresserte for å teste både sjåførferdigheter og fart på en lukket bane. Aller helst skulle han sittet bak rattet, men å være passasjer funker det også. Hvis ikke kompisene kan være med, setter Jeanin seg i førersetet og trykker gasspedalen i bånn. Michael synes hun har blitt skikkelig flink.

– Det er gøy å gjøre det sammen, men jeg tror vi trenger å kunne gjøre ting som vi liker på hver vår kant framover, sier Jeanin.

På Sunnaas er de også opptatt av at pasientene skal sette seg mål, finne nye hobbyer og mening i hverdagen. Michael har tenkt litt på å teste ut rullestolrugby neste år. Han har prøvd en gang før, følte seg keitete, men vil gi det en ny sjans.

Jeg kikker ned på diamantringen på fingeren til Jeanin. Ringen fikk hun da Michael fridde til henne på Sunnaas for vel et år siden. Er de fortsatt enige om å gifte seg neste sommer? Jeanin flytter blikket over til Michael og forteller.

– Bryllupet er satt på vent. Jeg grudde meg til å fortelle det til Michael. Var redd for at han skulle tolke det i verste mening. Men et bryllup krever mye planlegging, og ingen av oss har overskudd til det nå. Vi har et forhold som må jobbes med før vi bestemmer dato. Vi må få lande, forklarer Jeanin.

Jeg ser på Michael. Han skulle gjerne gjort det i 2018, men han forstår hva Jeanin mener.

– Vi har ting vi to må fikse først, sier han.

Tiden etter ulykken har vært en berg-og-dal-bane følelsesmessig for dem begge. Det har satt sine spor og utfordret kjærligheten. Begge forstår at de trenger hjelp til å komme nærmere hverandre igjen. Og hvem kan klandre dem for det.

Heia, heia, sier jeg bare, for disse to ønsker jeg alt godt!

  • SE VIDEO: Jeanin og Michael er dønn ærlige om utfordringene i forholdet:
Helene Sandvig møter Jeanin og Michael i deres nye leilighet etter at han ble utskrevet fra Sunnaas sykehus. - Jeg synes han har blitt litt kald, sier Jeanin.

SE VIDEO: Se og Hør Jeanin og Michael snakke ærlig om de nye utfordringene i forholdet. (Foto/redigering: Anders Leines/NRK)