I Lydenes rike

Se hvordan hørespill på blir til på gamlemåten: Fra Stormen i Bodø «Lyden av Tandberg» Del 1 og del 2

Kringkastingsorkesteret og Radioteateret er klare ved mikrofonene før prøvene til en historisk radiosending. Det nyskrevede hørespillet om Vebjørn Tandberg, mannen som viet hele sitt liv til jakten på perfekt lyd skal snart sendes direkte, produsert slik man gjorde i gamledager.

Dette er ikke bare den dramatiske historien om han som satset alt på bedriften sin og til slutt tapte, det er også historien om hvordan unike lydopplevelser har blitt til i studioet hos landets største teater.

I lydkulissene er vi i 1914, ved sjøen sammen med den 10 år gamle Vebjørn Tandberg. I virkeligheten er vi i Store Studio i på Marienlyst. Ved et akvarium står Skuespiller Unn Vibeke Hol lager skvulpelyder med ei øse for å gi oss bølger.

Utdrag fra manus til hørespillet «Lyden av Tandberg»:

SCENE 1 UTE-MIC

Torgny og Espen og KORK forsterker lydbilde av molomiljø Bodø 1914. Måker, bryggesjauere, Vebjørn flytter seg over til Ute-mic. Der står MOREN og venter, andpusten. Vebjørn er seg selv som barn. Pitcher opp stemmen.

MOREN: Der er du, min kjære Sønn! Du kan tro jeg har vært redd for deg!

VEBJØRN: Åh. unnskyld mor […] Men det er så utrolig fantastisk [...] å sitte her å lytte til naturens lyder.

MOREN: Naturens lyder?

Skuespiller Espen Beranek Holm tryller fram lyden av motoren til ei fiskeskøyte langt ut på havet ved å dunke et treskaft taktfast mot to spiker i en planke. Om vi lukker øynene stiger bildet fram i oss; fiskeskøyta ute på havet som blinker i ettermiddagssola, og det lukter av salt sjø og tang.

Å se med ørene

– Tenk på hvordan det høres ut når du er ute i skogen i regnet, det drypper her og der, 360 grader rundt deg, det er total «surround». Det er utrolig vanskelig å gjenskape den lyden kunstig, men veldig spennende å prøve da! Espen Beranek Holm er skuespiller, musiker, og lyddesigner.

Beranek sier det kan være vanskelig nok å lage lyder man tenker på som ganske enkle, og trekker fram et eksempel fra lydbokproduksjonen av «Prompehunden Walter» som han engang gjorde. Opplesningen var beriket med lydeffekter, og når Hunden Walter på et tidspunkt skulle riste seg etter et bad, måtte Beranek gå mange runder for å finne riktig lyd.

Vanligvis henter han mange lyder fra ulike lydarkiver, men søkeordene «Shaking dog» eller «Hund rister seg» gav dårlig med treff, ler Beranek. Så et eget opptak måtte til. Men hvordan gjenskaper man lyden av hund som rister seg?

– Jeg prøvde mye rart, jeg ristet på jakker, jeg prøvde å riste meg, men ingen ting funka. Da tenkte jeg på hvordan det ser ut i langsom film, huden er løs på en måte, selv om bikkja står der så går hele pelsen fram og tilbake. Så tenkte jeg, er det ikke litt som en paraply?

Foff-foff-foff sa det da han rista paraplyen, og Beranek hadde funnet lyden sin.

En gammel kunst

Å lage lydeffekter ved å gjøre opptak av fysiske ting og handlinger som lager lyd kalles Foley, etter Jack Donovan Foley som jobbet med å lage lydeffekter til film for Universal Studios fra lydfilmens tidligste dager.

På grunn av at datidens teknologi ikke tillot opptak av dialog samtidig med lyd fra miljø og handlinger, måtte alt dette legges på i etterkant. Dette opptaket ble gjort på ett lydspor ved at Foley-artistene så filmen på lerretet og synkront laget alle lydeffektene som passet. Alt måtte skje til nøyaktig riktig tid, justeringer i etterkant var ikke mulig.

Som i filmen hadde man i radiostudio tekniske begrensninger. Ved opptak av hørespill måtte lydeffektene lages samtidig med dialogen. Før annen verdenskrig gikk nesten alle radioprogram direkte, det gjaldt også radioteater. Det som skjedde i studio, fikk lytterne høre.

Tilman Hartenstein beskriver i sin bok «Det usynlige teateret» hvordan det kan ha vært i studioet ved Kringkastingsselskapets første radioteatersending den 12. september 1926, hvor Peer Gynt står på plakaten:

«Rundt den digre trekassen med den elektrodynamiske mikrofonen stod skuespillerne. Et lite orkester som sannsynligvis spilte deler av Edvard Griegs musikk mellom scenene, var plassert i samme rom, og tre av orkesterets medlemmer sørget for klokkeklang, lurtoner og slått i det fjerne, ved å traktere sine instrumenter på spesielle måter.»

I hørespillet «Lyden av Tandberg» får vi et inntrykk av hvordan det kunne ha gått for seg i et studio i Radioteatrets ungdom. Kringkastingsorkestret står for musikk og atmosfærelyder, Foley- arbeidet skjer der og da, og sendingen går direkte.

Utdrag fra «Lyden av Tandberg»:

SCENE MIDT-MIC

VEBJØRN: Vi må ansette flere folk ... Far kommer til å se at han ikke gjorde feil da han ga oss sjansen.

PEDERSEN: Kanskje vi skulle feire litt, sjef?

VEBJØRN: Just presis! Nå skal vi feire skikkelig med sodavann og hveteboller!

Unn Vibeke rasler med bollepose, etter hvert åpner hun brus og klinker flasker sammen. […] KORK spiller opp til “Skal vi ikke være dus” og de tre glade radioentusiastene åpner brus og skåler med hverandre mens de synger.

VEBJØRN: Nå dere, nå må flytte til større lokaler og ansette flere folk!

PEDERSEN: Åh, det blir fint!

SLOTNÆS: Jeg vet om bra lokaler i Schleppegrellsgate ... 26.

VEBJØRN: Schleppe-hva-for-noe?

SLOTNÆS: Schleppegrells gate!

VEBJØRN: Ja, ja navnet skjemmer ingen ... Da drar vi og ser på det. Og så må finne noen dugendes kvinner å ansette ...

SLOTNÆS: Ansette kvinner!

PEDERSEN: Kvinnfolk! Hvorfor det?

VEBJØRN: Kvinner er som regel like hardtarbeidende som menn og dessuten er dette arbeid som krever nøyaktighet og flid og det har de fleste kvinner lært fra barnsben av.

Digital revolusjon

Erki Halvorsen har gjort lyddesign på et stort antall radioteaterproduksjoner i NRK. Han har vært med på den digitale revolusjonen, og var der da Radioteateret fikk sin første digitale Soundstation i 1991. Den gjorde alt mye enklere.

– Det digitale var en helt annen verden, sier Erki Halvorsen. – Plutselig kunne vi gjøre mye mer komplekse lyddesign, og vi kunne være helt presise.

Teknologi og prosedyrer rundt produksjon av hørespill hadde gjennomgått store forandringer fra den gang man sendte alt direkte – til 80-tallet da Halvorsen begynte å jobbe med lyd i NRK. For det første sendte man ikke lenger hørespill direkte, dialog, effektlyder og musikk ble mikset sammen i lydstudio i etterarbeid.

Men alt var fortsatt analogt, og det innebar en tungvinn arbeidsprosess om man ville lage et rikt lydbilde i tillegg til dialog. Effektlydene man hadde spilt inn i studio eller hadde fra lydarkivet lå på ulike lydbånd. Lydene man ville legge til måtte spilles av og mikses inn på riktig sted i forhold til dialogen på det ferdige lydbåndet. Dette krevde pinlig nøyaktig timing og at noen satt med stålkontroll på alle lydbåndene som hele veien skulle skiftes, spoles til riktig sted og legges klare. Om noe ble feil måtte man gjøre alt på nytt, og det stjal fra den dyrebar studiotid. Den som hadde denne jobben satt i et lite rom kalt «buret» hvor det var mange båndspillere:

– Jeg har sittet mye i buret jeg altså, og man kunne ikke sitte der å sove, for da fikk man kjeft!

Indre lydlandskap

Selv om Halvorsen henter veldig mye av det han trenger av lyder fra lydarkiver eller lager lyder han trenger digitalt, må det som regel fortsatt gjøres Foley for å skape et troverdig lydbilde.

Det kan være at skuespillerne skal spise, gå på en bestemt måte, bla i papirer eller trykke på knapper, ting som krever en bestemt timing og plassering i rommet i forhold til mikrofonen, og disse real-lydene lages lettest på gammelmåten. Men lydeffektene kan ha andre funksjoner enn å tegne realistiske bilder.

I noen produksjoner ønsker man å bevege seg inn i landskap som er mindre konkrete. Det kan være at lyd-designet skal ta oss inn i eventyret, til det hinsidige eller inn i noens hode, og da kan man ta i bruk en langt større lydpalett. Men selv om ikke slike lyder trenger høres ut som noe helt bestemt, blir det ikke lettere å finne riktig lyd, forklarer Beranek:

– Jeg får ofte en idé i hodet om hvordan en ting skal låte! Jeg vil at det skal låte sånn, og selv om det er veldig fin lyd i arkivene, låter ingen sånn som inni hodet mitt, og da kan jeg ikke bruke dem! Da må jeg ut med den lille lydopptakeren min.

Beranek har gjort lyddesign for teateroppsetninger på Den nasjonale Scene i Bergen. Lydkulissene han har laget har bestått av både gjenkjennbare lydelementer som gir assosiasjoner, og lyder vi ikke kan sette navn på, men som vekker følelser.

– Det er det som er så fint med å lage fiktive eller abstrakte lyder er at publikum får lov til å være med å dikte selv – de abstrakte lydene gjør det mulig.

I Radioteaeret finnes det ingen begrensninger for hvor fortellingene kan ta oss. Det er et perfekt medium for å skape illusjoner, og Beranek mener at det er bra at det er litt mer krevende for publikum enn teater på scenen, der man får se alt.

– Det er at vi ikke ser gjør at vi blir tvunget til å bruke det indre øye, og det er en styrke.

Lyd av en annen verden

I hørespillet «Lyden av Tandberg» er det den tragiske slutten på Tandbergs liv som starter fortellingen. Tandberg har fått beskjed om at bedriften hans er på konkursens rand, og at det nye styret vil å forsøke å få bedriften ut av dens uføre helt uten hans innblanding. Hans jevnlige besøk på bedriften han har bygget opp fra grunnen er ikke lenger ønsket – han bestemmer seg for å ta sitt eget liv.

Utdrag fra manus til hørespillet «Lyden av Tandberg»:

SCENE MIDT-MIC OG UTE-MIC

VEBJØRN: Konkurs ... mitt livsverk i hendene på plebeiere ... ignoranter uten visjoner og lidenskap ... Ja. da takker jeg for meg...

Vebjørn tar noen dype åndedrag.

Kork spiller lavt starten på “TRAGEDY” Vebjørn puster svakere og svakere mens bilmotoren går. EVTERPE står ved ute-mic-stasjonen og får “hellig” klang på stemmen.

EVTERPE: Vebjørn ...

(KORK INN med Tragedy)

VEBJØRN: Mor? Nei ... en engel? Men de finnes ikke ... hvem ... hva ...? Er det Huldra?

EVTERPE: Du husker vel meg, Evterpe...

Vi blir med Vebjørn inn i det hinsidige, hvor han møter sin muse, musikkens muse Eveterpe, som har fulgt han gjennom llivet og vært hans inspirasjon. Nå tar hun ham med tilbake til alt begynte, da han lyttet til naturens lyder ved sjøkanten, en gang for lenge siden I alle fall høres det slik ut.

EVETERPE: [...] Hvor er den nysgjerrige, oppfinnsomme og fryktløse gutten jeg fant den gangen for lenge siden? […]

VEBJØRN: Jeg vet ikke hvor den gutten ble av. Jeg har mistet ham. […]

EVTERPE Så skal vi lete etter han? La oss se ... Se der...der skimter jeg noe ... helt ytterst ute ...

VEBJØRN: Hvor da?

EVTERPE: Der ute på moloen i Bodø ...

Torgny begynner å lage bølgelyder i vannbaljen.

VEBJØRN: Ja, nå ser jeg ... er det jeg som sitter der?

EVTERPE: Du er vel bare 10 år på den tiden.

Les også: Lyden av Tandberg