Fra Sherlock til russehits

2023 har så langt vært kokainens år:

Kokain på toalettene på utestedene.
Kokain på debatten med Fredrik Solvang.
En liten plastpose med hvitt innhold på en kjent instagram-konto.

I 2022 rapporterte 4,7 prosent av unge mellom 16 og 30 år i Norge at de har prøvd kokain én gang eller mer det siste året. Det er mer enn det dobbelte enn ti år tidligere.

Man kunne naturligvis snu på statistikken: 95,3 prosent av Norges unge har ikke prøvd kokain.

Uansett hvordan man vrir og vender på det er kokain i dag det mest brukte illegale sentralstimulerende middelet i Norge, mer brukt enn amfetamin og MDMA.

Selv fikk jeg for alvor øynene opp for kokain da jeg i påskeferien satt på en hytte i Vågå og leste krim. På radioen hadde jeg nettopp hørt om norgeshistoriens største kokainbeslag i banankassene til Bama.

Da jeg like etterpå leste åpningen på Sherlock Holmes-romanen «De fires tegn» fra 1890, fikk jeg bakoversveis.

Selveste Sherlock Holmes brukte kokain.

Riktignok ikke i pulverisert form, han injiserte det med sprøyte rett inn i blodårene, før han tilbød vennen, Dr. Watson, en dose:

«Det er kokain,» sa han, «en syv prosents oppløsning. Kunne du tenke deg å prøve?»

Dette var altså i 1890, og helt siden den gang har kokain jevnt og trutt dukket opp i romaner, sangtekster og filmer. Kokainavhengigheten i fortellingene om Sherlock Holmes gjør detektiven mer kompleks og representerer heltens mørke side.

Hvilke andre roller har kokain spilt i populærkulturen?

Her er noen fiskesprett gjennom historien.

Et magisk stoff

Men først: Det er viktig å huske på at da kokain kom på markedet som et legemiddel i 1880-årene, trodde mange at det var et vidundermiddel.

Sigmund Freud, den moderne psykologiens far, skrev forskningsartikler om kokain og brukte seg selv som prøvekanin.

Han beskrev stoffet som magisk og mente for eksempel at det kunne kurere depresjon og impotens, og at det overhodet ikke var avhengighetsskapende.

Men etter en stund ble kokainens skyggesider åpenbare.

Freud selv fikk store brystsmerter, slet med depresjon og måtte operere en altfor tett nese. I motsetning til hva Freud først trodde, var stoffet svært avhengighetsskapende. Dessuten kunne det føre til plutselige dødsfall og forvirringstilstander.

Mønsteret er kjent i legemiddelindustrien: Den nye forbløffende vidundermedisinen viste seg å ha uønskete bieffekter.

Internasjonalt førte de nye oppdagelsene til at tilgangen til stoffet ble sterkt begrenset, og fra 1913 fikk man kokain kun på resept i spesielle tilfeller.

Det er omtrent på denne tiden at kokain første gang dukker opp i norsk kulturhistorie i krimromanen «Morderen fra mørket» av den store norsk krimforfatteren Stein Riverton fra 1914.

En kaptein får flytende kokain av sin gode venn og nabo, apotekeren. Narkotikaen skal vise seg å spille en viktig funksjon i mordgåten. (NB! Røpealarm!)

«Han åpnet en skuff og trakk frem en liten giftmerket flaske og en tynn sprøyte av glass. Efter å ha fylt den lille sprøyte, blottet han armen og førte sprøytens tynne spiss inn under huden. Det hellende dagslys fra vinduet falt inn over hans ansikt. Og dette ansikt uttrykte da intet annet enn den sørgmodige forstemthet, som er egen for kokainisten når han søker ro i det uunnværlige.»

I løsningen på mordgåten forklarer detektiven at kokainens virkning «kan hensette den ulykkelige i en tilstand der han ikke lenger er herre over sine handlinger».

Kokainbruken fører til at kapteinen foretar nattlige vandringer i ubevisst tilstand. Kapteinen har myrdet apotekeren uten å huske det.

Handlingen er ikke helt realistisk, men det er like fullt en spennende bok preget av dystre stemninger. Boken er regnet for å være en av Rivertons beste, så det er litt synd at jeg nettopp har avslørt hvem morderen fra mørket var, kanskje.

Selv om plottet er overdrevet, er rusbeskrivelsen til en viss grad i overensstemmelse med beskrivelsen på Rusopplysningen.no:

«Overdrevet bruk av kokain kan hos enkelte individer medføre paranoia eller grandiose vrangforestillinger, samt psykotiske episoder.»

Kokainbruken i «Morderen i mørket» setter tonen for hvordan kokain ofte kommer til å bli fremstilt i krimlitteraturen: som noe mørkt og destruktivt og knyttet til de onde kreftene i verden.

Kokain på revyscenen

I november 1930 ble fiolinisten Theodor Lammers tilbudt et pulver av en mystisk mann på en av de større caféene i Oslo. Ordet kokain ble ikke nevnt, men Lammers forstod hva mannen mente.

Lammers forteller til Aftenposten 28.11.1930 at han ble så sint av henvendelsen at han ikke fikk sagt annet enn: «Det passer mig ikke.»

En nokså høflig avvisning, med andre ord. Det kunne vært gøy å høre hva Lammers ville sagt om han virkelig fikk tenkt seg om.

Politiet satte i gang en etterforskning på bakgrunn av episoden, og Aftenposten kunne opplyse om at også flere kunstnere «endog på åpen gate er blitt tilsnakket av en mann som vilde selge kokain».

Oppstyret understreker hvor uvanlig kokainbruk må ha vært i Norge på 1930-tallet.

På bakgrunn av saken skrev revyforfatteren Finn Bø den legendariske visen «Kokain» som Lalla Carlsen fremførte på nyttårsrevyen på Chat Noir i januar 1931:

I de neste linjene refererer hun til hendelsen med fiolinisten Lammers:

«Jeg var på café med han Lammers
Og fikk mig et pulver i schmug av en fyr
Jeg tok det med hjem på mitt kammers
Da blev jeg så deilig og yr»

Den komiske innfallsvinkelen forsterker inntrykket av at illegal kokainbruk var noe sjeldent og eksotisk. Det er som om det å bruke kokain er et humoristisk poeng i seg selv.

Kokainbølge, men ikke i Norge

Internasjonalt gikk kokainbruken ned i løpet av 1930- og 1940-tallet og nådde en bunn på 1950-tallet.

Et søk i arkivet til Nasjonalbiblioteket viser at stoffet allikevel opptrer jevnt og trutt i norsk kriminal- og spenningslitteratur, blant annet i bøkene til spenningsforfatteren Øvre Richter Frich.

Han plasserer kokainbruken utenfor Norges grenser. I «Den flyvende koffert» fra 1930 ligger en grevinne og «femme fatale» på avrusning på et kokainhospital i Paris. Slik skildrer Frich kokainbrukerne: «Det er som bekjent mest kvinner og kvinneaktige menn som ligger under for denne last som engang kunne smigre seg med adjektivet: moderne.»

Kjønnsanalysen til Frich var neppe presis, men det kan være verdt å nevne at i 2023 er det helt klart flere menn enn kvinner som bruker kokain.

Vi må et stykke ut på 1960-tallet før kokainbruken igjen begynner å ta seg opp.

Men ikke i Norge.

1960-tallets ungdomsopprør med liberale holdninger til dop kombinert med en økt tilgang til stoffet, la alt til rette for en kokainbølge – en «cocaine boom» – i USA.

Kokain ble ikke lenger produsert av legemiddelfirmaer i USA, Europa og Japan. Kokain ble produsert i jungellaboratorier i Colombia og smuglet inn i landet. På 1970-tallet solgte kokain for første gang bedre enn heroin i USA, og kokainhandelen slik vi kjenner den i dag, fikk fotfeste.

Kokain var riktignok dyrt, og det var på denne tiden stoffet ble knyttet til rikdom og glamour.

I boken «Snow Blind» fra 1976 skriver forfatteren Robert Sabbag at å sniffe kokain er å gjøre seg bemerket – «to make a statement» – og sammenligner kokainbruk med å fly til Paris for å spise frokost.

New York Times kaller kokain i 1979 for «the champagne of drugs». Det kan synes som om mediene nok en gang underdrev farene ved kokainbruk.

Men i sangen «Cocaine Blues» fra 1968 kunne norske lyttere høre Johnny Cash synge om partnervold og drap begått i kokainrus.

«Early one mornin' while makin' the rounds
I took a shot of cocaine and I shot my woman down»

J.J. Cales «Cocaine» fra 1976 ble popularisert av Eric Clapton året etter.

Clapton beskrev sangen som en subtil antikokain-sang som skulle få frem hvor avhengighetsskapende og farlig stoffet kunne være.

Kokainbølgen viste seg naturligvis også i en drøss med amerikanske filmer.

Filmhistoriens kanskje mest kjente kokainscene må være mot slutten av «Scarface» fra 1983.

Tony Montana (spilt av Al Pacino) sitter i en luksusvilla med overvåkningsskjermer, våpen og forgylte møbler. Eksil-kubaneren har jobbet seg opp i Miamis underverden gjennom kokainhandel, men står i fare for å miste alt. Foran ham på skrivebordet ligger gigantiske mengder kokain.

Manusforfatteren Oliver Stone har fortalt at han ønsket å få frem hvordan kokainbruk kunne ødelegge relasjoner. Han hadde selv vært kokainavhengig i en periode.

Filmen er en svært vellykket tragedie av greske dimensjoner, men man kan diskutere hvor godt den lykkes å vende publikummet vekk fra det hvite pulveret.

Kokainbruken i Norge på samme tid var fortsatt svært beskjeden.

Så sent som i januar 1990 skrev Aftenposten: «Den mye omtalte kokainbølgen i andre deler av verden er ennå ikke registrert på det norske tollvesenets statistikk. Bare 60 gram ble beslaglagt i fjor.»

I de norske filmene «Himmel og helvete» fra 1969 og «Hard asfalt» fra 1987, som begge forsøker å fremstille norske dopmiljøer, er kokain fullstendig fraværende.

«Himmel og helvete» ble eksplisitt laget for skremme norsk ungdom vekk fra hasj og LSD og fremstår i dag komisk i sin overtydelighet.

«Hard Asfalt» er mer realistisk og basert på en virkelig historie, men er nok mest interessant i dag som et stykke norsk filmhistorie.

Finanskokain og kokain som prestasjonsdop

I 1992 introduserte Torgrim Eggen finanskokainen i norsk litteratur i romanen «Gjeld».

Etter en kveld på det legendariske utestedet Café Opera i 1987 sniffer en gjeng finansmenn kokain gjennom en sammenrullet svensk hundrekronerseddel.

Det er verdt å legge merke til at de bruker kokainen i Stockholm.

Romanen gir for øvrig et fascinerende innblikk i jappetiden i Norge, en epoke som er lite beskrevet i norsk skjønnlitteratur.

Vi må helt ut på 2000-tallet før finanskokainen kommer til Norge i litteraturen.

I romanen «Wonderboy» av Henrik Langeland fra 2003 skildres en fest i en villa på Bygdøy på Oslo vest. Året er 2000, like før «Dot com-boblen» sprakk, og inne på et gigantisk bad striper deltagerne opp kokain med et barberblad på et speil. De bruker et stålrør med inngraveringer til å sniffe.

Hovedpersonen Christian von der Hall har aldri prøvd kokain før, men han nøler ikke, for han har sett det på film:

«Burde han ikke ha merket noe nå? Litt svikt i knærne? Eller rødsprengte øyne i det minste? Men nei, han følte seg ikke ruset i det hele tatt, snarere tvert imot. Champagneglassene han hadde helt i seg ute i biblioteket, hadde gjort ham litt brisen, men nå kjente han seg merkelig nok helt sober, helt klar. Faktisk følte han seg veldig … ja så helt vanvittig … sharp.»

Også denne romanen gir et godt innblikk i en tidsperiode og en tidsånd som fortsatt preger vår tid. Langelands beskrivelse av rusen stemmer godt overens med den nyeste forskningen.

I en utelivsstudie fra norske byer på Østlandet publisert i 2021 forteller brukerne at de tar kokain for å regulere følelsen av å være full. Ved hjelp av kokain som et «prestasjonsdop» kan brukerne drikke mer og håndtere helgefylla med et «kontrollert tap av kontroll».

Det kreative dilemmaet

Da rapperen Kaveh samplet Lalla Carlsens gamle kokainvise i 2013 i hitten «Snufs», spilte han inn en musikkvideo med referanser til kokainbølgen på 1980-tallet med damer i bikini, svømmebasseng og våpen.

I en episode av «Oljebarna» på VGTV sier en ung Kaveh:

«Budskapet i låta er at du blir ikke noe kulere av kokain eller rus. Men videoen her blir jo litt selvmotsigende. Alt fra pytonslanger, plomberte gunnere, damer som skal komme, vi skal kjøre en litt sånn retro 80-talls, du vet sånn kokainens høytid-type video, da.»

Selvmotsigelsen Kaveh er inne på, har flere kreative sjeler balet med:

Kan man fremstille kokain uten å få det til å se tøft ut?

Hvor mange har blitt inspirert til å ta kokain av Tony Montana i «Scarface», selv om manusforfatterens intensjon kan ha vært å advare?

Også denne teksten risikerer å få kokain til å fremstå spennende og attraktivt. Det ville vært uheldig og ikke minst pinlig, for noen mener NRK allerede er på tynn is.

TV-serien «Exit» som gikk i sin tredje sesong i 2023, fremstiller den klassiske linken mellom finans, penger og kokain. Serieskaperen forteller i et intervju at serien fokuserer på hulheten og tomrommet som ligger bak kokaininntaket. Men mange har kritisert serien for å glorifisere dopbruken.

I 2019 skrev Aftenposten om 15-åringer som lot seg inspirere av «Exit» da de blåste kokain opp i nesen på en sovende og beruset kamerat.

Da NRK tidligere i år skrev om økt kokainbruk blant unge, mente MDG-politiker Eivind Trædal i en Twitter-tråd at NRK måtte ta på seg noe av skylden, og at «NRKs underholdningsavdeling i flere år har brukt kokain litt som barnebokforfattere bruker bæsj».

Kokainen i russesangene

Bæsj er morsomt for barn blant annet fordi det er knyttet til et tabu.

I den tidligere nevnte utelivsstudien fra 2021 kommer det frem at kokainbruk har en egen tiltrekning ved seg nettopp fordi det er ulovlig. Brukerne forteller at kokainopplevelser gir spenning og eufori som bidrar til å styrke sosiale bånd.

Dessuten forteller brukerne at de stereotypiske fremstillingene av kokain i populærkulturen ikke stemmer. Det er ingen som sniffer kokain med pengesedler eller fra dolokk – det er uhygienisk. Og kokain er ikke lenger noe bare de rike gjør, men er knyttet til alle lag i samfunnet.

Denne posisjonen til kokain som noe nærmest folkelig viser seg i det særnorske fenomenet russesanger. TV2s undersøkelse fra tidligere i år viste at 32 av 50 sanger hadde referanser til dop.

I russesangene er kokain bare ett av flere illegale rusmidler som blir hyppig nevnt.

Populære band som Balanciaga og Roc Boyz startet karrieren som russeprodusenter, men har fortsatt å synge om kokain.

Roc Boyz har over 600.000 månedlige lyttere på Spotify og må være den gruppen med flest kokainreferanser i sangene, blant annet i årets hit «Sett deg ned» og i hitten «Snøfall» fra 2021:

Jeg må fikse meg lørdagsgodt, for the boys
Fakker rundt med Snøfall
Så du kan se det er snø her
Det regner også damer
Så pull opp med på party (Ayy, ouohoh)
(Ay, ay, ay, ay) nå må du våkne
(Ayy, ouohoh, Ay, ay, ay, ay)
Nå skal vi snorte

I russe- og party-sangene blir den umiddelbare rusen vektlagt. Kokain er som regel knyttet til et mannlig ideal om status, og er noe rebelsk og spennende assosiert med å slippe seg løs og ha det gøy.

Fremstillingen av kokain i russesangene er milevidt unna hvordan stoffet har blitt portrettert i kriminallitteraturen.

Ta for eksempel «Kokain» av den svenske forfatteren Pascal Engman som kom på norsk i år. Kokainbrukerne i romanen blir voldelige i ruspåvirket tilstand. Engman skildrer også den organiserte kriminaliteten bak kokainsalget, som også fører til vold og ødeleggelse.

Utelivsundersøkelsen viser at kokainbrukere ofte har dårlig samvittighet for den organiserte kriminaliteten de bidrar til å støtte. Mange bekymrer seg også for de langsiktige virkningene av kokainbruken. Dette blir oppveid av de de oppfatter som positive kortsiktige konsekvenser.

Det er dette siste perspektivet som vinner frem i russesangene: Festdeltageren er i sin egen boble der hverken fremtid eller resten av samfunnet eksisterer.

Den grå og kjedsommelige hverdagsrutine

Den store majoriteten av unge i Norge har aldri brukt, og kommer aldri til å bruke, kokain.

Men faktum er at vi er inne i den største kokainbølgen i historien. Og det er ikke bare et norsk fenomen.

Fredsavtalen i Colombia i 2016 mellom geriljaorganisasjonen FARC og militæret skulle føre til mindre kokainproduksjon. Paradoksalt nok har det motsatte skjedd. Satellittbilder viser at arealer brukt til kokaindyrking er fem ganger så store som i glansdagene til Pablo Escobar.

De siste årene har mafiavirksomheten økt, og det har blitt smuglet inn mer kokain enn noensinne til hele verden, inkludert Europa.

Parallelt med dette peker flere kommentatorer på en normalisering av illegale rusmidler i kulturen.

Det ligner på situasjonen på 1960-tallet i USA: Liberale holdninger, kombinert med økt tilgang, skaper en perfekt storm for en ny kokainbølge. Når kokain i tillegg er ekstremt avhengighetsskapende, er det kanskje ikke så rart at kokainbruken øker.

I Norge viser undersøkelser at unge mennesker opplever økt nedstemthet og problemer med psykisk helse. Kanskje blir kokainen en av flere metoder for selvmedisinering, for som vi har sett, kan kokainen gi en midlertidig følelse av selvtillit, oppstemthet og mestring.

Det kan ligne på hvordan Sherlock Holmes i sin tid brukte stoffet: «Gi meg problemer, gi meg arbeid, gi meg den vanskeligste kode eller den mest innviklede analyse, da er jeg i mitt rette element. Da kan jeg unnvære alle kunstige stimulanser. Men jeg avskyr den grå og kjedsommelige hverdagsrutine. Jeg må ha noe å bryne hjernen min på.»

Denne jakten på stimulanser stod i fare for å ødelegge karrieren hans. Sherlock Holmes måtte få hjelp av Dr. Watson til å takle kokainavhengigheten.

Kanskje den økte kokainbruken i dag, og ikke minst fremstillingen av den i populærkulturen, sier noe om en kultur som strever med å takle livets iboende smerte – en smerte som skjuler seg bak det Sherlock Holmes kalte den grå og kjedsommelige hverdagsrutinen.