Votten er seks ganger lengre enn fyrstikkesken. ARKIV: De ufullendte (1998-2018) 1553.
Foto: Espen Tollefsen

Det vi forlater

HOVEDØYA / OSLO (NRK): Kari Steihaugs blikk for det verdiløse gjør henne til en ettertraktet kunstner.

Fyrstikkesken i hjørnet av fotografiet over røper hvor enormt stor votten er.

Den ble mye større enn strikkeren, Elisabeth Marie fra Bergen, hadde forestilt seg.

Hun skulle bare forstørre mønsteret litt, for kjæresten hadde så store hender, forteller teksten under. 

Bildet er en del av Kari Steihaugs kunstverk «ARKIV: De ufullendte».

Portrett av Kari Steihaug smilende.

Kari Steihaug utdannet seg til tannlegeassistent, men innså feiltrinnet. Nå leter hun etter det utslitte og etterlatte og viser oss hva som virkelig har verdi. Steihaugs verk forteller om generasjoner og arv, ivaretakelse og fornying.

Foto: Javier CHAVEZ / NRK

Prosjektet startet med at tekstilkunstner Steihaug skulle rydde hjemme på loftet. Hun fant en pose med sine egne gamle strikketøy fra åttitallet.

Ingen av dem var ferdige, men da hun tok dem ut av posen husket hun ting hun hadde glemt.

– Plutselig husket jeg hvor fin jeg skulle bli i den mintgrønne genseren. Så husket jeg han som aldri fikk genseren med mønster. Jeg begynte å snakke om det med venner og kjente.

Alle har jo uferdige strikketøy.

At farger går av moten og at ens utkårede forsvinner ut av livet midt i en mønsterrad kan man jo humre gjenkjennende over – men hvorfor ble andres strikketøy lagt bort, lurte Steihaug på?

En liten krøll av et oppgitt strikketøy. ARKIV: De ufullendte (1998-2018) 0254

«ARKIV: De ufullendte» (1998-2018) 0254 utsnitt. Husker ikke hva som var planen jeg. Kristina 52 år, Oslo

Foto: Espen Tollefsen

Kunstneren ringte radioprogrammet «Dette fikser P1» og etterlyste andres uferdige strikketøy.

Mange lyttere sendte sine per post. Steihaug spurte også folk hun traff da hun holdt foredrag om kunsten sin, og hun ba publikum om å lete hjemme da hun hadde utstillinger.

Flere ryddet skuffer og skap og gav henne strikketøy de hadde lagt bort før de var ferdige.

Men Kari Steihaug ba ikke bare om strikketøyene. Hun ville også ha historien som hørte til.

70 innrammede foto av uferdige strikketøy.

Fra «ARKIV: De ufullendte» (1998–2018) Innkjøpt av Najonalmuseet.

Foto: Espen Tollefsen

Kunstnerkollegaen Espen Tollefsen hjalp til med å ta bilde av hvert uferdige strikketøy, før hun sendte det tilbake til eieren.

Historien bak hvorfor akkurat dette strikketøyet aldri ble ferdig, ble skrevet ned av utlåneren selv.

Den står som nummerert katalogtekst under hvert enkelt bilde.

I løpet av 20 år har Kari Steihaug rammet inn til sammen 194 bilder som forteller om det overraskende menneskelivet. Forandringer og innsikter som kom plutselig eller smygende, mens strikkepinnene gikk:

At tiden går fortere enn hendene arbeider.

At vesla rakk å bli skolejente før genseren var ferdig.

At mønstret ikke stod i forhold til tålmodigheten.

At planen var for utydelig.

Men også mer dramatisk: at noe tok slutt.

En uferdig kjole i dukkestørrelse. ARKIV: De ufullendte (1998-2018) 1586.

Fra «ARKIV: De ufullendte» (1998–2018) 1586.

Foto: Espen Tollefsen

Den var til en dukke. Men datteren døde. Ingen skulle leke med dukken, forteller teksten, så strikketøyet ble aldri ferdig.

– Når jeg henger fotografier og ikke hvert strikketøy på veggen, så er det for å gi dem en avstand. Det blir lettere å se poesien. De store dramaene i livene våre, med tap og brudd, henger ved siden av de små tingene, som at garnet tok slutt.

Symbolverdien

Kari Steihaug er født i 1962. Hun vokste opp på Kjelsås i Oslo, men har røtter på Ringsaker i Hedmark og nær Tynset i Østerdalen.

På begge slektsgårdene ble det strikket og sydd som den største selvfølge, mens bybarna rundt henne fikk kjøpeklær.

Både følelsen for, og kunnskapen om, det beskyttende laget vi mennesker trenger, tok hun med seg til tekstilstudiet i Bergen.

Hun studerte videre i Manchester i England.

Etter halvannet århundre med tekstilproduksjon var fabrikkene i den engelske byen nedlagt.

Kari Steihaug klarte å snike seg inn i de gamle hallene. Mønstre hang igjen på veggen. Klær, klare til utskiping, var pakket klare, men menneskene var borte.

Det var her den norske kunstneren fikk øynene opp for symbolverdien klær har.

– Uansett hvilket plagg du velger, det alltid ett menneske på den ene siden og ett på den andre.

Kari Steihaug smilende med gammel herrehatt foran grønne blader.

Kari Steihaug

Foto: Javier Chavez / NRK

Ikke bare klær

Kari Steihaug samler på ting. Glasskår for eksempel. Hun har plukket dem på øyene i Oslofjorden.

De kan like gjerne stamme fra seilskute-tiden på 1800-tallet som fra i fjor.

Man drar kjensel på enkelte. En parfymeflaske, kanskje – eller flakong, som det het på den tiden? Coca-Cola, definitivt! Sånn liters-ølflaske?

Hun har sortert 12.000 glassbiter etter farger og hengt 4000 av dem på hver sin spiker.

Det er Kongsvinger bibliotek som er smykket av dette stykket norsk historie under tittelen: «Å rydde en strand».

Kari Steihaug sitter ved et bord og sorterer flere hundre glassbiter på linjer etter farge.

Forberedelser til verket «Å rydde en strand» (2008) Kongsvinger bibliotek, KORO.

Det å jobbe med avlagte ting kalles på kunsthistoriespråket for fattigkunst eller på italiensk: arte povera. Det beskriver kunst som er laget av verdiløse gjenstander, men som får, eller får tilbake, verdi som elementer i et kunstverk.

Brukte, små og større tøylapper med vaskeanvisning mm.

«Minnesmerker» (2003) – består av "vaskelapper". De gir oss en tidsreise ved hjelp av vedlikeholdsforskrifter og skrifttyper. Tilhører Lillehammer Kunstmuseum.

Foto: Espen Tollefsen

Omsorgen og fellesskapet

Barneklærne i korridoren utenfor Kari Steihaugs studio er også et kunstverk.

21 små kofter og gensere henger på knaggerekken. Fra hver av dem er det rukket opp litt tråd, som bølgende løper opp til et strikket bilde – der koftene kommer igjen, i miniatyr.

21 ullplagg på knaggerekke. Tråder fra hver blir til et strikket bilde av en klasse.

«4. KLASSE» (2007). Verket har blitt stilt ut flere steder. Nå er det innkjøpt av Sørlandets Kunstmuseum.

Foto: Thor Westrebø

– «Fjerde klasse» heter det, sier Kari.

Alle koftene er tilvirket med flid. Alle er varme. Alle passer en gutt eller jente på ti år.

– Omsorgen for hver enkelt unge, og fellesskapet de står i ..., kommenterer hun.

Et klassebilde der nesten alle barna er kledd i genser eller kofte.

Klassebildet i farger.

Foto: Ukjent

Steihaug fant klassebildet i farger på en skole på Vestlandet. Hun lette lenge etter et bilde der alle barna hadde strikkede plagg, slik hun hadde sett på et fotografi i svart/hvitt en gang.

– Jeg lurer på hvor det ble av alle sammen, fortsetter Kari Steihaug.

Loppis-jakt

Når Steihaug går på loppemarked leter hun etter ting som er håndstrikkede, som kan være gammelt, ødelagt, rart, mislykket, og som aller helst har en misfarging, en ødeleggelse i seg.

– Ett eller annet som sier noe om historien, eller gir det noe av det tidsaspektet eller det uttrykket som jeg ser etter.

Hvert klesplagg, hvert håndstrikkede plagg, er jo en enkelt historie, forklarer kunstneren. Det kan ha kommet fra en bestemt gård, ha vært arvet i generasjoner, slitt og brukt og reparert og stoppet.

Og når Kari finner det, så er det fordi det er avlagt. Forlatt.

– Det må være strikkeplagg jeg kan rekke opp litt av – så jeg kan fortsette med de trådene. Jeg liker jo best å gå når loppemarkedet nærmer seg slutten. Da ligger det ting igjen i krokene som jeg kan bruke.

Pledd av gamle ullplagg av Kari Steihaug

Over en stol ligger et teppe som er sydd sammen av myke votter, luer, sokker, vanter. Det stikker ut noen fingre her og der. Et kunstverk til hverdagsbruk

Foto: Javier CHAVEZ / NRK

Fredet

Kari Steinhaugs studio ligger i et gammel militært lagerhus på Hovedøya i Oslo – et såkalt lavetthus. Seks kunstnere har studioer i annen etasje. I første jobber Steihaug med en ny installasjon.

Bølgete tråder faller fra brukte plagg som henger i taket. Noen av trådene er surret rundt spikere som er slått ned i forskjellige formasjoner i en plate på gulvet.

– Mitt prosjekt er å løfte det jeg finner over i en ny sammenheng, fortsette i trådene som er der og åpne for det det allerede bærer på: omsorg, fortellinger og levd liv.

Dette verket gir trådene nytt liv i form av blomster.

– Det er blomstene fra Hovedøya jeg bruker som utgangspunkt i spikerbildene. Jeg kaller arbeidet «Fredet område». Alt på denne øya er fredet.

Kari Steihaug vil med dette verket lage et rom i rommet med de hengene trådene. Et avgrenset område, akkurat som øya.

Arbeidet blir klart til Lavetthus-kunstnernes utstilling. Etter den tok hun «Fredet område» med videre til Montevideo.

Kari Steihaug inviteres stadig til å stille ut nye steder. Enkelte veldig langt borte.

Raknede klær i taket, gjerde av bølgete tråder, spikerbilder på gulvet i form av blomster.

«Fredet område» (2017) Museo Visuales, Montevideo, Tekstil Biennalen i Uruguay 2017.

Foto: Caroline Bartlett og Museo Visuales, Montevideo.

ANBEFALT INNHOLD:

Kari Steihaug utdannet seg til tannlegeassistent, men innså feiltrinnet. Nå leter hun etter det utslitte og etterlatte og viser oss hva som virkelig har verdi. Steihaugs verk forteller om generasjoner og arv, ivaretakelse og fornying. Kari Steihaug tok i mot oss i sitt atelier på Hovedøya.