Theodore Wolashie og Elizabeth Golden danser Kizomba
Foto: Javier Auris / NRK

Den kalles «verdens mest sexy dans»

OSLO (NRK): Men bak kizombas glade fasade finnes en alvorlig historie.

Instruktør Theo Wolashie Awadzi strammer taket rundt midjen til dansemakker Elizabeth Golden og sier:

– Guys, listen. This is not Tromsø, ok? You have to be confident like an African man.

40 smånervøse nybegynnerne ler. De har trosset heftig snøvær for å være med på kizomba-kurs på Dance City, en av Oslos mange danseskoler.

På kort tid er dansen blitt en internasjonal trend, og i desember i fjor laget BBC en sak om kizomba med tittelen: «Is this the sexiest dance ever?»

Har dansen også kommet til Norge? Ja. I Norge har kizomba tatt over som den mest populære afrolatinske dansen etter salsa.

Men, da Theo kom til Norge for 2,5 år siden var det bare rundt ti stykker som danset kizomba i Oslo. Nå har engelskmannen med ghanesiske røtter over 100 faste dansere på sine kurs, og han har måttet bytte danselokale to ganger for å møte den økte etterspørselen. I tillegg reiser han landet rundt for å arrangere kurs.

Kveldens første instruks går til mennene. De ser litt «stive» ut. Det er kanskje det kalde været. Theo prøver å løse opp stemninga.

Instruktør Theodor Walls på kurs

GRUNNTRINN. Theo Wollashie demonstrerer grunntrinnene til mennene på nybegynnerkurs.

Foto: Javier Auris / NRK

Men det er ikke bare mannfolka som blir oppfordret til å riste av seg spenningen. Damene får også høre det.

– Ladies, this is a sensual dance. Use your hips like an African woman. Why do you think African women have such big hips? You have to be sensual!

Theos dansemakker Golden legger til:

– Be loving and charming!

Blodig start

Når kizomba faktisk oppstod er ikke lett å fastslå. Det vi vet er at i 1974 brøt det ut borgerkrig i det afrikanske landet Angola, og at konflikten varte til 2002. En halv million angolanere mistet livet. Konflikten ble også en del av den kalde krigen da stormaktene USA og Russland støttet hver sin part.

Den nasjonale radiostasjonen, RNA, som til da hadde vært landets viktigste formidler av musikk, ble nå brukt til å spre politiske budskap. I tillegg førte uroen til at dansesteder i hovedstaden Luanda måtte stenge. Musikken, som hadde vært helt sentral, ble borte.

Men angolanernes kjærlighet for musikk og dans forsvant jo ikke av den grunn. Den trengte bare nye måter å utfolde seg på. Nå som utelivet ble innskrenket, vokste det fram en ny dansescene i Luanda: bakgårdsfester.

Cubanske soldater ved flyplassen i Luanda, Angola 1989 - på vei hjem fra krigen.

INTERNASJONAL KONFLIKT: Cubanske soldater ved flyplassen i Luanda, Angola i 1989, på vei hjem fra krigen. Borgerkrigen i Angola varte i nærmere 30 år og kostet over en halvmillion mistet livet. USA, Russland, Cuba og Sør-Afrika var involvert i konflikten.

Foto: Fernando Ricardo / AP

På disse festene blandet DJ-er elementer fra tradisjonsmusikken «Semba», karibisk «Zouk» og latinamerikanske rytmer. Resultatet ble en synthbasert rytme som var betydeligere langsommere enn Semba. Navnet på den nye musikken ble kizomba, som på urspråket kimbundu betyr fest.

Med musikken fulgte også en ny dans, mer intim og sensuell enn det man hadde sett tidligere.

Raskt spredning

Den spente situasjonen gjorde at det ofte var forbud mot å oppholde seg ute på kveldstid. Unge menn mellom 18 og 35 som ble tatt ute, risikerte å bli tvangssendt til fronten.

Ifølge professor Marissa Moorman, som forsker på angolesisk musikk ved Indiana University Bloomington i USA, førte dette til at kizomba-fester ble enda mer populære i hovedstaden Luanda.

– Når mennene ikke kunne dra hjem, festet de heller hele natta, sier Moorman til NRK.

Borgerkrigen førte også med seg en stor flyktningstrøm. De fleste reiste til andre afrikanske land, som Zambia, Kongo, og Sør-Afrika.

Men mange reiste også til den tidligere kolonimakten Portugal.

De fleste flyktningene bosatte seg i hovedstaden Lisboa. Kizomba ble raskt et identitetssymbol, ikke bare for angolanere, men for hele den portugisisktalende afrikanske befolkningen.

Og herfra fant kizomba veien til danseglade over hele verden.

Som å være tilbake i Afrika

Tilbake på dansegulvet i Oslo begynner folk å bli varme i trøya. Dresskoden er variert og i alle fall ikke streng. Noen ser ut som at de kommer rett fra jobb, mens andre har på seg høyhælte dansesko og treningstøy.

Så snart musikken settes i gang danses det i sirkler der alle bytter dansepartnere etter signal fra Theo.

Selv om dette er et nybegynnerkurs er det flere som allerede har noe erfaring.

Ei av de er Sandra. I fjor ble hun overtalt av ei venninne til å bli med på kizomba-kurs. Sandra har bodd Tanzania i en kort periode, og kizomba bringer tilbake gode minner:

– Når jeg danser så er det som å være tilbake i Afrika. Det gir så mye energi og glede.

Smilene og latteren sitter nå løst hos nybegynnerne, og da er det ikke så farlig at det fremdeles er noen som kløner med grunntrinnene. Det virker som om frykten for å være tett på dansepartneren også har forsvunnet. Og akkurat det setter Sandra pris på.

– Hvis jeg danser med en som er redd for kroppskontakt så merker jeg det lett. Man skal være tett på med brystet i kizomba, så det gjelder å ikke ha en intimgrense som er langt «ute der», sier hun.

Sandra danser til Kizomba

GLEDESDANS. Sandra har vært innom litt ulike pardanser, men det var ikke før hun prøvde Kizomba at hun ble hektet på dans.

Foto: Javier Auris / NRK

Selv om kizomba kan sette norske intimgrenser på prøve, mener Theo at den kan danses uten at det blir vulgært. For å unngå det, har han en huskeregel som han i kveld deler med elevene sine.

– Hvis du ikke kan danse det med moren eller faren din, da gjør du det feil.

Konflikt: Sensuell versus seksuell

Kizombas vei til suksess har ikke vært smertefri. I takt med at dansen har blitt en internasjonal trend har også misnøyen vokst blant dem som mener at dansen er blitt seksualisert på veien.

Mange kjenner seg ikke igjen i måten kizomba danses i utlandet, og føler at deres kultur er blitt sterotypisert.

For Thomas Prestø, kunstnerisk leder i Tabanka dansekompani, kan det sees på som en slags turisme, der dansen stiliseres og gjøres eksotisk. Han mener kizomba forvrenges fra originaldansen og at instruktører bærer hovedansvaret for det.

– De er freidige nok til å ta penger fra folk, og har derfor ansvar for å kvalitetssikre «et produkt». De skal sørge for at folk får det de betaler for, sier Prestø.

Portrett av Thomas Talawa Prestø

STEREOTYPIER. Thomas Prestø mener at mange afrokaribiske dans forenkles for å tilfredsstille gamle stereotypier, som kan spores tilbake til kolonitiden.

Foto: Javier Auris / NRK

På sin side mener danselærer Theo at koflikten kan skyldes konteksten for dansen.

– Mens det i Angola for eksempel er vanlig å danse kizomba i barneselskaper, er det i Europa mest vanlig å danse ute på byen. Det kan gjøre at mange blir fristet til å tøye grensene, noe som forandrer dansen.

Før kurset er ferdig holder kurslederne Theo og Golden en oppvisningsdans for deltakerne, som er kjappe med å ta fram mobilen for å filme det hele.

Dansens klimaks er en såkalt dip, der Theo lar Golden skli sakte mellom beina hans til hun nesten ligger under ham.

Når NRK spør Theo om han kunne ha danset på denne måten med sin mor svarer han med glimt i øyet:

– Ja, joa ... men jeg ville nok fått en liten ørefik.

DISKO. Kursdagen går mot slutten men kvelden er ikke over av den grunn. Det er nemlig "Social Mondays", danseskolens eget diskotek.