Et helt liv i dansen

50 år med ballett og moderne dans skal i helgen markeres med minner fra en lang karriere. Søndag feires hun med forestillingen «Kjersti Engebrigtsen – 50 år i dansen» på Dansens Hus i Oslo.

Hun kommer syklende til Dansens Hus, med paraply. Vi finner et bord i den moderne kafeen. Regnet treffer de store vinduene.

Kjersti gjør et tilbakeblikk og forteller at hun ble grepet av dansen alt som barn. I femårsalderen fanget balletten og bevegelsene hennes interesse.

Faren hennes har fortalt at han ofte observerte at hun danset for seg selv da hun var liten. Hun elsket å danse, både i stillhet – og til musikk. På åpne plasser danset den vesle jenta med stor glede og iver.

– Jeg føler at dansen har ligget i meg bestandig, sier hun.

Da hun var barn, bodde familien i Paris, og hun startet med ballettundervisning.

– Jeg gikk hos en russisk, gammeldags og streng ballerina, forteller hun.

Hun minnes ballettlærerens lange stokk. Om føttene ikke var strukket, pekte hun strengt mot føttene til danserne med stokken. Kjersti illustrerer hvordan med hendene.

En dramatisk vending

Da Kjersti var ni år, flyttet familien tilbake til Norge, og hun begynte å danse på en skole i Norge. Dansegleden fikk imidlertid en knekk da hun var 14 år.

Da fikk hun beskjed av danselæreren at hun var blitt for høy for å danse profesjonelt. Skulle man bli ballerina, måtte man være liten og nett. Oppfatningen om at man måtte ha en bestemt kropp for å kunne danse profesjonelt, fulgte balletten i lang tid.

– Jeg er heldigvis like glad i musikk som i dans, og jeg spilte allerede piano, sier hun, og lener seg sakte tilbake i stolen.

Kjersti gikk musikklinjen, og hun mimrer tilbake til fantastiske år. Etter skolegang i Norge, dro hun tilbake til byen hvor hun først startet med dans. I Paris studerte hun fransk, og var au pair. Å være tilbake der det hele startet, bød livet på nok en vending.

– En dag da jeg gikk fra universitetet, hørte jeg musikk. Så jeg tittet inn, og så en russisk pedagog med stort, krøllete hår. Da var det gjort, og dansegleden blusset opp på ny.

Startet å koreografere

Etter denne omveien, fant hun tilbake til dansen. Hun fikk høre at ballettpedagogen Jorunn Kirkenær hadde startet ballettinstitutt hjemme i Norge.

På det nyoppstartede ballettinstituttet lærte hun fri improvisasjon, og tanken på å koreografere ble vakt.

Veien gikk videre til jobber som danser på Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Da Kjersti var med å starte Høvik Ballett i 1969, var hun helt klar til å lage egne oppsetninger.

Hennes lidenskap for musikk har vært viktig i arbeidet som koreograf.

Vant pris

I 2012–2013 fikk hun kritikerprisen for sitt engasjement innen dans for blinde. Kjersti koreograferte forestillingen «Fragile» med støtte fra EUs kulturprogram.

– Jeg har jobbet mye med kroppsbevissthet. For meg er kroppen et vesen som jeg respekterer. Det er noe vidunderlig som er skapt, som vi må lytte til, sier hun.

Hun har blitt veldig opptatt av kroppsbevissthet for blinde, og ønsket derfor å gi synshemmede en mulighet til å danse.

– Jeg hadde en elev en gang, som var blind og drømte om å bli skuespiller. Vi startet helt nedenifra. Først ved å bruke hælene og gulvet. Så jobbet vi oss videre oppover med å bevege resten av kroppen.

– I løpet av det året, ble hun en annen kvinne. Hun ble forankret. Det er ingenting jeg har opplevd som har vært mer utrolig. Det var et under!

Opplevelsen med denne eleven resulterte i prosjektet hun mottok kritikerprisen for.

– En pioner i moderne dans

Journalist og kritiker Lars Elton har fulgt med på Kjersti Kramm Engebrigtsens karriere. Han betegner hennes deleevne, skaperglede og sjenerøsitet som en ressurs for dansemiljøet.

– Arbeidet hennes med ulike grupper funksjonshemmede har gitt både utøvere og publikum mye opplevelse, sier han.

– Hun er en av pionerene i moderne dans, og har hatt en ekstremt stor betydning for utviklingen av den store bredden vi ser i dansefeltet i dag, sier Elton.

Gruet seg til å bli pensjonist

Danseren og koreografen selv synes det var vanskelig å skulle bli pensjonist. Mange med faste jobber, gleder seg til å få tid til hobbyer. Men Kjersti som har hatt et fritt yrke i over 40 år, ser det annerledes.

– Jeg tenkte, hva skal jeg gjøre? Skal jeg forbedre fransken min, eller skal jeg bli guide? Men så minnet noen meg på at jeg kunne undervise.

Nå jobber Kjersti med å undervise i dans for eldre blant annet på et seniorhjem.

– Det er interessant å gå helt til bunns i hva en bevegelse er, det helt grunnleggende. De ruller litt med armen, snur på hodet, og straks kjenner de gleden og kroppen, til skjønn musikk.

– Nitrist på treningsstudio

Kjersti mener det er færre som danser nå, enn da hun var aktiv selv. Mange tar salsakurs eller driver med yoga, men færre driver med moderne dans. Hun syns også det er nitrist at alle nå for tiden går på treningsstudio og trener på maskiner.

– For meg er dansen en sjelelig ting. Du danser med kroppen, men du har med hele deg, din fantasi, ditt indre, ditt hat – alt er med i dansen!