Tid for Nolan

– Jeg har alltid vært interessert i å utforske tidsmekanismer i filmene mine, sier en av vår tids største regissører.

Christopher Nolan har ingen filmutdannelse, er fargeblind og liker ikke dataanimerte spesialeffekter. Likevel ligger seks av filmene hans blant de 100 beste filmene som noen gang er blitt laget, ifølge filmdatabasen IMDB.

«The Dark Knight», filmen som gjorde ham til en regissørstjerne, regnes som en av tidenes beste på samme nettsted. Kun slått på målstreken av to «Gudfaren»-filmer og «Frihetens regn».

La oss hoppe noen minutter tilbake i tid. Slik Nolan ofte gjør i filmene sine.

Kaffeflekk

Jeg sitter på kontoret mitt. Intervjuet med filmskaperen begynner om få sekunder og jeg har klart å få en stor, mørk kaffeflekk øverst på skjorta.

Fire minutter er det jeg har blitt tildelt.

Kun fire minutter med ham alle i filmverdenen snakker om for øyeblikket, på grunn av hans nye film «Tenet».

Regissøren selv hadde sikkert sagt at fire minutter kun er et abstrakt begrep og stilt seg spørsmålet: Hva er egentlig fire minutter?

Denne 50 år gamle briten er nemlig besatt av begrepet «tid» og hvordan vi subjektivt oppfatter den. Det er et gjennomgangstema i nesten alle filmene hans: «Memento», «Interstellar», «Dunkirk», «Inception». For å nevne noen.

Også i den nye filmen spiller tiden en av hovedrollene, der den går både fremover og bakover.

– Hello, Christopher.

På klønete vis starter samtalen vår. Over nettet, naturligvis.

Stoppeklokka tikker. Det har allerede gått 8 sekunder.

Pandemi

– Jeg er veldig glad for at mange får mulighet til å se den nye filmen, selv om verden er i denne situasjonen, sier regissøren med en britisk-høflig fremtoning.

Siden hans forrige storfilm «Dunkirk» kom for tre år siden har tiden i den virkelige verden forandret seg dramatisk. Pandemien preger nå kulturlivet. Mange kinoer i verden har fortsatt stengt når «Tenet» har premiere og store kinokjeder står i fare for å gå konkurs.

Det skrives om at covid-19 kan endre filmbransjen for alltid.

Kan Nolans nye verk redde en kinobransje som sliter med avstandsbegrensning mellom setene? Bilder av operataket og Tjuvholmen (jada, den er delvis innspilt i Oslo) skal forsøke å få folk over hele verden på kino igjen.

– Det er en annerledes måte å lansere en film på denne gangen, der vi lar folk få se filmen så fort kinoene nær deg åpner, forklarer regissøren og legger til:

– Men det er alltid, uansett situasjon, et enormt stort press når en så stor film skal vises for publikum. Som en historieforteller må jeg bare fortelle den beste historien jeg klarer.

Tiden flyr

Regissøren løfter hånden opp til haka samtidig som jeg stiller neste spørsmål. På venstrearmen har han en sort, elegant klokke.

– Som du vet har jeg kun fått fire minutter til dette intervjuet. Hvis du mener at tid ofte er subjektivt, på hvilken måte mener du at vi to oppfatter disse fire minuttene forskjellig?

Nolan ler.

– Jeg tror hvert fall det vil føles lengre for meg enn det gjør for deg.

Greit nok, jeg er sikkert en av 40 andre journalister han møter i dag. Vi fortsetter:

– Hvorfor er du så interessert i begrepet tid?

– Jeg er opptatt av tid, fordi jeg alltid har levd i den. Som alle andre.

– Men altså, min interesse for tid filmatisk sett kommer av interessen av å se på mekanismene rundt måten vi subjektivt sett oppfatter tid mens vi ser en film - og måten jeg som filmskaper kan bruke struktur og handling på ulike måter for å påvirke publikums opplevelse av tid.

Hva snakker han om her? Jo, han snakker om den «Nolanske-metoden».

Slutten før starten

Plutselig, midt under intervjuet med Nolan, søler jeg en kopp kaffe på meg selv. Det blir en stor, mørk kaffeflekk øverst på skjorta.

Men, hvis jeg sølte kaffen under intervjuet, hvordan kunne jeg allerede ha hatt kaffeflekken før intervjuet, som jeg skrev om innledningsvis?

Hva skjedde egentlig når?

Kaffehistorien er dessverre bare oppspinn. Den er kun et slags forsøk på å forklare et grep som regissøren ofte bruker i filmene sine.

Nolan elsker å fortelle ikke-lineære-historier. Det betyr at han ikke nødvendigvis begynner med starten av historien, men gjerne med midten eller slutten. Filmene hans er ofte delt opp i scener der han hopper frem og tilbake i tid.

Når du ser scenene i filmene hans ønsker Nolan at du skal tenke: Jeg vet hvor dette er – men hvordan kom vi hit?

I gjennombruddsfilmen hans «Memento» er alle scenene i fillmen plassert i baklengs rekkefølge. I krigsfilmen «Dunkirk» foregår tre ulike handlinger på samme strand, men over tre forskjellige lengder – en time, et døgn og en uke.

– Jeg mener det er en åpenbar sammenheng mellom det filmatiske språket og tiden du bruker på å se en film. Jeg prøver alltid å innlemme det i historiene jeg ønsker å fortelle, sier regissøren fra intervjustolen sin i Los Angeles.

Det er to minutter igjen av intervjuet. I hver vår tidssone.

– Mr. Nolan, jeg har også et spørsmål om Marvel-filmene…

Dette er et potensielt betent tema.

Ble bråk

I fjor på denne tiden, da en annen kjent regissør, Martin Scorsese, uttalte seg om nåtidens største blockbuster-serie ble det stor ståhei. Scorsese mente superheltfilmene fra selskapet Marvel ikke kunne kalles filmkunst og sammenlignet dem med fornøyelsesparker. Mange reagerte kraftig på uttalelsene.

Marvel-universet bruker enorme mengder spesialeffekter laget av datamaskiner for å skape action.

Nolan har også laget superheltfilmer, men bruker av prinsipp minst mulig såkalte datagenererte bilder, også kalt CGI (computer-generated imagery) i filmene sine.

Når du ser et stunt i en Nolan-film har det mest sannsynlig blitt gjort på ekte, som da han nylig sprengte et ekte 747-fly i lufta til en scene i hans nye film.

– Selv om det som skjer i filmene mine ofte er urealistisk, liker jeg å skape en følelse av virkelighet i så stor grad som mulig. Jeg bruker dette bevisst til å engasjere publikum.

Og så, til spørsmålet:

– Tror du Marvel-filmene hadde vært bedre om de brukte færre spesialeffekter?

– Nei, ulike filmskapere har gjennom filmhistorien brukt ulike teknikker ut ifra hva de foretrekker, og hva som passer til den typen historie de ønsker å fortelle.

Nolan er også kjent for å spille inn filmene sine på gammeldagse formater. Der de fleste filmskapere i dag filmer alt digitalt, er briten en av veldig få som bruker analoge formater med høy oppløsning som 70mm-film.

– Ulike teknikker skaper ulike uttrykk, som igjen involverer publikum på ulike måter. Jeg syntes Marvel-filmene klarer å skape en realistisk ramme rundt filmene sine.

Ett minutt igjen. Det siste spørsmålet er litt fjollete.

Avslutningen

En av de mest kjente Nolan-scenene er avslutningen på filmen «Inception». En historie der scenene skifter mellom drøm og virkelighet.

Mye står på spill i sluttsekvensen, der vi ser en snurrebass som snurrer. Hvis den stopper er vi i virkeligheten, hvis den fortsetter er vi i en drøm. Hvis vi er i virkeligheten får hovedpersonen, spilt av Leonardo DiCaprio, møte barna sine igjen. Er vi i en drøm, får han aldri møte dem.

Snurrebassen spinner videre, og begynner å vingle. Får vi svaret?

Nei, det gjør vi ikke. Filmen går i svart. Rulletekst.

Dette er en typisk Nolan-slutt. På den måten gir han seerne en følelse av at historien fortsetter etter filmen er over. Dermed fortsetter historien i hodet ditt og i samtalen på vei ut av kinoen.

Neste gang du ser en Nolan-film, tenk over hvordan den slutter og hvilken følelse slutten gir deg.

Det er 20 sekunder igjen av intervjuet. Jeg smiler forventningsfullt og stiller mitt siste spørsmål:

– Du er kjent for hvordan du avslutter filmene dine. Hvis du kunne bestemt avslutningen på dette intervjuet, hvordan ville du gjort det?

– Det var faktisk et vanskelig spørsmål, sier regissøren.

Han er stille i noen sekunder.

– Med et løfte om å fortsette samtalen når neste film kommer kanskje?

Jeg ser ned på kaffeflekken. Nå er den borte.