Trines boklogg

Statsråden skuer ut over forsamlingen og kameraene, hun er midtveis i talen sin og har godt driv. Hun er partileder, og det er viktig at hun virker trygg, solid og sjarmerende. Men når hun kikker ned i manuset sitt, har alle bokstavene ramlet ned i bunnen av arket.

Trine Skei Grande har dysleksi. Hun kan aldri stole helt på at hjernen vil klare å omsette rekkene med enkeltbokstaver på arket til ord.

Likevel har hun søkt seg til jobben som toppolitiker, der offentlige taler, prisutdelinger og stortingsmeldinger er like hverdagslige som knekkebrød med gulost.

Og når arbeidsdagen er over, gleder hun seg til å synke ned i godstolen med en tjukk roman med tett skrift.

Gjerne litt Olav Duun eller en historisk krim fra 1500-tallets London.

Faktisk har Trine Skei Grande så mange bøker hjemme at hun legger inn hver eneste én på en særskilt app, som registrerer bøkene etter det internasjonale boknummersystemet ISBN. Det systemet er et nyttig verktøy hvis du driver nasjonalbibliotek eller bokhandel, men er normalt revnende likegyldig for privatpersoner.

«Ganske sykt», kalte statssekretæren hennes det, da jeg ringte for å invitere meg selv hjem til den daværende kulturministeren. Jeg har hørt hvisking om Skei Grandes boksystem i et par år.

Hvorfor bruker en kvinne med lesevansker, på toppen av en krevende jobb, så mye tid på å lese bøker?

Et rom med masse følelser

Trine Skei Grande slipper fotograf Marie og meg inn bakveien i leiligheten i Gamlebyen. Det er lørdag i Oslo, og kultur- og likestillingsministeren jeg gjorde avtalen med har i mellomtiden forvandlet seg til kunnskaps- og integreringsminister. Hun har fortsatt bøker og lesing for barn og unge som sitt ansvarsområde.

Det første som slår meg, er at her er det veldig koselig. Hjemmetrivelig og lunt.

Mens hun brygger kaffe og te til oss, forteller Skei Grande om restaureringsprosjektet for å få leiligheten tilbake til sitt opprinnelige preg. Jeg kommer på at hun er tidligere historielærer når jeg hører begeistringen hennes over «arkeologiske» detaljfunn fra 1890-tallet:

– Gipsmakere fra fire ulike land har vært i sving for å gjenskape rosettene og bordene i taket.

Det første rommet som møter oss når vi går innover i leiligheten, er biblioteket. Spesialsnekrede bokhyller dekker vegger fra gulv til tak. På kortveggen mellom de høye vinduene henger ikoner i gullfarger.

Et nesten sakralt rom – og hjemmets hjerte.

– Et rom det ikke går an å kjede seg i! Her er så mye glede, latter og gråt, sier Skei Grande om hjemmebiblioteket.

Hun er et følelsesmenneske som lett lar seg rive med av det hun leser.

I naborommet finner vi godstolen med en lun sauefell og onkel Arnes gamle leselampe. Her kan Trine Skei Grande forsvinne inn i andre verdener.

Hvordan oppsto så kjærligheten til bøker?

«Trine ser ikke forskjell på b og d»

Før vi spør om hvorfor bøker er så viktig for Venstres partileder, ønsker jeg å forstå hvordan dysleksien arter seg for henne.

Ifølge NHI (medisinsk oppslagsverk) kan alvorlig dysleksi som ikke følges opp føre til reduserte prestasjoner, senket selvbilde, atferdsproblemer, aggresjon og tilbaketrekning fra omgangskrets og venner. I slike tilfeller råder de barnet/ungdommen til å sikte mot et yrkesvalg som i liten grad er avhengig av skriftlig opplæring.

– Hvor alvorlig er din dysleksi?

– Jeg har aldri fått den diagnostisert. Det het bare at «Trine ser ikke forskjell på b og d.» Og det gjorde jeg virkelig ikke.

– Fikk du noe hjelp?

– Mamma og jeg øvde mye.

Skei Grande beskriver dysleksien som at hjernen ikke klarer å se ord som bilder, slik andre lesere gjør.

Som kulturminister i Bokåret 2019 innvilget Trine Skei Grande mange penger på lesetiltak for barn og unge. I dag er skolevesenet opptatt av å oppdage og definere dysleksi så fort som mulig, for å sette inn tiltak for barna. Slik var det ikke på 70- og 80-tallet. Men hun er ikke bitter for det:

– Jeg er egentlig glad jeg ikke fikk noen diagnose.

– Mener du virkelig det?

– Jeg trodde alle barn hadde det som meg. At alle gruet seg til å lese høyt i klassen. Så jeg følte meg ikke noe rar. Jeg måtte bare jobbe hardere enn de andre.

Kunnskapsministeren frykter at diagnose-merkelappen kan bli en hvilepute for både barn og foreldre. De kan slutte å strekke seg:

– Det kan føre til tankegangen: «Jeg har dysleksi, så jeg trenger ikke jobbe noe mer».

Skei Grande takker en svært tålmodig mor og to hjelpsomme storesøstre for at hun ikke ga opp, men kjempet seg gjennom bokstavene.

Selvironi som våpen

Venstre-lederen er ikke den eneste toppolitikeren med dysleksi. Minst tre av regjeringsmedlemmene har lese- og skrivevansker, nemlig Erna Solberg, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande.

At de har valgt yrker der saksdokumenter med snirklete byråkratspråk skal fordøyes til frokost, lunsj og middag, er mildt sagt merkelig, innvender jeg.

– Ja, men sånn som med veldig mange andre barn som har leseproblemer, så lærer du andre strategier.

Pugging av manus er én strategi. Humor, åpenhet og selvironi en annen. Det funker godt.

På den årlige utdelingen av Brageprisen, Norges viktigste litterære pris, var Skei Grande som kulturminister fast prisutdeler. Før hun leste opp begrunnelsene, fleipa hun med at alle vinnerne skulle få dem med seg hjem. Så kunne de se hva som egentlig sto der. Hun fremsto avslappet og suveren i rollen.

Men der lurte hun oss godt, viser det seg:

– Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til det å lese høyt. På et gitt punkt kan jeg plutselig miste evnen til å lese.

Hun sammenligner det med å lese fra et ark med blekkskrift i regnvær, der bokstavene løser seg opp. Stress, trøtthet og nervøsitet gjør lese-evnen mer sårbar:

–Jeg gruer meg som en hund, spesielt sånn «juryens begrunnelse,» det er forferdelig.

Selv om hun får teksten på forhånd og pugger den, er glamorøse prisutdelinger faktisk det verste hun gjør:

– Om det er Brage eller Spellemannspris eller Amanda – noen sånne begrunnelser er det jo helt jævlig språk i!

At statsminister Erna Solberg tidlig var åpen om sin dysleksi, var avgjørende for at Skei Grande bestemte seg for å åpne opp om sin i 2013. Det hjelper nok å ikke være alene blant toppolitikerne om å rote med ordene:

Skei Grande forteller om en gang hun og Erna Solberg ble «så forbanna» under en budsjettforhandling i Stortinget. De ruste inn på statsministerens kontor og satte seg foran PC-en:

– Da kom en av rådgiverne til Erna i døra og spurte: «Ka gjør dokk toan no?» «Vi skriv et brev» svarte vi. «Skriv dokk toan et BREV»?

Skei Grande ler hjertelig ved minnet.

Den som leter etter selvmedlidenhet for det ekstra hinderet lesevanskene utgjør, må lete andre steder:

– Vi som er dyslektikere har det mye artigere enn alle andre, for vi leser jo veldig mye rart. Jeg ser mange overskrifter i avisa som hadde vært kjempemorsomme hvis de hadde vært sanne!

Nysgjerrighet og lyst er viktigst

Hjemstedet Overhalla er en bygd på 3800 innbyggere, mellom Grong og Namsos. Biblioteket lå i rådhuset, som det ofte gjør på små steder.

Dit ville skolejenta Trine så ofte som mulig. Men moren holdt et strengt regime. Én gang i uka fikk den lille bokormen låne fire til fem bøker, mot at hun leverte nøyaktig samme antall tilbake. Å kjøpe bøker kom ikke på tale:

– Mamma mente det var bortkasta penger når det fantes bibliotek. Hun synes jeg er helt ko-ko, som har så mange bøker.

På tross av lesevanskene plukket ikke Trine fra barnebokhylla da hun skulle lese sin første bok på egen hånd:

– Jeg husker ikke helt når det var, men jeg husker godt hvilken det bok var, for det var «Den siste viking» av Johan Bojer, sier hun med begeistring.

Romanen, utgitt i 1921, handler om trøndere som drar på lofotfisket og opplever slaget om Trollfjorden i 1890.

Relativt annerledes kost enn «En pingles dagbok», som er dagens meny for unge bokormer. Men historien i «Den siste viking» var personlig for Trine:

– Miljøet i boka er min mormors oppvekst. Så jeg følte det var litt slektshistorien min: «Sånn var det nok, når mormor vokste opp», tenkte jeg. Derfor syntes jeg den var artig.

Trine Skei Grande snakker med myk stemme, men betoner hyppig enkeltord, og ender gjerne setninger med utropstegn. Hun gir inntrykk av en engasjert person som vet hva hun står for. Den nordtrønderske dialekten er intakt, på tross av mange år i Oslo.

En av mange strategier i dag for å få barn til å lese, er å lage lettlestutgaver av ulike slag. Men kunnskapsministeren er ikke sikker på at dét er den beste løsningen:

– Det er veldig mange som er opptatt av at det skal være enkelt, og å finne såkalte lesekoder. Det er bra det òg. Men det viktigste er faktisk at du har lyst til å få med deg hva som står i den boka!

Mange foreldre kan skrive under på dette: En sønn som har vært helt uinteressert i lesing, har plutselig slukt en tjukk bok fordi det står Zlatan eller Harry Potter i tittelen.

Forfatternes rolle

Det virker som et paradoks at en travel politiker med lesevansker bruker fritiden sin til enda mer lesing.

Men for Trine Skei Grande er bøkene en nødvendighet:

– Jeg leser for å koble av til en annen verden.

Før hun ble statsråd, tok venstrelederen aldri sakspapirer med hjem fra kontoret:

– På jobb skal du lese papirer, hjemme skal du lese bøker, slår hun kategorisk fast.

Men selv om hun spenner av med en god krim etter jobben, har den tidligere kulturministeren også brukt litteratur aktivt i sitt politiske embete:

– Jeg mener jo at litteraturens rolle er å være med og utvikle samfunnet, itj sant?

Som likestillingsminister fikk hun for eksempel ansvar for det såkalte funkis-feltet, aka de funksjonsnedsattes rettigheter.

Da søkte hun informasjon også hos forfattere:

Thorvald Steen har selv en arvelig kronisk muskelsykdom, som han har skrevet flere romaner om. Olaug Nilssen er mor til en sønn med autisme, og har skildret livet deres i «Tung tids tale».

Skei Grande mener forfattere kan bidra med nødvendig innsikt som ikke interesseorganisasjoner kan gi:

– Hvis du skal få til noe i samfunnet for folk med ulike funksjonsnedsettelser, så må du gjøre noe med hele tankesettet i samfunnet vårt. Og det kan forfattere gjøre.

– Hvordan da?

– I «Tung tids tale» beskriver for eksempel Olaug Nilssen at hun har kjøpt blomster for å pynte i huset. Så sitter hun en time og bare nyter den fine buketten sin. For når sønnen kommer hjem, må blomstene vekk. Ellers kan han spise dem, eller knuse vasen.

Skei Grande mener Nilssens bok gir innsyn i en verden vi andre ikke har tilgang til ellers:

– Den sekvensen Olaug beskriver der, kan ikke skildres på noen bedre måte enn gjennom litteraturen. Det bryter ned fordommene, så vi kan få samfunn som er mer tolerant for at livet kan se forskjellig ut for andre enn deg selv.

Det er det hun har prøvd å stå for i kulturpolitikken, oppsummerer Venstre-lederen:

– Kulturen som samfunnsbygger og som kraft for utvikling av folk og utvikling av samfunn.

Går til bøkene for å få perspektiv på livet

Enhver kan slite med å finne tid til å lese en bok i våre dager. Fritiden til en statsråd er særlig begrenset. Dukker det ikke alltid opp uventede tidstyver når man sitter i mindretallsregjering, kriser som må løses eller kompromisser som må inngås?

Til tross for at vi møter Trine Skei Grande på en helgedag er vi allerede hennes tredje jobbavtale den dagen.

– Jeg skjønner ikke når du får tid til å lese bøker?

– Ja, det er jo en del dødtid, da. På reise for eksempel. ... Og så er det jo ingen andre her, sier hun stille og slår hånda ut i leiligheten.

Trine Skei Grande fylte 50 år i oktober i fjor, og har vært gift med jobben. Selskapet hjemme utgjøres av hunnkatten Esmeralda. Riktignok høyt elsket og veldig pratsom, men hun kommer nok til kort hvis matmor trenger en ordentlig utblåsning og litt trøst etter en hard dag. Da er en fyldig bokhylle god å ha:

– Det heter seg jo at dine beste venner snur ryggen til deg, for de står i bokhylla.

Når vi er på besøk er det åtte dager siden Siv Jensen brått trakk Frp ut av regjering. Som partileder har det vært intense dager, med ny regjeringskabal og omrokering av hele regjeringen.

– Jeg har jo hatt ei tøff uke og skifta ut masse folk som har gjort en kjempebra jobb. Jeg kan synes litt synd på meg sjøl av og til.

Men for partilederen er bøker bedre medisin enn sykemelding:

– Jeg har ikke vært borte én dag, uansett hvor mye det har stormet. Det tror jeg er mye på grunn av bøkene. Jeg får litt perspektiv på ting.

Etter en hard dag går partilederen til hyllene og finner en bok om noen som har det verre. For eksempel Lars Myttings «Søsterklokkene». Den forteller en historie fra 1800-tallet, der små mennesker er fanget i rangordninger og systemer:

– Håpløsheten i de sosiale strukturene for 100 år siden setter liksom håpløsheten vi føler i våre liv ganske i perspektiv!

Sett i historiens lange lys, dempes selvmedlidenheten:

– Da sier jeg til meg selv: «Trine Skei Grande! Du må lære deg at det finnes folk som har hatt det titusen ganger jævligere enn du føler det akkurat nå!»

Samlegal

Vi kan ikke gå hjem uten å spionere i bokhyllene. Hva slags menneske er det som bor her, egentlig?

Det er i hvert fall tydelig at kapasiteten for lengst er sprengt. Noen hyller har doble lag. I jula måtte hun forvise de høyt elskede kunstbøkene sine til en hylle høyt oppunder taket.

Utdaterte bokhyllegjengangerer som «Aschehougs Verdenshistorie» i 15 bind, samt «Aschehougs Norgeshistorie» i 12 bind tar opp nær en hyllemeter i seg selv.

– Det er da ingen som har bokoppslagsverk hjemme lenger?!

– Men det er så fine bilder i dem!

– Og «Wergelands skrifter» i åtte bind, du leser da ikke dem jevnlig?

– Som Venstreleder er det kjekt å slå opp og finne et sitat, sier hun, og viser antakelig til at Wergeland var en viktig inspirasjonskilde for stiftelsen av partiet hennes.

Skei Grande drar fram den ene signerte romanen etter den andre, med lange personlige hilsener.

– Jeg er livredd for brann, for disse bøkene kan jo ikke erstattes.

Jeg foreslår mindre plasskrevende formater som e-bøker og lydbøker, men det har hun allerede prøvd:

– Jeg ender likevel med å kjøpe papirboka i tillegg. Så det blir en dyr hobby.

Det er fristende å ty til en hobbypsykologisk teori om at hun nå skal «hevne» seg for barneårene da moren nektet å kjøpe bøker.

Sykt system

Som litteraturjournalist gjennom 20 år kjenner jeg mange med store bokhyller, og jeg har sett mange systemer. Men jeg har altså aldri hørt om privatpersoner som organiserer bøkene etter ISBN-nummer.

I løpet av intervjuet har jeg skjønt at jeg har å gjøre med et menneske med et anselig samler-gen. Men hvorfor legge så mye arbeid i katalogiseringen?

– Ja, jeg har litt behov for system, skjønner du, er forklaringen.

Firmaet Collectorz.com henvender seg nettopp til samlere. De har apper for katalogisering av bøker, tegneserier, filmer og plater. Skei Grande har alle fire. Men det er bøker det er flest av her hjemme.

Hun forklarer at appen CLZ Books henter informasjon om boka fra diverse nettsteder. Ut fra ISBN-nummeret kommer det opp om boka er innbundet eller pocket, hvem som har skrevet den, og hvilket forlag som har utgitt den,

Men kunnskapsministeren er ikke fornøyd med bare generisk informasjon:

– Jeg legger inn personlige kategorier i tillegg. For eksempel hvor i huset jeg oppbevarer hver bok.

Slik har kunnskapsministeren egne kategorier for kattebøker (5), tale og taleteknikk (6), samfunn og debatt (171), romaner/noveller (1053), maktutredningen (5) og soveromsbøker (90).

Det skumrer utenfor og vår tid er snart ute. Jeg drar ut av sekken en roman av min nye favorittforfatter, Rachel Cusk. Det er hyggelig å gi bort en bok, men først og fremst vil jeg se systemet i aksjon med egne øyne.

Skei Grande åpner appen, snur boka og holder kamera til Ipad-en over ISBN-nummer 978-82-033-62439.

Blipp! sier det høyt, som i dagligvarebutikken.

Og med det har kunnskapsministeren 4221 bøker i biblioteket.

Anbefalt videre lesning: