Hopp til innhold

Ektemannen truet med syre – Salma fortsatte å skrive

Lillehammer (NRK): – Det største problemet var nok at jeg skrev om seksualitet.

Kinosalen på Lillehammer var fullsatt da dokumentarfilmen om Salma ble vist på Norsk Litteraturfestival denne uken. Der var også hovedpersonen til stede. Den 49 år gamle kvinnen er Indias største tamilspråklige poet, profilert feminist og en anerkjent politiker. Men veien dit har vært både lang og vanskelig.

Salma vokste opp i en muslimsk familie i Tuvarankurichi – en liten landsby i Sør-India. Hun elsket å lese, og brukte store deler av dagene på det lokale biblioteket. Men så ble hun 13 år og fikk sin første menstruasjon. I likhet med mange andre av jentene i landsbyen hun vokste opp i, ble hun tatt ut av skolen og henvist til et liv innenfor husets vegger. Der skulle hun passes på av familien frem til hun gikk med på å gifte seg.

Den eneste kontakten Salma hadde med omverdenen, var det hun klarte å se gjennom et lite vindu med gitter.

– Det var helt forferdelig. Livet mitt, alle drømmene jeg hadde, ble tatt fra meg. Og jeg hadde et enormt savn etter å gå på biblioteket, forteller Salma da NRK møter henne etter visningen.

Heldigvis hadde hun en storebror som kunne gå til biblioteket for henne. Han kom hjem med tamilske oversettelser av russiske forfattere som Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij. Salma slukte alt. Bøkene ble hennes måte å oppleve verden på. De fikk henne til å drømme om et annet liv.

– Det var i bøkene jeg oppdaget at kvinner kunne være frie, sier hun.

Skrev dikt

Frihet var derimot ikke en del av planen Salmas foreldre hadde for henne. De hadde allerede funnet en mann til henne. Det eneste som gjenstod, var at hun gikk med på å gifte seg med ham. Men Salma nektet.

– Jeg ville ikke være i et ekteskap, i hvert fall ikke med mannen de hadde funnet til meg. Han kom fra en konservativ muslimsk familie som ikke likte at jeg leste og skrev.

Skrivingen var Salmas ventil. Hun var sint på samfunnet, sint på landsbygden, sint fordi hun opplevde at kvinner ble behandlet urettferdig.

– I 15-årsalderen begynte jeg å skrive dikt. Det er en følsom sjanger, og det passet meg godt. Jeg fikk utløp for følelsene mine.

Foreldrene hennes var ikke imot skrivingen. De hjalp henne med å sende diktene til forskjellige magasiner. Flere av dem ble publisert. Salma skjønte at hun hadde talent. Hun drømte om å flytte til en av byene i nærheten. Hun ville skrive, studere, men foreldrene nektet å slippe henne ut av huset før hun giftet seg.

Ble lurt inn i et ekteskap

Salma klarte å unngå ekteskapet med den utvalgte mannen frem til hun var 22 år. Da hadde foreldrene fått nok. En natt i 1990 ble hun vekket av moren, som klaget over smerter i brystet. En lege kom på besøk og sa at tilstanden var livstruende. Morens siste ønske var at Salma skulle gifte seg. Hun gikk med på det.

Men det viste seg fort at hun hadde blitt lurt – med legens hjelp. Alt hadde vært et skuespill.

Plutselig var Salma i hendene til en ny familie – heller ikke der fikk hun lov til å forlate huset. Den nye ektemannen, og svigerfamilien, prøvde også å sette en stopper for skrivingen. De mente at muslimske kvinner ikke skulle skrive.

– Det største problemet var nok at jeg skrev om seksualitet. Ryktene gikk i landsbyen, og mannen min opplevde det som at æren hans ble tatt fra ham. Han reagerte med å bli veldig sint på meg.

Salma fikk to sønner med kort tids mellomrom. Ektemannen trodde hun hadde lagt skrivingen fra seg, men om nettene, mens han sov, skrev hun dikt. Hun gjemte bøkene forskjellige steder i huset, før hun til slutt ble avslørt.

– Først kastet han alle notatbøkene mine. Noen dager senere kjøpte han syre og sa han kom til å kaste den i ansiktet mitt om jeg ikke sluttet med skrivingen.

Salma var livredd for sin egen ektemann. Om nettene sov hun tett inntil sin yngste sønn. Hun la ham foran ansiktet sitt, for å beskytte seg selv. Hun visste at mannen ikke ville skade sin egen sønn.

Å slutte med skrivingen var uaktuelt. Salma fant stadig nye strategier for å få skrevet diktene sine. Hun skrev på toalettpapir, på avisene som grønnsakene var pakket inn i. Moren støttet henne, og hjalp til med å smugle diktene ut av huset.

Det er denne tiden navnet Salma kommer fra. Egentlig het hun Rokkaiah Begum, men hun begynte å publisere diktene sine under et nytt navn – Salma – slik at verken ektemannen eller andre i landsbygden skulle vite at hun fortsatt skrev. Slik fortsatte hun i flere år, og noen av diktene ble også utgitt i bokform.

Klarte å frigjøre seg

Den store forandringen i Salmas liv kom i 2001, da hun var 33 år. Da vedtok den politiske ledelsen i landsbygden å reservere noen av de politiske vervene til kvinner. Salmas ektemann var politisk engasjert, og trodde det ville gi ham mer makt om hans mor eller søster ble valgt, men ingen av dem ville. Derfor spurte han Salma, som takket ja og endte opp med å bli stemt inn.

Engasjementet i politikken førte til at Salma klarte å løsrive seg fra ektemannens kontroll. Hun reiste rundt i lokalsamfunnet, arrangerte kampanjer og ledet møter. I samme tid ble det kjent at hun var forfatter. Da skjønte ektemannen at det var altfor sent å stoppe henne.

– Han har vært gjennom en stor forandring. Etter hvert skjønte han verdien i skrivingen, og han mistet behovet for å kontrollere meg, sier Salma nå.

I 2004 gav hun ut sin debutroman, som på engelsk har fått navnet «The Hours Past Midnight». Den er skrevet ut ifra Salmas egne erfaringer, og handler om jenter som vokser opp i et konservativt, muslimsk samfunn. Romanen ble langlistet til Man Asian Literary Prize.

Formelt sett er Salma fortsatt gift med mannen som en gang truet med å kaste syre på ansiktet hennes. Men etter at hun gav ut sin første roman, flyttet hun til Chennai sammen med de to sønnene sine. Ektemannen bor fortsatt i det samme huset på landsbygden, og Salma sier hun besøker ham i hvert fall en gang i måneden.

– Han har fått respekt for meg nå. Jeg har blitt en fri kvinne.

Når Salma ser tilbake på hvordan hun klarte å komme dit hun er i dag, er det først og fremst bøkene hun ønsker å takke.

– Det var bøkene som viste meg en virkelighet som var annerledes enn den jeg befant meg i. Uten bøkene hadde jeg ikke visst at det var mulig for kvinner å ha et bedre liv enn det jeg hadde, sier hun.