Toralv Maurstad

Toralv Maurstad.

Foto: Ninja Benneche / NRK

Toralv Maurstad om moral, løgn, oppvekst og sjefing

Han har spilt tragedier og komedier, både på scenen og i livet.

Toralv Maurstad debuterte som profesjonell skuespiller for 70 år siden.

I anledning Det norske teatrets oppsetning av Peer Gynt i 2018, med Toralv i hovedrollen, fikk vi mulighet til å snakke med den da 91 år gamle skuespillerhøvdingen. (Han har hatt bursdag i mellomtiden, så nå er han 92.)

Teaterforestillingen sendes på NRK2 langfredag. I dette intervjuet jukses det. Spørsmålene er rappet fra Henrik Ibsens Peer Gynt-stykke.

Det man raskt legger merke til i Ibsens tekst er at Peer Gynt er en rastløs og frihetssøkende fyr, med frynsete moral.

Moral

– God moral, hvor henter du det fra?

– Jeg vet ikke, du. Moral er vel egentlig empati, ærlighet, ikke juge – for mye. Det er de borgerlige gode egenskapene.

– Så ikke sånn som Peer Gynt, som handler med slaver og profitterer på misjonsarbeid?

– Det er vel egentlig i kategorien å misbruke fantasien: «Der er det en åpning!» Hadde ikke jeg brukt en sånn mulighet i livet, hvis jeg kunne tjene hundre millioner, liksom? Hadde ikke jeg gjort det, selv om det var litt stygt? Det er ikke sikkert jeg ikke ville.

– Men ville du tenkt at det var umoralsk?

– Ja, det ville jeg sannsynligvis. Men det fikk jeg da tåle om jeg fikk hundre millioner.

– For den hedersbetegnelsen det er å ha «god moral», det er ikke så viktig?

– Det kan være viktig for vedkommende.

– Det kan også være viktig for dem rundt ...?

– Familien, ja! Kvinner og sånt? Ja, de – det finnes mange sånne som har sveket sine koner og venninner og hustruer og alt mulig.

Han blir stille. Vi sitter i et stort, tomt prøverom i kjelleren. Det Norske Teatret har ordnet med kaker og snop.

– Skal vi sitte her lenge, siden det er så mye godt her?, spør Toralv.

Ja.

Han smiler lurt og tar et stykke kake.

– Er det greit å svikte sin kone?

– Nei, jeg har ikke sagt det. Skjønt det stod i avisen i dag at det beste er å ha flere koner ...

– Ja?

– Ikke på en gang, men å være gift flere ganger. For å få mer ut av livet. Det stod det på trykk. Av en kvinnelig forfatter!

Jammen godt at noen skriver slik at det passer med ens eget liv. Maurstad har hatt tre koner. Han visste, da han stod ved altret med den første; skuespillerinnen Eva Henning, at han ikke kunne garantere at følelsene ville vare evig. Han skriver det i selvbiografien «For et liv», 2012. I tillegg til sine alterbesøk har han sjarmert et utall kvinner, som kom til å drømme om ham. Noen fikk drømmen oppfylt.

OSLO 20120919. Skuespiller Toralv Maurstad har skrevet selvbiografien "For et Liv".

BOKSLIPP I OSLO, 2012: Skuespiller Toralv Maurstad snakker om selvbiografien «For et Liv». Boken ble utgitt på Kagge Forlag.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Dikterspiren

Maurstad er den nålevende teatermannen det har vært mest blest om gjennom tidene. Han er sønn av Nordfjordingen Alfred Maurstad, som var en vittig og rappkjefta skuespiller og teatersjef. Han kunne visst lure hvem som helst. Moren til Toralv var Kristansunds stolthet, Tordis Maurstad. Hun var norgesmester i erotiske roller med mye dramatikk, ble det sagt. I tillegg var foreldrene musikalske.

Alfred spilte fele og Tordis piano. Toralv prøvde å utvikle seg som musiker han også, men han manglet den riktige «driven». Det var dikter han var, helt fra han var liten.

– Far likte at jeg fortalte historier og det gjorde ikke noe om jeg overdrev. Han kunne si da: «Nå juger du!», men med et smil over historien.

– Den replikken er jo velkjent?

– Ja, jeg har skrevet om den, i boka mi.

– Jeg tenker på Peer Gynt.

– Ja, ja. Jeg var vel litt Peer da.

På sett og vis ligner Maurstad litt på Peer Gynt i boken han har skrevet om seg selv. Slik Peer fremstår i den tradisjonelle, nasjonalromantiske Nationaltheater-tolkningen vel å merke.

Det vil si: Der norsk natur og kultur er flott, trollene er mer morsomme enn skumle og Peer en sjarmerende lurendreier i stadig bevegelse.

Maurstad skriver i selvbiografien:

«Jeg har alltid hatt en egen evne til å fortrenge ting. Jeg kan flykte fra vanskelighetene, late som om livet er teaterstykker og at det snart kommer en ny rolle.»

En velkjent replikk fra «Peer Gynt» er det stemmen «Bøygen» som uttaler: «Gå utenom!»

Det kan bety noe av det samme.

Men forskjellen mellom Peer og Toralv er likevel tydelig. Alt Peer har av familie er mor Aase, som han bare har respekt for i fantasien. Peer har ingen samfunnsrolle og ikke noe fag. Det er ingen ting som forplikter Peer Gynt.

Toralv, derimot, har sitt skuespillerfag og som teatersjef, i knapt tjue år, har han spilt en kulturpolitisk rolle.

Dessuten har han har et stort nettverk av slekt og venner.

Skuespiller Toralv Maurstad blir tatt i mot med stående applaus før festforestillingen på Nationaltheatret søndag.

STORT NETTVERK: «Alle» var til stede da 90-åringen Toralv Maurstad ble æret under en festforestilling på Nationaltheatret i 2016.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Bønder og vanlige folk

Toralv vokste opp på Slemdal, der Holmenkollbanen stopper før den slynger seg opp i åsen. Senere har Toralv flyttet noen stopp oppover.

Teaterfolk tjener ikke så mye penger, med det gjorde de fleste naboene til familien Maurstad, og noen av dem har vært riktig snobbete.

– Jeg har jo skjønt at nabolaget var snobbete og jeg husker at sønnen min (Peder) kom hjem en gang og sa: «Du fatter’n. Det var en som tok og så på genserlappen min, og mente det var feil merke». Da sendte jeg ham til Nordfjord på Landsgymnas.

Nordfjord 1966. Toralv Maurstad på slektsgården i Nordfjord.

NORDFJORD 1966: Toralv Maurstad på slektsgården i Nordfjord. Her ser vi han kjører tømmer med traktor på gårdstunet.

Foto: Sverre A. Børretzen / NTB scanpix

Det var den skolen i Nordfjord Toralv selv gikk på. Ikke så langt fra der Alfred Maurstad vokste opp.

– Der var Peder blant bønder og vanlige folk. Jeg ville det skulle bli menneske av ham også.

Begavelse og hardt arbeid

Toralv Maurstad har tilbrakt mye tid i Nordfjord. Der inkluderer slekt og venner ham i sine hverdager, som er nærmere jorden og havet. Der kjenner han hva et menneske trenger av utholdenhet i møte med naturen. «Ikke gi opp», sa faren da han satt med fiskeline, not og blodige hender.

– Jeg er glad for at han lærte meg det!

Nordfjord 1966. Teatersjef Toralv Maurstad driver som fangstmann og fisker sammen med faren Alfred.

NORDFJORD 1966: Teatersjef Toralv Maurstad driver som fangstmann og fisker sammen med faren Alfred på slektsgården i Nordfjord. Her er de sammen i robåt for å prøve fiskelykken. Foran i båten Alfred Maurstad med hatt og votter. Bak er Toralv Maurstad med sydvest. Her trekker de opp fiskegarnet.

Foto: Sverre A. Børretzen / NTB scanpix

– Jeg husker Kolbjørn Buøen (1895–1975) på National, en gang sa ett eller annet sånt til meg: «Alle tror du er så begavet, men det er ingen jeg vet som arbeider så mye som deg». Det har jeg i grunnen alltid gjort.

Ydmykhet

Nå sitter den hardtarbeidende mannen, 25 år etter vanlig pensjonsalder, og smiler og spiser mer kake. Han har hatt et utfordrende arbeidsliv med mange muligheter. Privat har hans kreative sinn og velstående venner sørget for ekstravagante reiser og opplevelser.

– Du er både teatermann og borgerskapsmann ...

– Ja.

– Hvem av de to delene av deg er mest ydmyk?

Han tenker før han svarer.

– Jeg tror det er teatermannen. For det er – det er jo ekte. Den derre ydmykheten i dagliglivet, det kan godt være høflighet, det. Man kan ikke vite om en mann som ser ydmyk ut er det. Det er kanskje noe han har lært? At han skal være høflig. Ikke si hva han mener alltid. For det kan kanskje såre noen.

Oslo Nye Teater ble en suksess etter ett år i teatersjefstolen for Toralv Maurstad.

OSLO, NOVEMBER 1968. Oslo Nye Teater ble en suksess etter ett år i teatersjefstolen for Toralv Maurstad. Teateret hadde fullt hus hver dag.

Foto: Ivar Aaserud / NTB scanpix

Sjefen

Når man leser biografien, så skjønner man at Toralv har kommet til å såre en del mennesker.

– Er det vondt å såre noen?

– Jeg husker det var vanskelig som sjef. Og jeg vet ikke hvor mange forstillinger jeg har vært sjef for. Si at vi gjorde 10–12 forestillinger i året, så det er ett par hundre, ikke sant? Og alle var jo ikke gode.

Av en teatersjef forventes det en tale etter hver premiere. En takketale.

– Det var en gang de hadde gjort Holberg jeg fortalte dem hvor jævlig dårlig jeg syns den forestillingen var. De gjorde ablegøyehumor i stedet for å spille det på dypt alvor. Det betød mye for meg å få inn Holberg, for det kan være veldig morsomt, hvis man spiller det riktig. Så jeg var litt opprørt over at instruktøren hadde tillatt alt det derre; å ha noe i nesa og ørene og sånt noe, og lage ablegøyer og se dårlig ut. Lytekomedie, som de kaller det.

– Tilgi meg at jeg trekker sammenligninger med Peer Gynt-karakteren, men han er jo veldig opptatt av hva han personlig tenker og føler hele tiden: Skal man det som sjef?

– Jeg tror at hvis du er teatersjef – og det er premierefest og en skal vurdere en forestilling, så er det mange måter å gjøre det på. Hvis det ikke er helt godt, så kan du si «denne gangen traff det ikke helt, men neste gang får vi det til», «vi var godt på vei» eller ett eller annet ...

Oslo 19761124. Teatersjef på Nationaltheatret Toralv Maurstad fyller 50 år.

BURSDAG I OSLO, 1976: Teatersjef på Nationaltheatret Toralv Maurstad fyller 50 år.

Foto: Oddvar Walle Jensen / NTB scanpix

Maustad virker sikker i rollen når han gir meg oppskriften på hvordan man bør gå frem.

– Oppmuntrende ...?

– Ja, så det ikke blir sårende, at folk blir enda mindre opplagt til å spille Holberg, for eksempel.

Han hviler litt i tanken sin, men så kommer det.

– Nå høres jeg kanskje litt stormannsgal ut, men den ærligheten og det synet jeg hadde som sjef, det var mitt største aktivum. Absolutt det største.

Toralvs Peer Gynt-historie

Toralv Maurstad begynte ikke som sjef. Han begynte som sønnen til Tordis og Alfred. Han husker at han som barn spilte trollunge, mens faren spilte Peer Gynt.

29 år gammel (1955), seks år etter debuten som profesjonell skuespiller, fikk Toralv hovedrollen i «Peer Gynt» på Nasjonalteatret.

1955: Skuespillerne Tore Segelcke (t.v.) og Toralv Maurstad i «Peer Gynt» av Henrik Ibsen.

1955: Skuespillerne Tore Segelcke (t.v.) og Toralv Maurstad i «Peer Gynt» av Henrik Ibsen.

Foto: Jan Stage / NTB scanpix

Men bare i de tre første aktene, for regissøren, faren Alfred, spilte den gamle Peer i akt fire og fem. Det er nemlig slik at Peer er tjue år i starten av stykket og en aldrende mann på slutten. Forestillingen ble også vist på Burgtheater i Wien.

I 1960 filmet NRK Toralv i scenen som kalles «Bukkerittet» i studio.

På 60-tallet reiste Maurstad til førti stater i USA, også Cuba, med «Dans ropte fela» en folklore-forestilling, der han fremførte «Bukkerittet».

I 1985, stod han på Nationaltheatrets scene som Peer enda en gang. Ved siden av å være teatrets sjef. Denne forestillingen turnerte han også i utlandet med.

1961: Toralv og moren Tordis Maurstad sammen i Eugene O'Neills skuespill «Lang dags ferd mot natt».

OSLO, 1961: Toralv og moren Tordis Maurstad sammen i Eugene O'Neills skuespill «Lang dags ferd mot natt» på Det Norske Teatret.

Foto: Ntb / NTB scanpix

Året etter, i 1986, laget NRK fjernsynsteater av «Peer Gynt» med Toralv Maurstad i hovedrollen.

I 2006 og 2010 leverte Toralv Maurstad monologen «En aften med Peer Gynt» etter en idé av vennen Petter Skavland.

I alle disse oppsetningene er Peer «den norskeste nordmannen i Norge», som komponist Arne Nordheim kalte ham. En vital og fantasirik figur vi liker å sammenligne oss med – helt frem til siste akt.

Det Norske Teatret ser ikke Peer slik.

– Den Peer jeg spiller nå, er jo en helt annen rolle, sier Toralv Maurstad

De har, siden 1948, satt opp «Peer Gynt» i en «avromantisert» versjon. De ser Peer som en ynkelig karakter, som velger fantasi fremfor virkelighet.

Maurstad som Peer.
2018: Maurstad som Peer fra teater-plakaten.
Toralv som Peer, stritter imot Knappestøperen.
Toralv som Peer, stritter imot Knappestøperen.
Toralv Maurstad som Peer Gynt i 2018.
«Jeg vil fortsette og spille til de bærer meg av brettet», uttalte skuespilleren da han mottok Hedda-pris 90 år gammel. Han haltet litt etter et slag, men det skremte ikke teatersjefen ved Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, fra å sette Toralv Maurstad på scenen i hans 92. år.

I denne oppsetningen rammer den gamle Peer (Toralv Maurstad) hele historien inn. Løse scener fra Peers liv dukker opp som minner, som den aldrende Peer må stå å se på. Men Peer juger fortsatt. Eller er det diktning? Og hva er egentlig forskjellen?

– Ser du på deg selv som en dikter, eller en som snakker sant?

– Sant? Hva er det da? Hvor kommer sannheten fra? Hvis man ikke vet hva som er sant?

Jeg skvetter i stolen over det plutselige skiftet i temperament.

– Nei, det er du som er eldst og klokest – fortell meg!

– Nei, jeg mener at når han diktet, Ibsen diktet, det er jo blitt sannheter det!?

– Og når du dikter?

– Ja, når jeg spiller en rolle godt, så tror jeg at jeg dikter sant. Ut fra den figuren jeg skal spille. Det tror jeg. Håper det.

Ibsen dikter sant, med Peer i hovedrollen – og Peer dikter løgner, med seg selv i hovedrollen. For Peer klarer ikke å forholde seg til virkeligheten, og det gjør at sjelen hans ikke utvikles til fulle, om man skal ta Ibsen på Det Norske Teatrets alvor.

Men hva betyr det, Toralv?

«Sjelen er sinnet», sier Toralv

– I Peer Gynt så er det snakk om sjelen. Hva er en sjel, sånn som du tenker på det?

– Ja, hvor er det vi snakker om sjelen hen?

– Knappestøperen (en karakter Peer møter når han er gammel) kommer for å hente Peers sjel.

– Å ja, det er sinnet det. Sinnet det er jo selve deg. Hvordan du oppfatter ting. Rytme og sans og musikalitet og alt mulig.

– Du tenker at det er det Knappestøperen kommer for å hente?

– Ja, for Peer har ikke brukt det – han har jo bare tenkt på damer og penger. Han har ikke brukt verdiene! Hva er det Mozart har brukt da? Og hva er det alle begavede forfattere og malere bruker? De bruker begavelsen de har, på forskjellige områder.

Om å bruke mulighetene

Ibsen bruker en sølvknapp som symbol på Peers sjel. «Hempen glapp», sier Knappestøperen – og derfor skal Peers sjel smeltes om.

– Det er ikke så mange som får bli «en skinnene knapp på verdensvesten» (sitat Ibsen), slik Peer kunne ha blitt hvis han brukte alle evnene sine?

– «En skinnene knapp» er jo et menneske som har brukt alle sine evner på riktig måte, som har vært seg selv. Brukt mulighetene.

Uttrykket «seg selv» går igjen i hele stykket. Det er menneskenes motto: «Å være seg selv». I kontrast til trollenes motto: «Å væres eg selv nok».

«Seg selv nok»

– Hvis man er «seg selv nok», da? Hva betyr det?

– Da er man bare egoist, for alt går inn til «jeg». Jeg mener ditt, jeg mener datt. Jeg tenkte plutselig på det på scenen for leden dag, når Peer kommer og er vitne til den begravelsen – hva sier Peer?

Scenen er i siste akt. Det står et følge rundt grav og lytter til prestens tale. Den får Peer til å huske at han må ha sett den avdøde før, som ung, i skogen. En ung mann dukket opp og hugget av seg fingeren. Han ville unnslippe militæret. Det er det Peer husker på – og da kommer Peers replikk.

Toralv går inn i rollen og setter blikket i meg:

– «Å ja, det var den dagen jeg hadde det så travelt med å hugge ved, det.»

Han går ut av rollen:

– Jeg hadde det travelt med å hugge ved? Når han skar av seg fingeren!? Hørt på maken! Alle opplevelser går inn på hva jeg opplever med det. Det er å være seg selv nok betyr å ikke ha innforlivelse i andre mennesker.

Jeg tenker at «innforlivelse» er et vakkert ord for «å leve seg inn i», som ikke brukes så ofte lenger.

Erkjennelse

– Det er rart. Dette er ting jeg har tenkt, men ikke sagt ut, liksom.

Blikket hans svever litt.

– Er vi ferdige?

Nei. Om du fikk spille rollen som Knappestøper i det virkelige livet, ville du ha smeltet om Toralv Maurstad?

– Nei – eller forresten, kanskje ...

91-åringen slipper stillheten til igjen.

– ... det er jo det med erkjennelse, da.

60-TALLET: «Et dukkehjem» med Toralv Maurstad og Liv Ullmann.
60-TALLET: «Et dukkehjem» med Toralv Maurstad og Liv Ullmann.
1961: Toralv Maurstad og Margrete Robsahm som Jacob og Line i den norske spillefilmen «Line».
1961: Toralv Maurstad og Margrete Robsahm som Jacob og Line i den norske spillefilmen «Line».
Skuespillerne Toralv Maurstad (som Edward Grieg) og Christina Schollin som spiller Theresa i filmen «Song of Norway».
GEIRANGER, 1969: Skuespillerne Toralv Maurstad (som Edward Grieg) og Christina Schollinl.
OSLO, 2001: Toralv Maurstad (t.h.) og Geir Kvarme spiller i stykket «ENIGMA variasjoner» på Oslo Nye Teater.
OSLO, 2001: Toralv Maurstad (t.h.) og Geir Kvarme spiller i stykket «ENIGMA variasjoner» på Oslo Nye Teater.
1998: Hotel Cæsar er TV2s store høstsatsing. Blant skuespillerne finner vi fra venstre, Sofie Cappelen, Anette Hoff, Erik A. Schjerven og Sossen Krohg og Toralv Maurstad som mor og sønn Astrid og Georg Anker-Hansen.
1998: Hotel Cæsar er TV2s store høstsatsing. Blant skuespillerne finner vi fra venstre, Sofie Cappelen, Anette Hoff, Erik A. Schjerven og Sossen Krohg og Toralv Maurstad som mor og sønn Astrid og Georg Anker-Hansen.

«Jeg vet ikke hvem jeg er»

– Hva skal du erkjenne? At du er en rastløs og frihetssøkende fyr?

– Nei, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvem jeg er.

– Nå har du hatt mange år til å finne ut av dette. Vet du ikke hvem du er, Toralv?

– Jeg har mange år igjen ennå, sier han trassig.

Så brer smilet seg på nytt.

– Men jeg er nok rastløs og urolig, på en måte, det er jeg, det vet jeg.

– Ser du på uroligheten som en skavank?

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg tror at hvis du bare er på en plass, så har du liten sjanse for å utvikle deg, lære noe nytt, treffe nye mennesker, få nye impulser – ja, lære. Men jeg kan godt sitte stille og rolig sammen med Beate for det.

– Nå er vi ferdige, sier jeg.

– Men det er mer kake, smiler Toralv fornøyd.

Toralv Maurstad feirer 80-årsdagen på Nationaltheatret sammen med samboer Beate Eriksen.

LYKKE: Beate er Toralvs kone. De giftet seg 31. desember 1999, for å våkne opp nygift i til et nytt millennium. Nå bor de ved en av de siste stoppene på Holmenkollbanen.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Anbefalt videre lesning:

Lurer du på mer om «knappen» som symbol. Hør Ninja Benneches podkast. Et samarbeid mellom NRK og Det Norske Teatret.