Hun blir genierklært for studentfilm om klimaangst

«En av de sanneste og såreste oppvekstskildringene vi har sett i norsk film.»
«Dette er norsk filmhistorie.»

Store ord er brukt for å beskrive 26 år gamle Franciska Eliassens spillefilm «Den siste våren». Det er direkte uhørt at en studentfilm som ble spilt inn på ei uke settes opp på kino og blir belønnet med to priser ved en av verdens største filmfestivaler. Den siste uken har filmen også fått høye terningkast fra en rekke norske filmanmeldere.

For Franciska har ikke dette først og fremst handlet om å få et bein i dørsprekken til filmbransjen. Hun lagde filmen ut ifra et genuint ønske om å påvirke oss til å ta bedre vare på jordkloden.

Miljøaktivisten har selv tatt noen radikale valg i sitt unge liv for å leve i pakt med naturen – som å bo alene i en egenbygd jordgamme gjennom en full polarvinter.

– Jeg tenker at jeg er heldig som får være så engasjert, i stedet for bare å være nummen. Men noen ganger føles det overveldende, for å si det mildt, sier hun.

Hyllesten

«Den siste våren» har et apokalyptisk varsel i seg, ikke bare i tittelen. Den tar opp sorgen og frykten for at vi er i ferd med å ødelegge det levende rundt oss – og ikke minst hva dette gjør med oss mentalt.

I filmen møter vi de unge søstrene Vera og Eira. Storesøster Vera (spilt av Ruby Dagnall) går mentalt i oppløsning fordi hun har en dyp uro rundt verdens urett og pågående økologiske kollaps. Hun er ikke sinnssyk, hun er syk av sinne, sier hun selv.

Lillesøsteren Eira (spilt av Keira LaHart) blir en tilskuer til det som skjer med Vera, og hun skjønner ikke hvorfor storesøsteren blir mer og mer fremmed. Etter å ha smuglest i dagboka, får hun etter hvert en dypere forståelse.

«Den siste våren» var Eliassens eksamensoppgave ved Filmkunstskolen i Kabelvåg i Lofoten, samme område som handlingen er lagt til. Hun har holdt i de fleste tømmene selv, og har regissert, produsert, skrevet manus, klippet og laget lyddesignet.

Nærmest for moro skyld sendte hun inn den uferdige filmen til den store og anerkjente filmfestivalen i Locarno i Sveits. En enstemmig jury tok inn filmen og belønnet den med to priser. Senere har filmen blitt tatt ut til å konkurrere om Bergmanprisen på Göteborg internasjonale filmfestival.

På forhånd var Franciska slett ikke sikker på om noen ville ha noe utbytte av den ukonvensjonelle filmen. «Den er jo veldig rar», som hun selv sier.

Likevel har publikum kommet bort til henne og sagt at dette er den sanneste filmen de noensinne har sett. En 95 år gammel britisk forsker og klimaaktivist hadde aldri før sett en film som i så stor grad klarte å favne kjærligheten til naturen på en så poetisk, sann og kraftfull måte.

Når folk sier at filmen omtales som «sann», kan det skrives tilbake til at handlingen er inspirert av dramatiske hendelser i Franciskas eget liv. Som 13-åring opplevde hun at storesøsteren ble innlagt på institusjon for psykisk sykdom.

– Jeg ville gjøre noe som var personlig, særlig rundt den følelsen når man er ung og beundrer en person, og så får man se at det er vanskelige ting der som kan være skremmende.

Tilbake til naturen

I familiens hytte på en øy i Oslofjorden serverer Franciska bjørkesirup, en søt drikk hun har laget av å tappe væske med en hageslange fra et av trærne på tomta. I en skål på bordet ligger frukt hun har «dumpstret», altså funnet i butikkens søppel.

– De siste årene har jeg nesten ikke betalt for mat, men jeg spiser likevel som en dronning fordi det kastes så utrolig mye bra mat i søpla, forklarer hun.

Aktivismen har ført Franciska inn i nokså uvanlige situasjoner. Mens hun bodde i Lofoten, bygde hun en jordgamme som ble hennes hjem gjennom halvannet år med røft nordlandsvær.

Ideen til dette ble unnfanget fordi Franciska ønsket å leve nesten helt uten forbruk. I tillegg mener hun det er absurd at vi uten videre godtar at noen kan eie natur. Hun ville «ta tilbake» et stykke land, bo der selv og gi det tilbake gratis. Via Vågan kommune kom hun i kontakt med en grunneier som ga henne tommel opp til prosjektet.

Med minimal hjelp og uten noe erfaring bygde den da 19 år gamle studenten en gamme på en høyde i skogen, 40 minutters gåtur fra sivilisasjonen.

Jobben med å bære alt opp til byggestedet var enormt fysisk slitsom. Hun bygde på gammen hele dagen og tok skolearbeidet om natta.

– Det var fantastisk å bo der, men det er også hard jobb når man er uten strøm og uten vann. Jeg skaffet en stor, gammel vedovn, så det ble heldigvis utrolig varmt der inne.

Hun forteller om et sterkt og personlig forhold til naturen i området, og hvordan hun verdsetter det å se ørsmå endringer i naturen fra dag til dag gjennom året.

Nå er gammen gratis tilgjengelig for alle som vil bruke den.

– Det er en fin ting at jeg kan tilrettelegge for naturopplevelser som gjør at også andre blir forelsket i naturen. Folk synes samtidig det er merkelig at man kan oppholde seg et sted uten å betale for det.

– Hva slags reaksjoner har du fått på dette?

– «Oi, det er litt crazy», sier hun og ler.

– Mine nærmeste har blitt vant til at jeg gjør rare ting. Men det jeg opplever som mest interessant, er hvordan folk har visse forventninger til en ung kvinne som ikke stemmer overens med å bo i en jordgamme. Jeg synes det er kult at man kan være sammensatt som menneske.

Mens hun bodde alene i gammen, gjorde hun seg tanker som hun leste inn på en lydopptaker. Dette skulle bli spiren til «Den siste våren».

Men filmen er også et produkt av stillheten som oppsto da Franciska måtte holde senga i mange måneder.

Månedene i et mørkt rom

Ulykken sommeren for fire år siden har preget hvordan Franciska ser på verden rundt seg. Hun smelte hodet i asfalten da hun sto på skateboard etter en bil på en avsidesliggende vei på Austvågøy i Lofoten. Leken ute i den lyse sommernatta ble byttet ut med et mørkt rom.

I mange måneder var hun plaget av kvalme og svimmelhet. Alt av lys og lyder ble veldig intenst. Franciska ble liggende i ro i flere måneder og var livredd for at tilstanden ikke kom til å gå over.

Etter halvannet år klarte hun å trosse migreneanfallene og jobbe foran en skjerm. I mellomtiden hadde en allerede sterk miljøaktivisme slått noen nye og kraftigere røtter.

Det å ha vært borte fra verden i et mørkt rom over lang tid, var med på endre tankesettet og gjøre henne mer radikal. Selv om hun var avkoblet, følte hun seg veldig påkoblet.

– Mens jeg lå inne i det mørke rommet, hørte jeg på radionyheter. Nå kunne jeg ikke flykte fra dem. Alle sanser var forsterket mens jeg hørte om skogbranner i Amazonas og folk på flukt. Jeg var ikke i den modusen hvor man bare rister sånt av seg og går videre. Det var helt stille og jeg tenkte bare «hva er det vi driver med?» sier hun.

– Jeg kunne endelig ta det innover meg. Og det var brutalt.

Franciska har vært innom de fleste kjente miljøvernorganisasjonene og har tatt noen store livsvalg for å leve på en mer bærekraftig måte. Hun har brukt flere somre på å rydde plastavfall på strendene i Lofoten. Da hun skulle vise filmen sin på festivaler rundt omkring i Europa, tok hun toget. («Jeg er ikke dogmatisk, men ser det som en morsom utfordring å ikke fly», sier hun.)

Hun kaller gjerne filmen sin for miljøaktivistisk. Hun har nemlig et ønske om at den skal påvirke hvordan folk ser på verden, selv om det er skummelt å innrømme det.

– Jeg ønsker at flere skal skjønne hvor heldige vi er som er på denne jorda sammen. At vi er sterkt sammenknyttet, også med naturen. Om vi ikke bryr oss, kommer flere og flere arter til å dø, og det knuser hjertet mitt, sier hun og kikker ut av vinduet på en kritisk utslippssyk Oslofjord.

Med «Den siste våren» ønsker Franciska å adressere måten de fleste av oss har innrettet oss på: omgitt av døde ting i stedet for natur, et liv i et høyt tempo hvor vi ikke tar vare på det levende rundt oss.

– Det filmen ønsker å si, er «hvis vi tar vare på naturen, får vi det også mye bedre». Det finnes måter å leve på som har mye mer verdi enn å forbruke mer – som å være til stede i egne sanser og vise omsorg.

I filmen har storesøster Vera et desperat sinne i seg over disse temaene. Det har ikke Franciska.

– Jeg er nok ikke så sint, jeg er mer lei meg, egentlig. Jeg tror ikke det er noen som gjør dette for å være slem. Alle prøver bare sitt beste, tror jeg.

En vakker naturfilm

Etter å ha tatt imot priser foran 800 publikummere under filmfestivalen i Locarno, tok festivallederen Franciska i hånda og ba henne love å fortsette å lage film. I filmmagasinene Montages og Rushprint omtales hun som «et etterlengtet friskt pust i norsk filmbransje» og «et nytt supertalent som vi ikke har råd til å miste».

De fleste ville nok kjent på et visst press av å høre sånt. Samtidig stresser hun ikke.

– Mine nærmeste vet hvor sliten jeg er av å holde på med denne filmen, for det har tatt lang tid. Jeg vil heller være i naturen, stikke hendene i jorda og ikke sitte foran en skjerm på en stund.

Det er neppe overraskende at hennes neste filmprosjekt bærer mer i retning av miljøtematikk enn en romantisk komedie. En av planene er en kort dokumentarfilm fra det tyske skogsområdet Schwarzwald, som står ved et økologisk veiskille.

Franciska er opptatt av at klimaaktivister som regel framstår som motstandere av mye. Men hva er det man faktisk er for, da? Hva er visjonen? Dette er også et bakteppe for prosjektene hun nå holder på med.

– Jeg ser at vi fortsetter å rasere vårt eget livsgrunnlag, men jeg tror vi kan og vil så mye mer. Jeg tror på å tenke globalt, men å handle lokalt. Å kunne jobbe med naturen, ikke mot den, det er ekte kunst!

Anbefalt videre lesning: