Kritikere og forfattere
Illustrasjon: Kurt Jarnes / NRK

Til krig mot kritikken

Vold, trusler og offentlig uthenging. Når kulturfolket blir sinte på anmelderne, kan det bli stygt.

La oss si at du er en plaget forfatter som har slitt med skrivesperre og selvkritiske demoner i årevis. Etter lang tid har du endelig klart å komme opp igjen til overflaten med et skaperverk som du kan stå inne for, som du er bugnende stolt av, som definerer deg som person.

Hvordan føles det da å lese anmeldelsen som konkluderer med at dette var godt under middels? Hvordan er det å føle seg misforstått og tolket i verste mening, kanskje på et litt nedlatende vis? Får du ikke lyst til å dytte den toerterningen en viss plass?

Historien renner over av eksempler på at kunstnere og artister har blitt rasende på dårlige kritikker og slått tilbake mot anmelderne. Det er sjelden pent, men ofte underholdende.

Snakkebobler og eksplosjon i mellom dem

Et hvitvinsglass i anmelderens ansikt

Det er få anmeldere av litteratur som skaper høyere temperatur her til lands enn Cathrine Krøger. Hun har terget på seg flere forfattere og forlagsfolk enn de fleste etter 25 år som anmelder i Dagbladet. Senest etter sin slakt av prinsesse Märtha Louises og Elisabeth Nordengs bok «Sensitive barn». «Denne boka er så hinsides, at jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte», skrev hun.

– Jeg er jo en forkjemper for mye mer temperatur i anmeldelsene. De var hundre ganger slemmere før. Å bare komme med snill og slapp kritikk – da definerer vi oss helt ut som kritikere, sier den prisbelønte anmelderen.

Men Krøger har på ubehagelig vis opplevd hva som kan skje om man tråkker for hardt på forfatternes tær. I sin selvbiografiske roman «Åttitallet» skriver Ketil Bjørnstad at Cathrine Krøger er en mobber som forfølger ham.

Han beskriver hvordan han har lyst til å ta hevn over henne under en sosial sammenkomst:

«Jeg står nærmest lamslått og tenker at jeg kunne gjort slik man gjorde så mye mer på seksti- og syttitallet, slengt hvitvinsglasset, eller helst et ølglass, rett i fjeset hennes», skriver han.

Cathrine Krøger

Dagbladets anmelder Cathrine Krøger synes det er helt på sin plass at forfattere slår tilbake om de får en dårlig anmeldelse.

Foto: Terje Pedersen

For Krøger er dette langt over streken.

– Jeg må jo tåle det, men tenker at det er en uting om forfattere begynner å bake inn anmeldere man ikke liker i en roman. Bjørnstad gjorde det med flere enn meg, og det er en snedig måte å gjøre oss inhabile på. Det er både feigt og nedrig, sier Krøger.

Hun synes det er helt realt at forfattere tar igjen når de får kritikk de ikke er fornøyde med.

– Det er ingen som liker å få dårlig kritikk, heller ikke anmelderne. Men helt prinsipielt mener jeg det er noe vi må tåle. Og jeg tenker alltid at forfatteren skal få siste ord om det blir debatt. Det er selvsagt en mye større bragd å skrive en bok enn å anmelde den.

Ketil Bjørnstad sier til NRK at han ikke ønsker å kommentere noe som har med Cathrine Krøger å gjøre.

Lyrikeren slår tilbake

Heldigvis er det sjelden at kulturfolk blir så forbanna som i Erlend Loes roman «Vareopptelling». Den aldrende lyrikeren Nina Faber går fullstendig fra konseptene når hennes siste bok blir slaktet på det groveste av en ung anmelder i en studentavis.

Hun tar en grusom hevn.

Faber drar hjem til den unge anmelderen, truer ham på livet med kniv, og sier: «Poenget er at du er et menneske som ikke på noen måte har forutsetninger for å skrive om lyrikk. Men så gjør du det likevel. Det er så grenseløst arrogant at jeg blir nødt til å si fra, skjønner du det?».

Hun setter ham fast i en bisarr lyrikk-quiz, slår ham i svime med en bok og voldtar ham. For – som hun sier: «Det finnes faktisk grenser for hvordan man kan oppføre seg mot lyrikere».

Prøvde Erlend Loe med denne romanen å sette ord på sitt eget sinne mot anmeldere? Og fikk han utløp for det ved å skape en fiktiv, vinkel-klikkende romanfigur?

– Jeg har jo som forfatter følt på sinne mot anmeldelser noen ganger. Men jeg kanaliserte det inn i Nina Faber, som jeg skapte til å være mye mindre heldig i mottakelsene enn det jeg har vært. Og jeg hadde lett for å se for meg den situasjonen og aggresjonen. Jeg hadde stor glede av å la henne gå bananas mot kritikere, sier han.

Erlend Loe

– Det er morsomt når forfattere slår tilbake mot anmeldere dersom de har en god grunn til det. Jeg elsker jo at Bergman dro til en kritiker, for eksempel, sier Erlend Loe.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

Larven og leoparden

Kultur og kulturkritikk har alltid levd side om side og dratt næring fra hverandre. Anmeldelsene gjør at de skapende blir sett og får oppmerksomhet så de kan tjene til livets opphold. De kan også lære noe av omtalen. Kritikerne kan leve av å gi anbefalinger til forbrukerne. De får også lov til å stå på den store scenen og komme med sine perspektiver på kunst og kultur.

Men av og til, når tegnan blir for tydelig, som Halvdan Sivertsen synger, kan irritasjonen over det kritikerne skriver bli for stor. Selv «distingverte kulturfolk» må iblant legge pennen til side og bøye under for eget begjær om å utøve vold.

Som i 1969, da den fornærmede, svenske regissøren Ingmar Bergman møtte teaterkritiker Bengt Jahnsson på Dramaten i Stockholm. «Nu skal du få se på fan!» ropte Bergman og slo Jahnsson rett ned. Regissørlegenden sa etterpå at det føltes godt, og at den 5000 kroner store boten ble betalt med glede.

En annen kulturperson som har valgt å få fysisk utløp for sin frustrasjon, er regissøren Uwe Boll. Hans filmer blir stort sett sablet ned av kritikerne, og navnet hans går ofte igjen når tidenes aller dårligste filmer skal kåres.

For noen år siden inviterte tyskeren sine utallige kritikere til et oppgjør i bokseringen. Fire av dem stilte opp. Og med sin erfaring fra boksing, grisebanket Boll dem alle sammen. En 17-åring med kritikeroppdrag for en liten filmblogg var blant dem som tapte på teknisk knockout mot den 41 år gamle, fysisk overlegne regissøren.

Men våpengrenene er som regel syrlighet og sarkasme når det skal gjøres opp mellom kulturfolk og anmeldere. Da Aune Sands erotiske debutroman «Jordbærmus» fikk terningkast 1 i VG med tittelen «penetrerende pinlig», svarte han til samme avis:

– En larve klarer ikke å sparke en leopard i ballene.

Samtidig fikk Aune Sand sagt det som sannsynligvis er det verste han kan si om et annet menneske: «Han virker ikke veldig kåt, han anmelderen, det må jeg si».

Aune Sand

Aune Sands bok «Jordbærmus» ble omtalt som «sprengkåt surr» av VGs bokanmelder.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Reaksjonene fra den champagnesvingende sitatmaskinen blir søte sammenlignet med noen av de hardere utfallene. Dag Solstad har tatt flere tøffe oppgjør med sine kritikere. For noen år siden ble Aftenpostens Ingunn Økland latterliggjort på en foredragsturné etter at hun mente at hans siste bok fungerte dårlig som en roman. «Vellysten og ondskapen tyter ut fra hver linje», skrev Solstad om anmeldelsen.

En annen minneverdig «beef» i norsk litteraturlivs plaskebasseng sto mellom forfatter Tore Renberg og anmelder Bernhard Ellefsen i Morgenbladet. Renberg mente at den temmelig lunkne anmeldelsen av romanen «Angrep fra alle kanter» var noe Ellefsen hadde bestemt seg for på forhånd. Han insinuerte at det lå noe personlig bak kritikken.

«Herregud, mann. Ingenting ser du. Kun deg selv.», skrev Renberg i sitt minneverdige tilsvar.

Han fortsatte:

«Men hei, Bernhard, ikke vær lei deg. Jeg vet hva som hendte. Du ble fornærmet da du leste forordet til På fest hos litteraturen for noen år siden, hvor jeg uttrykte skepsis til en lesemåte du kjenner affinitet til. Det kokte i deg: Ta Tore Renberg. Og dette – ta Tore Renberg – har du ikke klart å slippe. Det har vokst i deg, som en svulst, og endelig fikk det utløp.»

Striden bølget videre. Ellefsen svarte med å sitere siddis-heltene Mods i innlegget «Tore e ein gammel mann, heile byen kjenne han», og sammen skapte de stor underholdning for oss på sidelinjen.

Sprettert, bokstaver og blod

KAN man svare?

Men er det kunstneren selv som skal si ifra når det man har laget får dårlig kritikk? Renberg skriver at han ved å kritisere anmelderen gjør noe han lovte seg selv å aldri gjøre. «Jeg gjør meg selv liten, jeg stiller meg lagelig til for hogg, jeg minsker sjansen for å få god kritikk ved neste korsvei i Morgenbladet», resonnerer han.

Erlend Loe har også fryktet konsekvensene av å svare kritikere.

– Jeg skjønner veldig godt at man tar til motmæle mot enkelte anmeldelser – og jeg liker godt de som gjør det. Men jeg opplever sjelden at man kommer godt ut av det, så jeg har valgt å aldri gjøre det. Det er litt ynkelig. Hold munn, liksom, og så forsvinner det, sier han, og legger til:

– Men et offentlig ordskifte om at «du synes boka mi er dårlig, men jeg synes den er god» ... den er veldig vanskelig å komme helskinnet gjennom.

I en debatt på NRK radio høsten 2018 sa forlagstopp Arve Juritzen seg enig i den vurderingen:

– Å slå tilbake er det dummeste du gjør. Anmelderi kan du bare forholde deg til på to måter: Det er å klippe ut det gode og glemme det dårlige. Det har ingen verdi utover det.

Eirik Vassenden, som er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, skjønner problemet. Han er enig i at det ikke er så lett å komme godt ut av det om man framstår som fornærmet, sur eller hevngjerrig.

– Hvis det bare dreier seg om en forfatters opplevelse av å være misforstått, så er jo det en følelse som alle mennesker kjenner på sikkert minst en gang om dagen. Så for at et svar skal ha offentlighetens interesse må det handle om noe mer enn at man er misforstått. Og da kan det være vanskelig å ta skrittet og svare på en kjip eller bisk anmeldelse.

Likevel skulle han gjerne sett at forfattere oftere bryter den etablerte kjøreregelen om at man ikke skal ta til motmæle mot kritikere man er uenige med.

– Jeg synes at temperaturen på kritikken og debatten godt kunne vært høyere. Da kunne man fått en synligere diskusjon av hva som er «godt» eller «dårlig» og hvordan ulike lesere kan være sterkt uenige om samme tekst. En kritisk anmeldelse er like mye et utgangspunkt for en debatt som en entydig smaksdom.

Blyant som er knekt flere steder

«Hvor trygg føler du deg nå?»

Selvsagt er det ikke bare i litteraturen det kan bli harde fronter når anmeldelsene ikke står i stil med hovedaktørenes virkelighetsbilde. Skuespiller Aksel Hennie slo tilbake mot VGs anmelder da filmen «Mordene i Kongo» ble beskrevet som en «forvokst variant av brettspillet «Den forsvunne diamant».»

– Jeg har hørt at han til vanlig anmelder «Stjernekamp» låt for låt. Da tenker jeg at kanskje han ikke er riktig anmelder til å vurdere en film som dette, kom det spydig fra Hennie.

Regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen tok både publikum og anmeldere i ett stort sveip da hans spillefilm «5 løgner» floppet.

– Det virker som om store deler av befolkningen er idioter, sa han, før han metaforisk slo fast at «VG og Dagbladet forsøkte å myrde barnet i fødselsøyeblikket».

Bandet Turboneger hadde i flere år en krangel gående med VG, som etter sigende startet med at deres gjennombruddsplate «Apocalypse Dudes» fikk en treer på terningen. I 2003 fikk vokalist Hank Von Helvete med seg publikum på å rope «Fuck VG!» under Øyafestivalen. Bandet forsvarte dette med at de mente at avisa hadde startet en krig mot dem, noe VG tilbakeviste.

En konflikt av den mer alvorlige typen fant sted i 2005, da rapperen Geir «Cast» Kristiansen ble rasende på Dagsavisens anmelder Anders Sundnes Løvlie.

Ifølge avisen ringte en opphisset Kristiansen til anmelderen og sa «jeg håper jeg treffer på deg en dag», la på, og sendte en SMS hvor det sto «hvor trygg føler du deg nå?». Avisen truet med politianmeldelse, før det hele druknet da Kristiansen sa at han angret.

Politianmeldelse til PFU

Apropos politianmeldelser. Åge Sten Nilsen, kjent fra bandet Wig Wam, opplevde at plata hans ble tildelt terningkast én og omtalt som «årets dårligste» av Nettavisen. Men det stoppet ikke der. Slakten var presentert som en politianmeldelse og illustrert som et ferdig utfylt skjema man leverer inn på politistasjonen.

Det uvanlige grepet ble klaget inn for medienes egen etiske domstol, Pressens Faglige Utvalg (PFU), uten å få medhold der.

Åge Sten «Glam» Nilsen sier i dag at det ikke var innholdet han reagerte på – men at andre aviser skrev om «politianmeldelsen» uten å bruke hermetegn. Dermed kunne det framstå som at han faktisk var politianmeldt.

– Datteren min kom hjem fra skolen og gråt, hun hadde blitt mobba hele dagen fordi pappaen hennes skulle i fengsel. Da reagerte jeg. Det skar i hjertet mitt, så da gikk jeg til PFU.

Melodi Grand Prix 2017

Når du spiller inn ei plate er det jo for at du ønsker at folk skal like det. Og du liker det jo sjøl. Så å høre at andre ikke liker det er jo kjipt, sier Åge Sten Nilsen.

Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Det som irriterte Åge Sten Nilsen mest var at folk etterpå trodde han var en fyr som ikke tålte kritikk.

– Blir du aldri hårsår for dårlige anmeldelser?

– Det er aldri morsomt når noen skriver møkk om deg som artist eller skriver drit om en konsert du synes gikk bra og publikum tydelig likte. Men det er sånn verden er når du velger å stikke hodet frem. Når du spiller inn ei plate er det jo for at du ønsker at folk skal like det. Og du liker det jo sjøl. Så å høre at andre ikke liker det er jo kjipt. Men det er en del av spillet. Etter hvert får man ganske tjukk hud, sier Åge Sten Nilsen, og kommer med et hjertesukk:

– I dag angrer meg for at jeg i det hele tatt tok den kampen, da pressen vinkler ting som de vil uansett.

Dette er forøvrig ikke den eneste anmeldelsen PFU har fått i fanget. Dagbladet ble klaget inn etter at deres anmelder beskrev bidraget fra Melodi Grand Prix-deltaker Kevin Boine på denne måten:

«Kevins kofte kan du få billig, dette bidraget er en simpel etno/elektro-pop som mest minner om en russelåt tuftet på harry-joik. Høres ut som en genfeil, og burde vel vært fjernet tidlig i svangerskapsforløpet».

Formuleringen ble fjernet, og Dagbladet beklagde ordvalget.

Slakten som underholdning

Å levere en velformulert slakt er regnet for å være en slags svenneprøve i anmelderyrket. Som da Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv «hyllet» den utskjelte filmen «Snømannen» i en dypt ironisk anmeldelse:

«Endelig tør noen vise at kjederøyking pluss langt fremskreden alkoholisme på ingen måte står i veien for at for eksempel Harry Hole skal ha en veltrent kropp», skrev han.

Litteraturprofessor Eirik Vassenden sier at det rent historisk ikke er til å komme utenom at negative og hissige kritikker kan være de mest morsomme å lese.

– Når kritikeren kan breie seg med sine karakteristikker er det ikke primært fordi de er ondskapsfulle, men fordi det kan være ganske mye moro forbundet med å skrive slike tekster. Slik er det også med talekunsten, historisk sett. Det er jo gjerne i fantasifullt diabolske og gjerne overdrevne beskrivelser av meningsmotstandere vi finner aktørene på sitt mest lekne, sier han.

Vassenden anser det som en fordel at kritikeren er tydelig.

– Både som anbefaling og utgangspunkt for videre samtale – eller krangel. Sånn sett kan det hende at kritikeren skrur opp litt for å gjøre poengene sine klarere. Ikke for å være kjip i og for seg, det kan jeg ikke tenke meg at det er så mange kritikere som har som motiv. Men for å gjøre ting litt tydelig.

– For å få ekstra klikk, slik noen hevder?

– Ja, det kan man si. Og det kan jo ha positive og negative sider. Om det skjer i tydelighetens tegn så er det bra. Men om det er rent spekulativt og ondsinnet så er det ikke noe å hige etter. Det er heller ikke gitt at den hissige kritikken er den som gir mest innsikt.

For iblant angrer anmelderne seg. Da forfatter Tove Nilsen ble intervjuet på podkasten Bokpodden kom det tydelig fram at hun ikke så tilbake på deler av sin tid som ung anmelder med glede:

– I starten prøvde jeg nok å være en krass kritiker et par ganger, for å posisjonere meg. Og når du spør om det nå, kjenner jeg fremdeles et punkt av voldsom skam. Det var nok et par bøker der jeg var urettferdig og veldig negativ. Jeg har skjønt etterpå at dette er virkelig gode bøker, sier hun.

Erlend Loe har lignende tanker om sin tid som anmelder i studenttiden.

– Jeg husker at jeg som ganske ung anmeldte både det ene og det andre på sviktende grunnlag. Om man er ung og har akkurat begynt å få ting på trykk, om så i ei studentavis, så føler man at man har en viss makt. Det kan være berusende, men er særlig skummelt om man er helt fersk, sier Loe.

– Jeg husker at jeg anmeldte en konsert med studentsymfonikere fullstendig uten å ha grunnlag for det, og tullet og fleipet med dem. Det forstår jeg kan være respektløst og provoserende å lese om man holder på med dette til daglig og har gjort noe man føler er ordentlig.

Terninger

Anmeldelsen mister status

Men hva skal vi med anmeldelsene? Det er ikke sikkert at selv en av landets siste kulturministere har noe godt svar på det. Da teaterkritiker Julie Rongved Amundsen sa at norske spel er konservative, selvhøytidelige og dårlig teater, smalt det tilbake fra Linda Hofstad Helleland:

– Jeg hadde virkelig håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur, sa den daværende Høyre-kulturministeren, og rev samtidig teppet vekk under føttene på en hel kritikerstand.

Anmelderne kan bli utskjelt og anklaget for å være kulturdiktatorer og elitister som skal fortelle andre folk hva de skal mene. Selv vil de fleste mene at de er fagfolk og analytikere som gjør en viktig jobb for å legge til rette for en offentlig diskusjon rundt kultur og veilede forbrukerne.

Litteraturprofessor Eirik Vassenden mener at statusen til anmeldelsen er synkende i samfunnet. Og det skyldes ikke bare at økonomien til mediene har blitt dårligere.

– Anmelderkunsten har blitt en mer uglesett form for journalistikk som handler om at andre skal bestemme – og det er et syn som er i ferd med å vinne fotfeste. Men jeg mener at anmeldelsen er et utgangspunkt for å mene noe om et verk som også andre kan mene noe om. Samtidig heller verden nok mer og mer i retning av kompisanbefalinger og brukerdrevne vurderinger, sier han, og nevner nettsteder som Rotten Tomatoes og Goodreads.

Likevel er fortsatt anmeldelsene en viktig måte å få oppmerksomhet på. Da Ingebjørg Berg Holm romandebuterte var hun tydelig på at hun heller ville ha slakt enn ingen omtale i det hele tatt:

«Slakt meg, kritiser meg, kall meg banal eller uoriginal, gi meg terningkast jeg ikke ville tatovert på rumpa engang. Les meg feil, les meg vrangt, les meg baklengs om du vil. Men les meg, noen» skrev hun i bloggen sin.

Anmelderen som ville være snill

Cathrine Krøger i Dagbladet har etter mange år som tydelig anmelder opplevd at enkelte forfattere har sluttet å hilse på henne. Enkelte sosiale situasjoner kan være ubehagelige.

– Det er ikke noe morsomt. Alle vil jo bli likt av alle. Så jeg synes ikke det er noe hyggelig å skrive en kritikk på noen jeg er på hils med som jeg vet blir sur. Det er ikke noe jeg nyter, bare så det er sagt.

For noen få år siden – i en alder av nesten 50 år – valgte Krøger å utdanne seg til å bli sykepleier. Årsak: Hun ville ikke bare ha brukt livet sitt på å være en sur anmelder.

– Livet er så kort, plutselig er man ikke her mer, og da jeg ble 50 fikk jeg nesten panikk ved tanken på at det eneste jeg bidro med her i livet var å være kritiker. Det synes jeg ikke var viktig nok for et liv, da. Så nå er jeg sykepleier ved siden av. Det trives jeg godt med, og det gjør at jeg liker bedre å være kritiker også, sier hun.

Men det tok ikke lang tid før sirkushesten kjente lukten av sagmugg. Krøger gikk løs på pensumet på sykepleierstudiet og slaktet det.

– Jeg begynte jo på sykepleien for å bli snill. Og så har jeg aldri vært så slem som dette i hele mitt liv, sier hun og ler.

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips til andre historier vi burde se på? Send meg i så fall en e-post. 

Les også gjerne det jeg har skrevet om kommuneslagord, hitlåter som ble oversatt til norsk og hologramkonserter

Anbefalt videre lesning: