Ole Morten Nordsve

Ole Nordsve spiller trommer med Vecordious i 2013 på Trondheim Metal Fest.

Foto: Lene L. Løkkhaug

Lidenskap lar seg ikke sykemelde

TRONDHEIM (NRK): Ole Nordsve (39) vendte ryggen til sykdommen og ga sitt hjerte til black metal.

En kveld i Trondheim. Vi kan ikke skrive eksakt dato, men vi kan si høsten 2018. Datoen er hemmelig, så ingen kan finne ut av hvem som døde. Slik er reglene for organdonasjon i Norge.

Et mulig farvel. Ole Nordsve har smurt seg to brødskiver og sitter foran TV-en og ser opptak av en episode med realityserien «Vinterveiens helter», som har ligget og godgjort seg i Get-boksen. Samboer Linda har lagt seg. Sønnen Fredric (2) sover på barnerommet.

Klokka 22.10 ringer telefonen.

– Hei, er det Ole? Jeg tror vi har funnet et par lunger til deg, er du klar for det?

Ole har cystisk fibrose, på dette tidspunktet 16–17 prosent lungekapasitet, diabetes, smerter i foten og i flere andre ledd, og klarer nesten ikke løfte sin egen sønn ut av senga.

Det er lenge siden han har spilt trommer. Ja, han er klar.

Han får beskjed om at de må bruke kvelden og natta godt. Han må følge planen de har lagt, i tilfelle dette skulle skje. Han må komme seg til Oslo.

Ole går først i oppløsning og vekker kjæresten med en usammenhengende, nervøs-begeistret gjengivelse av telefonsamtalen. Deretter strammer han seg opp og går på badet for å barbere seg. Det er en del av planen. Ikke noe skjeggstubber.

10–15 minutter før han må reise står Ole i døråpningen inn til barnerommet og ser og hører sønnen som sover i halvmørket.

«Pappa er glad i deg», hvisker Ole, før han går ut på gata og inn i ambulansen.

Nesten 40 år tidligere. Det første minnet. Ole vokste opp i Hommelvik rett utenfor Trondheim.

Som unger flest på 80-tallet ble han sparka ut av døra hver ettermiddag med beskjed om å «finne på noe».

Ole på sykkel

LILLE OLE: Kul liten trønder på Apache-sykkel. En veldig stilig sak som ble produsert på 70-tallet og var meget pop blant barn langt utover 80-tallet. Underlig at de slutta å produsere dem.

Foto: Familien Nordsve

Huset til familien Nordsve lå i en skrent og det var motbakke til eller fra alt, uansett hvor turen gikk. Hans første minne er febrilsk sprint hjemover for å rekke fram til toalettet i tide – uten å rekke det.

Dette er noe de fleste barn opplever og de fleste voksne husker å ha opplevd, men for Ole skjedde det oftere enn for andre. Maten satt ikke fast i kroppen.

Da han var fem år fant legene ut av det – gutten fikk medisiner.

Det skulle ta mange år før han forholdt seg til diagnosen. Cystisk fibrose – en sykdom som rammer lunger og tarmsystem, og som for dem som rammes hardest ofte betyr tidlig død.

Det fikk vente. Herfra og ut handla livet lenge om noe helt annet for Ole Nordsve: Trommer og musikk.

«Ja, jeg tømte gryteskapet.» Ole var klisjeen – ungen som dro ut kopper og kar, gryter og grytelokk, og hamra løs med sleiv og visp.

Det første trommesettet kom i hus i 1985, kosta 500 kroner, var spraylakkert i svart og farget av på linoleumsgulvet hjemme. Oppgraderingen til 1000-kroners-trommesett tre år senere var det utstyrsmessige gjennombruddet.

Det nye settet hadde sju (!) trommer og et ombygd, sveiset mikrofonstativ til ekstra cymbal.

Nå begynte det å svinge hjemme hos familien Nordsve.

Ole bak trommesettet

1000-KRONERS-SETTET: – Vi henta det i en låve. husker jeg. Jeg vil beskrive det som «kjempebrukt». Billig Tama-sett fra 70-tallet. Basstromme-pedalen hadde ikke fjær, men var «fiksa» med et syltestrikk. (PS. de klistremerkene var visstnok der fra før.)

Foto: Familien Nordsve

Ole og kameratgjengen fra Hommelvik hørte på hva enn storebrødrene deres hadde å tilby på opptakskassetter.

Da Iron Maiden, Alice Cooper og Bon Jovi plutselig dukket opp på en Maxell 60-kassett i 1987 var det en ny verden som åpnet seg.

Gutta fikk tilgang til øvingslokale på Hommelvik ungdomsskole og øvde i friminuttene.

Det var egentlig en kompis av Ole (som også het Ole) som spilte trommer i bandet, men da han (Ole 2, altså) fikk seg kjæreste, sneik vår Ole i køen og utnyttet sin distraherte, kjærlighetssjuke kamerat.

Hver gang forelska-Ole ikke møtte på øving på grunn av «jentegreier», sto Ole 1 parat til å overta stikkene.

Etter hvert var de hans.

I 1996 fant Ole Nordsve black metal. På den tiden hadde Norge rukket å bli en verdensmakt i sjangeren. Det startet med Mayhem på slutten av 80-tallet, deretter kom Darkthrone, Burzum, Satyricon og Immortal (for å nevne noen) utover 90-tallet.

Satyricons gjennombruddsalbum «Shaddowthrone» (1994) slo ned som ei øks i morken stabbe. Ole ble helt ør av opplevelsen.

– Det var noe med stemningen.

Det er vanskelig å beskrive musikk og følelser med ord, men Ole er ganske god på dette. Han snakker om høst i regnvåt skog, lukten av fuktig mose og jord. Skodde og kulde og frysninger. Alt dette opplevdes så sterkt at det ga en egen smak i munnen.

Det er black metal for Ole.

– Dra over Sognefjellet eller Strynefjellet og hør på musikken. Det er en reinkarnasjon av dalførene våre, sier Ole.

For en trommeslager med alvorlig lungesykdom er ikke black metal det enkleste sjangervalget.

Det går fort, er hardt og krever mye. Blastbeats (som for black metal er like sentralt som mel er i vaffelrøra) dreier seg om å nærmest teppelegge musikken med dobbel basstromme, skarptromme og cymbal.

PS. Ikke i tilfeldig rekkefølge. Du lærer deg ikke dette i en fei, og det koster krefter.

På sent 90-tall hadde Ole trommer som instrument på musikklinja på videregående.

– Alt dreide seg om trommer på den tida. Hele livet.

Ole Nordsve på slutten av 90-tallet

OLE NORDSVE BAK «RBK-SETTET» (REMO) I 1999: Da han var 18-19 år øvde Ole to ganger i uka, med tre band. Det var en times busstur til og fra øvingslokalet, som var i fryselageret på et gammelt meieri. Lokalet var mer eller mindre hermetisk forseglet, og det var obligatorisk med lufting hver time for å ikke kveles. – Det var det første trommesettet mitt med dobbel basstromme. Det måtte jeg så klart ha.

Foto: Privat

Første platekontrakt og utgivelse kom med bandet Hellstorm i 1998. Første skandale kom i Aarhus da samme band dynka publikum i sjokolade og øl, før de slakta ei høne på scenen.

Det siste fikk Ole bare delvis med seg. Han hadde svima av bak trommene etter at en publikummer, med voldsom kraft og overraskende godt sikte, returnerte et halvt grisehode Hellstorm hadde lempet ut i menneskemengden tidligere i konserten.

– Det kom seilende over trommesettet og traff meg midt huet. Jeg reiste meg for å spille videre etter å ha kommet til hektene, men det var blod over hele trommesettet.

Konserten var uansett over. Bandet ble nærmest kjeppjagd ut av byen med beskjed om å aldri komme tilbake.

– Jeg har fortsatt et arr her, det må ha vært hjørnetanna til grisen, sier Ole og kjenner etter på enden av øyebrynet.

Antall øvingstimer og festligheter hadde økt for hvert år som gikk. På det meste øvde Ole 30–40 timer i uka.

All øvinga var nok bra for lungekapasiteten og sykdommen, festingen var kanskje ikke like bra.

Høsten 2000 kom den første skikkelige smellen. Roskilde-festival + mye festing hele sommeren + to plateinnspillinger rett etter hverandre (med bandene The Embraced og Celebratum) = for meget.

Ole ble lagt inn på St. Olavs sykehus med lungebetennelse i oktober.

Han ble utskrevet etter 14 dager, men gikk rett i bakken kort tid etter. Den 1.80 høye trommisen veide 50 kilo og klarte ikke å gå opp trappa hjemme.

Nye prøver viste skyhøy blodsukkerverdi. Ole hadde fått diabetes.

– Da var jeg jævla sjuk. Folk kan visst dø av syreforgiftning med 20 i blodsukker.

Normalen er mellom 4 og 8. Ole hadde en verdi på 72 (dette er ekstremt).

Tilbake til normalen. Etter oppholdet på St. Olavs var Ole sykemeldt i et år. Men du kan ikke sykemelde lidenskap. Ole gikk nærmest rett ut av sykehusdøra og inn døra til øvingslokalet.

Høsten 2001 ble det ny plateinnspilling med Celebratum.

Venner og kjente og arbeidskamerater fikk vite om lungebetennelsen og diabetesen som hadde satt ham ut av spill, men cystisk fibrose holdt han tett om.

De eneste som visste var nær familie og samboer Linda. Ole sjøl salta det ned i glemmeboka og tenkte ikke mer over det på mange år.

– Jeg ville ikke at noen skulle ta hensyn til meg. Jeg ville ikke være «god til å spille trommer for å ha CF». Jeg ville være «god til å spille trommer».

Ole Morten Nordsve på cafeen Mormors stue i Trondheim sentrum.

TRONDHEIM SENTRUM: Ole Morten Nordsve på kafeen Mormors stue i 2019 (hyggelig sted). Etter lungetransplantasjonen.

Foto: Morten Andersen / NRK

Nytt band. Via kontakter i Tyskland ble Ole tipsa om at sognametal-bandet Cor Scorpii søkte etter ny trommeslager.

Cor Scorpiis første demoutgivelse (2006) hadde solgt bra, blitt kåra til månedens demo i Tysklands Metal Hammer (big deal!) og bandet hadde fått platekontrakt.

Sognametal kan beskrives som en black metal-avlegger, inspirert av norske folketoner og natur, med tekster på nynorsk.

Ole hørte igjennom demoen og digga musikken med det samme. Mer melodiøst enn hva han var vant med. Mer natur, på en måte.

Dette var i perioden Dimmu Borgir virkelig begynte å selge godt internasjonalt, og fansen var sugne på mer black metal fra Norge.

Ole stappa trommesettet i bilen (en amerikansk suburban med helårsdekk) og kjørte 50 mil fra Trondheim til Sogndal for å prøvespille i en ombygd potetkjeller under et fjøs.

– Jeg var sistemann som slapp over Sognefjellet. Jeg lå bak brøytebilen.

På slutten av øvinga var han medlem av Cor Scorpii.

I og med at ikke alle bandmedlemmene bodde i Sogndal, ble det helgeøvinger. Ole tok bilen over fjellet fredager, øvde fredag og lørdag, festa lørdag kveld og kjørte hjem søndag – for deretter å gå på jobb mandag morgen.

Ole hosta, men holdt koken. Han sto opp 05.00 hver morgen og trente styrke før han reiste på jobb som biloppretter og billakkerer på dagtid. Deretter hjem, middag, øving, øving, øving.

– På den tida var jeg udødelig.

Cor Scorpiis første albumutgivelse kom i 2008 og høstet gode kritikker.

Coor Scorpii

COR SCORPII (FRA VENSTRE): Erlend Eide Nybø, Ole Nordsve, Inge Jonny Lomheim, Thomas S. Øvstedal, Gaute Refsnes og Rune Sjøthun.

Foto: Piet Goethals / Cor Scorpii

Fortsatt er det bare en ting øverst på livets prioriteringsliste: Trommer. Men «nedetiden» etter konserter blir stadig lengre.

Ole har ligget pal i flere dager på nedrente hotellrom i utlandet. Han har måttet reise rett til rikshospitalet for å få behandling etter konserter. Han har hosta blod under studioinnspillinger. Han har skjult alt.

For når publikum fra Nederland, Tsjekkia og Italia kommer på konsert i Sveits og synger med på nynorske tekster, føles det svært. Det føles verdt det.

Cor Scorpii og Sognametal er en nisje i en nisje, men fansens dedikasjon er sterk og enormt inspirerende.

Det ble likevel tøffere og tøffere å få det til å funke. Under siste trommeinnspilling hadde Ole Nordsve 28 prosent lungekapasitet. Det er litt vanskelig å forstå at det skal være mulig. Det var det heller ikke særlig mye lenger.

Ole Nordsve

SKANSEN LYDSTUDIO I TRONDHEIM: Bildet er tatt under innspilling av Vecordious' debut-album (kom ut i 2017). – Det mest ekstreme jeg har spilt inn til nå, både teknisk og tempomessig. Her har jeg kanskje 30 prosent lungekapasitet, og jeg hadde vært i en bilulykke få dager før. Innspilling ble unnagjort på en diett bestående av paracet og kaffe, sier Ole.

Foto: Privat

I 2017 sa det stopp. Formen stupte etter endeløse bakterieinfeksjoner.

Ole var redd for å dø og måtte lære seg å snakke om det, før det var for seint.

– Jeg begynte i terapi. Det var ikke noen vei utenom. Jeg lå hjemme med dødsangst fordi jeg sleit med å puste i senga. Jeg klarte ikke å få ned pulsen. Det gikk ikke lenger.

Fra å holde alt inni seg gikk Ole for full vreng.

– Jeg vet at det ikke blir fest uten skinnvest. At all psykoterapi handler om eksponering. Jeg hoppa rett ut i det. Ingen krevde det av meg, men jeg ville videre.

Han fortalte det til sine nærmeste venner. Han fikk legen til å ringe jobben og tok mot av seg til fortelle om det til bandet.

De ble først forbanna. «Oles astma», med hosting og harking mellom låtene, hadde nærmest blitt en intern vits i bandet. Nå var den plutselig ikke det minste morsom. Hadde de fått vite om dette tidligere kunne de tatt mer hensyn.

Etter irritasjon fulgte vemod. Dette kunne jo gå helt galt i løpet av kort tid.

Ole fikk hastverk. Alle spørsmål han ikke hadde svar på, som han hadde skjøvet ned i underbevisstheten, boblet til overflaten. Han oppsøkte folk han ikke hadde snakket med på mange år for å få klarhet i ting han ikke visste at han brydde seg om lenger.

Alle prosjekter som ikke var ferdigstilt ble plutselig ekstremt viktig å få i land.

Lenge før smellen, da livet gikk på skinner, hadde Ole og samboer Linda vært til genetisk veiledning for å forsikre seg at de kunne få et friskt barn. Til deres store glede fikk de grønt lys, og i 2016 hadde sønnen Fredric kommet til verden.

For første gang i livet dyttet noe trommene ned fra toppen. Ole hadde vært med på 12 metal-utgivelser, spilt masse konserter, øvd og øvd og øvd i årevis, men ingenting kunne forberedt ham på hvordan det var å bli pappa uten å makte å være pappa.

– Fra gutten var født ble jeg fylt med angst.

Han lurte på hvor lang tid de fikk sammen og var forbanna over at han ikke orket å bidra mer. Samboer Linda måtte ta hele støyten. «Hva skjer om jeg dør? Flytter Linda (som er tysk) tilbake til Tyskland? Mister Fredric kontakt med sin norske familie?»

Ole sto i organkø, men forberedte seg på det verste. Han skulle egentlig fikse et testament, men kom ikke lenger enn til å sette opp låtlista for begravelsen.

– Gates to Valhalla av Manowar. Den originale versjonen fra 1982, så klart. Diamonds and Rust, Judas Priest-versjonen. Journey to the End av Windir.

En ting du raskt lærer om du møter Ole Nordsve: Han lyser alltid opp når han snakker om musikk, også når han snakker om spillelista til sin egen begravelse.

– Fade to Black eller The Unforgiven? Vanskelig valg, men Metallica må med. Innholdet i The Unforgiven er bedre tekstmessig, men Fade to Black er også viktig for meg. Hallowed Be Thy Name av Iron Maiden og Helvetesfossen av Cor Scorpii.

Tilbake til den kvelden, høsten 2018. Det gikk bra. Ole kom seg til Oslo i tide og ble skrevet ut etter en måned, med nye lunger. Lunger som kunne puste.

– Jeg husker at det var en vanvittig følelse.

Ole Nordsve etter operasjonen

OLE MED NYE LUNGER: – Dette bildet er tatt er av de første dagene etter operasjonen.

Foto: privat

Han lever, men på lånt tid. Median levealder for en CF-pasient etter lungetransplantasjon er 11 år, men man kan også leve i beste velgående i flere 10-år.

– Jeg kjenner til en fyr i USA som fikk transplantasjon i 1988, og han lever enda. Men det er ikke normalen.

Fredric er 2,5 år. Ole er av og til usikker på om det var best for sønnen at han overlevde.

– Jeg fikk angst av tanken på hva som ville skje rundt meg før transplantasjonen og jeg lurte og lurer fortsatt på om det var mer egoistisk å ta transplantasjon nå og leve videre, for så å dø senere.

– Hvorfor det?

– For barnets del. Nå er han så liten at han ikke husker meg ordentlig. Han ville kanskje spurt etter meg om jeg ikke var her en stund, men han ville glemt meg etter hvert.

– Jeg tror, at hvis du spør noen som er vokst opp uten sin far; ville du hatt 10 år med faren din eller ingen?, så ville de fleste valgt 10 år. De fleste ville valgt noe framfor ingenting.

– Ja, jeg tror også det. Men jeg tenker på den psykososiale skaden som kan oppstå om man mister en av foreldrene sine i ung alder. Er man død så kjenner man jo ingen ting, så det gjør ingenting for den som er borte. Samtidig er det jo forskjell på folk. To like gamle personer fra samme sted som mister mora eller faren sin, og som får samme hjelp, kan reagere helt forskjellig.

Ole grubler på mye, men valget er tatt: Livet. Målet nå er å leve det livet. Være pappa, jobbe 100 prosent og komme seg tilbake til trommene.

Pappa-biten er bedre enn den noen gang har vært, han er oppe i 80 prosent arbeid, men tromminga er trøblete.

Medikamentene Ole går på gjør at han stivner totalt etter 30 sekunder med blastbeats. Men det hindret ham ikke i å gjøre en liten opptreden med Cor Scorpii under årets Infernofestival på Rockefeller.

Ole omfavnes av vokalist Thomas under Cor Scorpii-konsert på Inferno 2019.

TILBAKE: Ole omfavnes av vokalist Thomas under Cor Scorpii-konsert på Inferno 2019. – Det var en ekstremt god mottagelse på scenen. Det er et emosjonelt øyeblikk som fotografen har fått med seg her, sier Ole.

Foto: NRK

Han er regelmessig inne på sykehuset for oppfølging. De ønsker å finne en medisinsk cocktail som ikke fører til at han stivner. Ole skal tilbake til trommene.

– Hvordan skjer det om man dør etter for eksempel 11 år?

Frastøting (at kroppen støter fra seg de nye lungene, red.anm.) eller følgerelaterte diagnoser. Kreft for eksempel, på grunn av medikamenter man ta for å holde ting på plass.

Tannkjøttet mitt har begynt å mutere – det vokser. Jeg får ikke brukt tannpirker uten å begynne å blø, men en fordel er at kjøtt har slutta å sette seg fast mellom tenna. You give some, you get some, sier Ole med et knegg.

De nye lungene funker bra, men latteren er søkk vekk.

Det er bare grynte-knegging. Jeg skjønner det ikke helt. Jeg har en stor dose galgenhumor på dette, altså. Det er det siste jeg har. Håp og humor.

Ole Nordsve øver før konsert i 2019.

OLE I SITT ESS: Tilbake på øving med Cor Scorpii før konserten på Infernofestivalen i 2019. – Målet er å være i stand til å spille så fort og bra at jeg kan spille Fleshgod Apocalypse-låta «The Violation» (Det går unna. red.anm.)

Foto: Privat

Oles samboer Linda tror Ole kommer til å leve i minst 30 år. På trass. De som kjenner han best beskriver en stabeis. Bestemora hans mista 50 prosent lungekapasitet til tuberkulose i barndommen, men klarte seg som alenemor på 40- og 50-tallet med jobb som rengjører på jernbanen i Trondheim. Hun gikk til og fra matvarebutikken på Hommelvik til hun var 80 år.

Om noen skal knuse oddsen, er det kanskje barnebarnet hennes, Ole M. Nordsve.

Ole Nordsve

MORSK: Hadde det ikke vært for Oles oppheng i trommer, kunne han gjort en god jobb som nevebokser eller lånehai i en Guy Ritchie-film fra den britiske underverdenen. Han har et par svært godt egna ansiktsuttrykk.

Foto: Morten Andersen / NRK

Hei!

Har du noe på hjertet eller et tips om noe du mener vi i NRK Kultur bør se på? Send meg en e-post.

Les gjerne saken jeg skrev om Metalheads Against Bullying, de rekordpopulære norske folkehøgskolene eller om AC/DC-coverbandet Big Balls som dessverre måtte gi seg etter 24 år i rockens tjeneste. 

Har du liten kjennskap til black metal, men er litt nysgjerrig? Ole Nordsve har satt sammen et slags black metal-grunnkurs for oss her (spotify). Enjoy!

Anbefalt videre lesning: