Jørn Lier Horst
Foto: John-André Samuelsen / NRK

Skrivemaskinen

STAVERN (NRK): Jørn Lier Horst solgte 738.000 bøker i fjor. Det har sin pris.

En litt morratrøtt, nyslanket suksessforfatter med rødlig, midtskilt lugg, skjeggstubber og grå strikkejakke sitter på kontoret sitt og ser lur ut.

Bikkja Theodor, som neppe har løst noen krimgåter i sitt liv, avleverer korte, undertrykte bjeff til gressklipperen som durer rundt i ruskeværet utenfor.

Her, i en gammel trebygning på den nedlagte marinestasjonen Fredriksvern, har Jørn Lier Horst sitt skrivested. Vi er i Stavern i Vestfold, stedet som dikteren Herman Wildenvey kalte for «Norges smilehull».

Og det er få her som har større grunn til å smile enn Jørn Lier Horst.

Hans tre krimbokserier, som er skrevet for de ulike aldersgruppene barn, ungdom og voksne, har vært enestående suksesser. 49-åringen vet rett og slett ikke hvor mange bøker han har solgt totalt.

Bare i fjor solgte han smått ufattelige 738.000 bøker. På salgsstatistikken for barnebøker hadde Horst åtte av de ti mest solgte bøkene i en av fjorårets måneder. Selv The Beatles, som i én og samme uke hadde de fem øverste plasseringene på Billboards singellister, ville nok ha nikket anerkjennende.

Horst er ikke sikker, men han tror at «Illvilje», hans nyeste bok i serien om politietterforsker William Wisting, er den 53. boka han har gitt ut siden debuten. Ved hjelp av egen fantasi har han skapt seg en enmanns bokindustri.

Hvordan har han klart alt dette?

Gjennomføringskraft er selvsagt kjekt å ha. La oss være ærlige: Dersom du hadde skrevet ferdig en krimbok og sendt den inn til forlaget rundt lunsjtider, så hadde du kanskje tatt resten av dagen fri. Kanskje du hadde feiret med noe sprudlende i glasset eller tatt deg en velfortjent totimers rast på sofaen. Vel, Jørn Lier Horst begynte på et nytt skriveprosjekt etter lunsj.

Men akkurat her er det noe som lugger. Horst gir ut for mange bøker.

Det vil si – han mener at det kunne ha gagnet ham å roe ned tempoet. Han føler at han møtes med fordommer og stigmatisering fordi han skriver mye.

– At det er så høy produksjon er nok en hemsko når det gjelder å få gode anmeldelser. Jeg får høre at kvantiteten går utover kvaliteten. Det kan komme stikk om at bøkene har noe Hardy-guttene-aktig over seg, sier han.

– Så det er ingen sammenheng mellom mengde og kvalitet?

– Jeg tror ikke det. Jeg går inn i hvert enkelt prosjekt med samme utgangspunkt og seriøsitet. Om du snakker med andre forfattere kan du spørre: «Hvor mange timer jobber du hver dag?» Da kan de si. «Ja jeg skriver to timer om dagen. Men ikke hver dag».

Han smiler.

– Det blir jo bøker av det og. Men jeg er oppe klokka halv sju-sju og skriver hver dag. Ofte både 10 og 12 timer.

Pengemaskinen

Skrivestua til Jørn Lier Horst er et Jørn Lier Horst-museum. Det flommer over av memorabilia fra et liv som forfatter og politietterforsker. Akkrediteringer, avisoppslag, kart over Larvik og Stavern, utenlandske versjoner av egne bøker, fantomtegninger, noen bokpriser, enda flere avisoppslag og magasinforsider.

Jørn Lier Horst

Jørn Lier Horst om skriverommet sitt på det gamle verftet i Stavern: – Det som er litt rart å tenke på er at det jeg plundrer med fra dette rommet på bare 10–12 kvadrat – helt for meg sjøl – når så langt ut. Det er en besnærende tanke, faktisk.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

Til å ha et såpass kunstnerisk yrke har han i pressen framstått som uvanlig åpen når det dukker opp spørsmål som handler mer om børs enn katedral.

