Her blir ord til dans

– Jeg forventer å bli pinlig berørt.

Det er litteraturfestival. Tegneserieskaper Steffen Kverneland er på vei opp trappa i festsalen på Kulturhuset Banken, blant andre nysgjerrige.

Om fem minutter skal vi få oppleve noe ingen har sett maken til: Seks norske forfattere skal danse fram hver sin tekst som en samtidsdans.

Kverneland har en festivalpils i hånda og er ikke i det ærbødige humøret:

– Jeg regner med de har på seg sånne svarte trikoter, sier han med et glis.

Hvordan kom egentlig dette prosjektet i stand?

Marie får en teori

Bø i Telemark, 2014: Kjartan Fløgstad står på en annen scene, på tryggere grunn. Han fremfører egne dikt. I det siste har han eksperimentert med å lese opp uten å holde manus i hendene, og det medfører at kroppen hans begynner å svinge med, av seg selv, til rytmene.

I salen sitter en ung kvinne, Marie Bergby Handeland, og ser Fløgstads svingninger.

Marie er en av disse kreative talentene, typiske for vår tid, som ikke nøyer seg med én utdannelse. I tillegg til dans- og koreografiutdannelse har hun valgt å gå et år på forfatterstudiet i Bø.

Hun får en teori: Når forfattere skriver en tekst, har de bevegelser knyttet til den teksten inne i kroppen sin. Disse bevegelsene kan hentes ut som dans.

Den teorien vil hun teste ut. Marie trenger forfatterkropper å jobbe med.

Forfatterjakten

Marie sender forespørsel på mail til en foreleser hun kjenner fra forfatterstudiet.

Gunstein Bakke (50) fra Setesdal skriver ambisiøse idéromaner på nynorsk om trafikk og kontorliv. Han skriver «ja» og trykker på send før han rekker å angre.

Marie har tross alt vært fersking på hans banehalvdel – litteraturens – så nå er det bare rett og rimelig at hun får hevne seg, resonnerer han.

Poeten og barnebokforfatteren Gro Dahle (56) har musefletter og et åpent blikk mot verden, men hater dansing. Hun liker ikke å svette, hun liker ikke å sprette, hun liker ikke å svinge seg i valsen.

Da TV2 inviterte henne med i deres mest populære realityprogram «Skal vi danse», var det bare nei i hennes munn. Men på invitasjonen fra Marie svarer hun: «Ja det vil jeg!»

Det ene ja'et drar det andre med seg. Aina Villanger (39), Tina Åmodt (32) og Henning Bergsvåg (44) lar seg overbevise.

Men Kjartan Fløgstad (73) fra Sauda tviler.

Den norske arbeiderlitteraturens høvding er en institusjon i seg selv. Mannen med bakgrunn som greaser på lasteskip har feiret smelteverksarbeidere og industrisamfunnet i bøkene sine. Det er blitt godt over 40 utgivelser på 50 år som forfatter.

Men han har ikke løpt ned dørene på Den Norske Opera og ballett. Faktisk har han aldri en gang sett en samtidsdans-forestilling.

Kan Marie forføre og overbevise en slik mann til å danse?

Ikke det at han ikke er sprek. Går du tur dypt inn i Oslomarka om vinteren, til Gørja-hytta, der man steker vafler på åpen ild, – der kan du treffe Kjartan Fløgstad i sitt rette element. I frisk diagonalgang nyter han følelsen av langrennsbevegelsene som åpner synapsene mellom høyre og venstre hjernehalvdel. En god praksis for kreativiteten, har han forklart.

Koreograf Marie inviterer på kaffe og forteller om planen. Om teorien. Om svingningene i tekstene. At det kan bli dans av den rytmen.

– Den siste romanen min, «Magdalenafjorden», handler faktisk om en russisk koreograf og spion. Det er bilde av en ballerina på omslaget. Det virket som et godt utgangspunkt i den, sier Fløgstad, som blir med på laget.

Aksen dans-skriving

Plasserer man alle kunstartene på en akse, som går fra mest kroppsarbeid til minst, havner dans i den ene enden og skriving i den andre, ikke sant?

En forfatter trenger i grunn bare sitt hode og sine fingre for å skrive. Resten av kroppen fungerer som transportmiddel. For danseren derimot, er det kroppen som er redskapen.

Koreograf Marie Bergby Handeland utfordret seks forfattere til å danse ut sin litteratur som samtidsdans. Kjartan Fløgstad danser «Tohundreogsyttini», Gro Dahle danser «Tur med hunden», Aina Villanger danser «Biltema», Gustein Bakke danser «En folkedans», Tina Åmodt danser «Det blir aldri lyst her» og Henning Bergsvåg danser «En seremoni et annet sted».

Forfatterdansen – bilder fra øvelsene og førpremieren 13 bilder

Og forskjellen stopper ikke der: Forfatterens kunstverk består av flate, abstrakte blekktegn på et ark. De kommer til liv først når de gjenoppstår som mening inni hodet til leseren. Og da peker de på ting i virkeligheten: sykebil, mamma, lyktestolpe.

Danserens kunst er derimot helt ordløs. Mer fysisk, for den utføres av en varm, levende menneskekropp. Samtidig handler den om abstrakte fenomener som spenning, forløsning, akser og rytmer.

Så dette prosjektet til koreograf Bergby Handeland – er ikke det naturstridig, nesten litt voldelig mot forfatterne?

Nei, sånn ser ikke Kjartan Fløgstad på det. Han spiser oppskåren appelsin på det rotete bakrommet etter en øving.

– Jeg har oppdaga at det ikke er slik. For hva ligger nær dans? Jo, musikk. Og hva ligger nær musikk? Sanglyrikk. Da er vi brått over på lyrikk. Også i prosaen er det rytme. Avhandlingen er vel en form for tekst som ligger langt unna dans. Men jeg driver mest med skjønnlitterær skriving og den er nært knytta til rytme og musikk og kropp.

– Er det en innsikt du har fått nå?

– Jeg har alltid vært opptatt av det musiske i litteraturen. Men forbindelsene er blitt tydeligere for meg gjennom dette prosjektet.

Lillehammer, juni 2018: I festsalen i Kulturhuset Banken står Kjartan Fløgstad i svart bukse og paljettjakke. Langs veggene sitter publikum i improvisert amfibenker. De aner ikke hva de går til, men de forventer noe de aldri har sett før.

Fløgstad hever armene ut til siden. Paljettene gnistrer i scenelyset. Det er musestille. Danseren Fløgstad senker armene, lager en dryssene fingerbevegelse og sier: «Side ein.»

Folk ler. Skal han virkelig telle seg gjennom en hel roman?

Det er nettopp det han skal. Etter hvert avtar latteren. Rommet er varmt og energien er konsentrert.

Under fellesdansen, der alle forfatterne er på scenen samtidig, til Celine Dions svulstige «It's all coming back to me now», klapper publikum med og kommer med tilrop.

Ja, det funker, dette.

Gjenkjennelig

Frode Grytten fra Odda har sittet i publikum og sett sine forfatterkollegaer blottstille seg foran et kresent litterært publikum.

– Var de flinke, synes du?

– Det er jo ikke interessant med flinkhet. Men hva de uttrykker. Jeg ble veldig rørt og imponert.

Og hva så med koreograf Maries teori? Kjente Grytten igjen de ulike forfatterskapene i dansesoloene?

– Ja, jeg synes absolutt det. Henning Bergsvåg sin diktsamling handler jo om tosomhet og brudd og fortvilelse. Det var åpenbart i dansen. Jeg kjente jo igjen Fløgstads kjærlighet for det søramerikanske. Og den jakka var fabelaktig!

– Hva med deg selv: Tror du at også du har en dans inni deg?

– Ja, nå kan jeg kanskje tro det.

– Så Marie kan ringe deg om hun trenger flere dansere?

– Jeg står i telefonkatalogen, smiler Grytten lurt.

• Anbefalt videre lesning:

Den kalles «verdens mest sexy dans»

OSLO (NRK): Men bak kizombas glade fasade finnes en alvorlig historie.

Av Javier Ernesto Auris Chavez

De har danset sammen hele livet

NRK har fulgt to unge venner på vei mot opptak i Nasjonalballetten.

Av Vilde Alette Monrad-Krohn og Kari Nygard Tvilde