For eksempel legger han ikke skjul på at han brøt ut av Gyldendal og startet eget forlag sammen med Petter Stordalen for å få en større andel av bokinntektene. Og han svarer faktisk når han blir spurt om hvor mye penger han har tjent.

– Hehe. Eeeh. Altså, jeg har jo hatt vekst de siste årene også. Jeg tenker nok ... skal vi se ... Når var det at 60 millioner sto på trykk?

Han henter fram telefonen og googler seg selv. Han siterer:

– «Horst sa til VG i oktober 2018 at han hadde tjent 60 millioner».

Han legger mobilen fra seg.

– Men det er nok 80 nå.

Riktignok bor han sammen med kone og to voksne barn i en ny, arkitekttegnet bolig ved sjøen i Larvik med utendørsbasseng som holder 32 grader året rundt. Men utover det er han ikke flashy i sin omgang med penger. Ingen båt, ingen hytte, ingen hus i Syden.

– Jeg har ikke tid til å bruke pengene, sier han.

Døgnet har bare 24 timer, også for Jørn Lier Horst. Likevel har han ikke manager, og tar selv alt av ut- og inngående korrespondanse. Bøkene er oversatt til 33 språk, noe som skaper et evig renn av henvendelser om intervjuer fra inn- og utland.

Innimellom dette produserer han 1000 ord om dagen, driver forlag og svarer på mailer fra lesere. For å letne trykket har Horst en egen lenke på hjemmesiden for elever som skriver særoppgave om ham.

Kontakten med leserne er blant styrkene som har gjort Horst til den mest solgte forfatteren i Norge. Han måtte skrive syv bøker før han nådde et opplagstall på 10.000. For å komme dit har han svart på e-post fra mang en 12 år gammel leser – eller sittet i en bokforhandler på kveldstid og skrevet «gratulerer med 100-årsdagen».

Å være synlig i media er viktig for Horst. Det holder ikke bare å kippe boka ut på markedet i dag, sier han. Dette er en av grunnene til at han i høst gjorde noe du sjelden ser forfattere gjør: Lot seg intervjue av VG om at han hadde gått ned 27 kilo.

Horst er beklemt over å bli påminnet dette.

– Ja. Ehh. Ja. Jeg hadde noen runder på det før jeg sa ja. Men det er nesten umulig å ikke snakke om det. Det er en sånn stor, ytre, synlig forandring. Også fordi folk begynte å snakke og lurte på om jeg hadde vært sjuk.

Samtidig frykter han nå å lide samme skjebne som en landskjent Frp-politiker – som han tilfeldigvis vokste opp sammen med i Bamble i Telemark:

– VG lovte meg at det ikke skulle bli som med Bård Hoksrud – at saken om vekttap dukker opp igjen på nettsidene med jevne mellomrom med ny overskrift, sier han og ler litt brydd.

Jørn Lier Horst har tilsynelatende ingenting imot å henge opp en forside med seg selv på i skrivestua. Men ikke denne.

– Jeg synes den var flau. Jeg gikk ikke i butikken den dagen for å si det sånn.

Jørn Lier Horst

– Jeg har aldri hatt noen favorittforfatter. Men Henning Mankell har en spesiell plass hos meg. Jeg leste den første Wallander-boka da jeg begynte på politihøyskolen tidlig på 90-tallet. Jeg ville bli som Kurt Wallander! Ikke en halvfeit, gammel, grinete og kranglevoren gubbe. Men en etterforsker med ansvar for de store sakene.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

Forspranget

Men Jørn Lier Horsts fremste egenskap som forfatter er selvsagt ikke at han er flink til å svare på e-poster fra skoleelever og møte opp på boksigneringer. Hans fremste trumfkort er troverdighet når han skriver politikrim. Han er tross alt etterforskningslederen og drapsetterforskeren som har et unikt innblikk i hvordan slikt arbeid foregår. Han kan ta leseren med inn i rom som få andre krimforfattere kjenner.

Erfaringen har han fått fra høyprofilerte krimsaker, som drapet på Kristin Juel Johannessen i 1999. Saken ble inspirasjon for «Katharina-koden», en av tre bøker i Horst har gitt ut i sitt «cold case»-prosjekt, som handler om å etterforske gamle saker.

Jørn Lier Horst

Da 12 år gamle Kristin Juel Johannessen ble funnet drept i Hedrum i Larvik i 1999 hadde lensmannsbetjent Jørn Lier Horst blant annet i oppdrag å stoppe biler på jakt etter tips. Senere skulle drapssaken inspirere ham til å skrive «Katharina-koden».

Foto: Ida von Hanno Bast

Horst tror at mange krimforfattere er misunnelige på bakgrunnen hans.

– Ja, det vil jeg tro. Men det er mange som spør meg når de lurer på ting. Og det går jo begge veier. Om jeg har noen spørsmål om pressen, så ringer jeg (krimforfatter) Tom Egeland, som har bakgrunn derfra. Forfattermiljøet i Norge er så lite at vi kjenner hverandre godt.

– Tror du andre krimforfattere blir gjennomskuet av leserne når de ikke har førstehåndskjennskap til etterforskningsarbeid?

– Njææaaøø, det er vanskelig å definere. Men det er sånne ting som sitter i ryggmargen min. Som ikke jeg bruker mye tid på å skape, men som kanskje andre må bruke mer energi på. Men jeg kan gjennomskue de som har gjort for god research. Ta for eksempel oppholdsrommet på en ordensavdeling i politiet, som kalles for «piketten». Det er et ord som jeg aldri har brukt i mine bøker. Men de som kommer utenfra vil nok typisk plukke det opp og bruke det for å vise sin kunnskap.

Horst har vunnet de fleste krimbokprisene som er å oppdrive i Norge – inkludert Bokhandlerprisen. Han får gjerne skryt for et lettflytende og ujålete språk, og at han ikke faller for fristelsen til å male fram horror-skildringer. Samtidig rammes han gjerne av kritikken som Dagbladet-anmelder Cathrine Krøger bringer til torgs i sin anmeldelse av «Illvilje»:

«Det er noe tvers gjennom ordentlig og sympatisk både med Jørn Lier Horst og hans kriminalromaner. Som tidligere politimann beskriver Horst etterforskningen steg for steg, med et saklig, flatt og nesten imponerende lidenskapsløst språk.»

At han er lidenskapsløs, fnyser han av, han har tross alt stor lidenskap til sjangeren, forteller han. Men han innrømmer noen svakheter som forfatter:

– Jeg er dårlig på det følelsesmessige og mellommenneskelige og relasjoner og sånt noe. Det bruker jeg mye tid på i skrivinga.

– Hvorfor er det sånn?

– Det er vel fordi jeg ikke er noe flink til å snakke om mine egne følelser en gang. Har aldri vært det. Har aldri vært noe glad i det.

– Du forventer kanskje ikke at folk leser dine bøker for å få innblikk i rike følelsesliv?

– Det er nok riktig oppsummert. Og det hører strengt tatt ikke hjemme i den krimsjangeren som jeg skriver i. Jeg har et veldig knapt og presist språk. Jeg er en håndverker, ikke en kunstner. Det er litt som en snekker, som jo blir bedre til å snekre hus etter hvert. Sånn tenker jeg også om meg selv. Når jeg blar i debutboka mi nå ser jeg ting der som jeg blir flau over.

Jørn Lier Horst

Jørn Lier Horst spaserer forbi Thor Heyerdahls barndomshjem i Larvik. – Heyerdahl er et slags forbilde. Han var et menneske som satte tankene ut i livet. Og det å skrive en bok ... Det er mange som har den drømmen. Men det er hardt arbeid. Når det kommer til stykket så handler det om å sette seg ned og gjøre det.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

Å være synlig

I 2013 sluttet Horst i politiet etter å ha skjønt at det gikk an å leve utelukkende av å være forfatter. Likevel har han ikke gått av veien for å kommentere pågående kriminalsaker i pressen. Nå senest i forbindelse med Lørenskog-forsvinningen.

Horst leter etter ordene når han skal forklare hvorfor han stiller opp.

– Det gjør jeg fordi jeg er fremdeles veldig opptatt av krim. Hva skal jeg si? Jeg synes det er interessant for egen del. Jeg ble en gang spurt om å være vikar i «Åsted Norge» (TV 2-program om uløste krimsaker). Og det syntes jeg var interessant. Det var litt som å være tilbake i politiet. Så det blir litt det samme når VG eller Dagbladet ringer og spør hva jeg mener om pågående saker.

– Får du høre det fra ekskolleger når du mener noe om en etterforskning du ikke har alle detaljer om?

– Det er ingen som har sagt noe til meg, men sikkert noen som mener det. Hehehe.

– Handler dette om å være synlig i mediene som krimforfatter?

– Jeg husker – i hvert fall fra når jeg satt på større saker – at de som sitter med etterforskningsansvaret har forståelse for at det er et behov for andre stemmer enn etterforskeren. At de som leser sakene har et behov for å få andre vinklinger, syn og tanker enn det politiet leverer. Velkvalifiserte sådan, for å si det sånn.

– For å skaffe tips?

– I hvert fall få andre perspektiver. Men dette henger også sammen med det synet jeg har hatt på journalistikk. Det er veldig klisjefylt når det står i krimbøker at fotografer med lange linser går i veien for politiet. Jeg har aldri i min tid erfart at en sak har blitt ødelagt på grunn av hvordan den har blitt håndtert i media.

Det er kanskje nærmest unødvendig å nevne at true crime er en sjanger han liker godt. Ikke bare fordi han liker slike serier, men også fordi han mener man kan få nye svar ved å pirke i gamle drapssaker.

– Tida som går kan være til hjelp. Mennesker som en gang visste noe, kan nå være i en helt annen livssituasjon. Ting som de en gang valgte å tie om – kanskje de hadde et avhengighetsforhold? – kan det nå være lettere for dem å fortelle. Hver gang en sak havner i rampelyset på nytt så avler det ny informasjon, sier han.

Inni eller utenfor bobla?

Om man skal være streng eller aldersfascistisk, kan Jørn Lier Horst puttes i kategorien late bloomers. Han var såpass gammel som 34 år da han ga ut sin første bok. For mange er livet da satt. Hadde man noen talenter som ung som kunne ha utviklet seg til noe større, så forble det bare en drøm, og nå er det for seint.

Horst likte godt å skrive da han var yngre. Han skrev for magasiner, fikk noen noveller publisert. Det sto mellom journalisthøyskolen og politihøyskolen, og han valgte sistnevnte etter å ha kommet inn begge steder.

Så kommer historien Horst har fortalt tusen ganger før, og som garantert er referert til i utallige skoleoppgaver

– Jeg lå hjemme og leste en krimbok som jeg syntes var så dårlig av en norsk forfatter. Trenger ikke nevne navn. Jeg slang boka fra meg og så sa jeg til kona mi «Dette kan jeg gjøre bedre sjøl».

Horst begår et rutinert dramaturgisk grep og hopper fra preteritum til presens:

– Og så sier hun: Da burde du gjøre det. Og så slukker vi lyset og så ligger jeg og vrir meg en halvtime og så står jeg opp og så begynner jeg å skrive. På det som blir debutboka mi.

Det er ikke sikkert at kona angrer på at hun kom med denne oppfordringen. Men for Beate Horst har det kostet at hun dyttet ektemannen inn i skrivingen.

Jørn Lier Horst

True crime – altså krimserier fra virkeligheten – er en sjanger Jørn Lier Horst er glad i. Men han er klar på at det finnes etiske fallgruver når sånne serier skal lages. – For eksempel vekting av informasjon. Dette er noe som «Making a Murderer» har blitt kritisert for – at man ikke er åpen for at det finnes flere sider av saken, sier han.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

– Han lever faktisk i ei boble, sier hun over telefon.

De to møttes da begge var tidlig i tjueårene og jobbet på en bensinstasjon i området. 25 år senere skulle de ta Den Store Avgjørelsen om at Jørn skulle slutte i politiet og begynne å skrive på heltid. Det har han gjort til gagns. I sommer jobbet han hver eneste dag.

– Jeg angrer ikke på at det ble sånn. Men til tider er det litt slitsomt å ha en som er fortapt i sine ting. Jeg skulle ønske han var mer engasjert i det familien holder på med. Men heldigvis har det gått seg til og han har blitt bedre til å forvalte tiden sin til begge deler, sier hun.

Men kommer det til å bli roligere?

– Det har jeg lurt litt på også. Hvor lenge han skal holde på. Det ligger mye og hardt arbeid bak alle bøkene han har skrevet. Og han klarer å skrive når som helst og hvor som helst.

Jørn Lier Horst har akkurat bestilt et rekesmørbrød når han konfronteres med dette. Vi har forflyttet oss noen kilometer fra Stavern og befinner oss på et lunsjsted i Larvik sentrum.

– Ja. Haha. Hva skal man si? Jeg kunne godt tenkt meg å være mer hjemme. Det er ... ja da. Nei, det er nå sånn det er da. Sånn det har blitt. Hun er tålmodig hun.

– Ser du for deg i framtida at det skal bli mindre skriving og mer familieliv, eller er det dette du har valgt, ferdig med det?

– Hehe. Nei, ja, jeg ser det jo. Jeg gjør jo det. Jeg har en pensjonsplan. Den går ut på å jobbe mindre. Jeg har noen tanker om det. Men nå, med eget forlag så har det blitt litt mye, kanskje.

– Er det riktig oppsummert at du lever i en boble?

– Ja, det der har jeg gjort lenge. Og det er litt rart, for den bobla er det veldig mange skapende mennesker som vil inn i. Mens jeg prøver å komme meg litt ut.

– Du vil heller være inni bobla enn på utsida med skrivesperre?

– Ja, ja, ja. Det er riktig. Men jeg skjønner jo at det kan være slitsomt for andre.

– Hva er omkostningene?

– Nei, det er jo det sosiale. Jeg tilbringer lite eller ingen tid sammen med venner.

Innimellom benker Horst seg hjemme for å spille Playstation. Skytespill og bilspill. Og da spiller han alene. Men det er nok ett år siden sist han tillot seg en slik adspredelse.

Jørn Lier Horst

Horst har hatt stor suksess med sine tre krimserier til alle aldersgrupper, og er oversatt til 33 språk. – De eneste landene utenfor Norge hvor jeg har vært på bestselgerlistene er i Sverige, Polen og Hellas. Så vidt jeg vet, sier han.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

– Hva gjør deg mest glad?

– Jeg husker at jeg kunne glede meg til ting da jeg var liten. Til julaften, bursdag og 17. mai. Men på ett eller annet tidspunkt forsvinner jo det. Eller gleder du deg til jul?, spør han tilbake.

– Men det er helt feil at det ikke er noe som gjør meg glad, for det er det jo. Det er kanskje mest de små tingene. Hver fredag er det bestselgerlister. Og jeg blir jo glad hvis jeg ligger på topp der. Det første jeg gjør fredag morgen er å sjekke dem.

Han føler et behov for å utdype:

– Jeg tror jeg har vært veldig heldig her i livet. Du vet, i VG har de sånne portrettintervjuer hvor du tegner en sånn graf, ikke sant. Nedturer og oppturer. Men den grafen min, den er veldig rett og høyt oppe. Jeg har opplevd veldig mye bra. Men det er nesten fælt å si – jeg har ikke noe godt svar på hva som gjør meg glad.

Horst har på noen minutter fylt opp årskvoten når det gjelder å snakke om følelser. Så ser han opp med reveblikket sitt:

– Spurte du kona mi også om hva som gjør meg glad?

– Ja. Men hun slet med å komme på noen eksempler.

Han ler så det klirrer i bestikket.

Jørn Lier Horst
Foto: John-André Samuelsen / NRK

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips til andre historier vi burde se på? Send meg i så fall en e-post. 

Les også gjerne det jeg har skrevet om kommuneslagordverdens beste hvalskytter eller ordmitraljøsen Egon Holstad

Sulten på mer Jørn Lier Horst? Her drar «Bokekspedisjonen» til Stavern:

Bokekspedisjonen har nå kommet til Larvik og forfatter Jørn Lier Horst.

Bokekspedisjonen har nå kommet til Larvik og forfatter Jørn Lier Horst.

Anbefalt videre lesning: