De gamle er eldst

Det må ha vært et par år siden. Hun var gammel. Veldig gammel. Satt vis-à-vis meg på bussen med rullatoren trygt plassert i midtgangen. Jeg var på vei til jobb. Det var definitivt ikke hun.

På neste holdeplass gikk dørene opp. Inn gjorde en annen senior sin entré, ustødig i gangen, men målrettet. Han satte seg rett ved siden av gamla og la hånda på låret hennes.

– Hei, sa han flørtende.

Herregud! tenkte jeg. Nå må jeg gripe inn.

Men hun bare fniste. Og da skjønte jeg det: De to kjente hverandre, og de var forelska.

For hvorfor skulle de ikke være det? Jeg har sett forelska 22-åringer legge hendene på lårene til hverandre på bussen. Jeg har sett 30-åringer gjøre det. Jeg har til og med gjort det selv, og jeg er snart 40. Det fins ingen grunn til at 90-åringer ikke skal gjøre det samme.

Likevel var dette tydeligvis helt fjernt for meg.

På neste stopp gjorde de seg klare til å gå av, men det var ikke bare-bare. Mannen hadde nok med å stavre seg ut selv, dama strevde med rullatoren. Nå måtte jeg gripe inn: Jeg støttet dama med den ene armen, og dro rullatoren ut av bussen med den andre.

– Tusen takk skal du ha, sa hun da vi var vel utenfor.
– Bare hyggelig! sa jeg. – Ha en fin dag, da.
– Det skal jeg love deg, hvisket hun i øret mitt. – Vi skal på date på kafé!
– Så kult!
– Ja! Og når puben åpner, skal vi gå og ta en Irish coffee.
– Åh ...
– Du skal vel på jobb, du?
– Ja ...
– Kooos deg med det, da! Jeg er så ferdig med de greiene der. Nå er det din tur.

Da jeg selv gikk av bussen og trasket opp mot arbeidsplassen, kjente jeg på én ting: Misunnelse.

Nei, forresten. En annen ting også:
Skam.

Noe mer enn en bestemor i gyngestolen

Dokumentarfilmskaper Mari Bakke Riise lette etter eldre mennesker. Hun var interessert i temaet alderdom og kjærlighet, og ville lage film om det.

– Jeg har alltid syntes at eldre folk er spennende.

38-åringen var sikker på at det ikke er noen særlig forskjell på yngres og eldres følelsesliv. Likevel hadde hun lagt merke til at mange unge ofte snakker med eldre om trivielle ting. At vi reduserer voksne, oppegående personer til en bestemor som strikker ullsokker eller en bestefar som sitter og humrer i godstolen. Mari ville vise at vi er likere enn vi tror.

– Hva er egentlig et levd liv? lurte hun på. – Og hva kan vi lære av det?

Resultatet ble filmene «Else og Odd» og «Hans + Liv». To vidt forskjellige kjærlighetshistorier om to eldre par. Filmene sitter i lenge. De får en til å tenke på sitt eget liv, og hva som eventuelt kommer en dag.

For vi skal alle dit. Forhåpentligvis.
Etter 67-årsdagen regnes man som en eldre person.
Dette gjelder 786.000 nordmenn.

Er det så farlig, da?

Da Bakke Riise lagde de to dokumentarene sine, lærte hun flere ting. Hovedpersonene var over 90 år, og rent praktisk var det annerledes å lage film med dem enn hun var vant til: De ble fortere slitne og trengte kortere opptaksdager.

Men hun oppdaget også noe viktigere:

– De ga mer blaffen, rett og slett. På en positiv måte. De visste at nå er livet virkelig kort. Da er det ikke så farlig lenger.

I filmen «Else og Odd» har Else tidligere levd et ganske strengt liv alene, hvor jobb sto i fokus. Med alderdommen begynner hun å ta sjanser. Hun tar kontakt med enkemannen Odd, som hun sist møtte for 70 år siden. Etter hvert finner de tonen og forelsker seg. 93 år gamle Odd er villig til å flytte fra Tolga og til Else på Stadlandet. Tilsynelatende har han ingenting å tape.

Dette stemmer overens med hva psykologspesialist Linn-Heidi Lunde har erfart gjennom mange års forskning på aldring.

– Eldre mennesker grubler mindre og har mindre angst enn den øvrige befolkningen, sier hun.

Ofte opplever Lunde at eldre ikke krisemaksimerer så mye fordi de har erfart at ting har en tendens til å ordne seg. Mange har i tillegg godtatt at ting er som de er, og at de ikke har så lang tid igjen. Det gir en ro.

En sakte versjon

– Jeg er ikke redd for å dø.

Odd Skrivervik fra «Else og Odd», er klokkeklar i sin nå 95 år gamle stemme.

– Og det er jeg glad for, for det virker som så mange er redd for døden for tida. Hver gang jeg slår på tv-en eller radioen, sitter det et ungt menneske der og bekymrer seg for den.

Selv har han aldri tenkt noe særlig på at han en dag skal forsvinne. Men folk rundt ham blir borte, én etter én.

– Du har i langt større grad enn meg opplevd at vennene dine dør. Blir man noen gang vant til å gå i begravelser?

– Nei. Det blir jeg aldri vant til. Men jeg godtar det.

Livets gang. Et spørsmål om å godta. Det er i det hele tatt mye jeg lurer på om hvordan det er å være gammel. For én ting er å være 70. Men over 90 – hva kan man vente seg?

– Jeg synes det kan være frustrerende noen ganger. Jeg er jo fortsatt meg – inni meg. Jeg kjenner meg selv igjen fra da jeg var ung, og jeg føler meg ikke som 95. Forskjellen er at alt går saktere. Tankegangen også. Ja, jeg tenker saktere! Men jeg tenker mye likevel.

Det er uansett fysikken som lager mest trøbbel. Et vondt kne, hofteproblemer. Han har lappen, men tør ikke å kjøre mer enn fire mil fordi han fort blir svimmel. Det verste er likevel den dårlige hørselen. Oppskriften på ensomhet. For selv om han har mye på hjertet, mange ting han vil diskutere med folk, ødelegger ørene for ham.

– Jeg skulle så gjerne hatt mer kontakt med andre, men hvis jeg er sammen med mange på én gang, får jeg ikke med meg noen ting av det de sier. Det er veldig trist, faktisk.

Du kan jo prøve å tenke deg selv: Du er oppegående, sosial, du er opptatt av de samme tingene som før, du er den samme som før. Du har lyst til å løpe ut døra og ta en øl med en kompis. Det er bare det at kroppen din ikke henger med på det du vil.

– Hva gjør du om dagene?

– Jeg leser aviser om morgenen og går en tur på formiddagen, på butikken og sånn. Og så leser jeg en del bøker. «Himmelske samtaler» av Neale Donald Walsch likte jeg veldig godt, har du lest dem?

– Nei.

– Ikke det, nei. Men du har hørt om Walsch?

– Ehm. Nei ...

– Har du ikke hørt om ham? Hm. Ja, ja. Men du ser på Dagsrevyen? Det er forkastelig det som skjedde i USA for en måneds tid siden, det ble jo nærmest borgerkrig der borte.

– Ja! Hva er det med Trump?

– Nei, man kan jo lure. Det virker som hele greia gikk til hodet på ham. Jeg tror han har et for stort ego.

Pensjonist = parkert?

Donald Trump sitter antakelig og surmuler borte i Florida et sted. Hans arvtaker, president Joe Biden, fikk drømmejobben i en alder av 78 år.

Det er vanskelig å forestille seg at dette kunne skjedd i Norge. Her går de aller fleste av med pensjon etter fylte 70, enten de vil eller ikke. Psykologekspert Linn-Heidi Lunde kaller det aldersdiskriminering.

– Det er mange som ikke forstår at folk som har nådd en viss alder er like meningsbærende som før. Og det er veldig synd.

Den gjengse oppfatningen er at det er de unge som er mest produktive, kreative og nytenkende. At det er de som klarer å kaste seg rundt, endre vaner og lære nye ting. Men dette stemmer ikke nødvendigvis, ifølge Lunde.

– Fysikken endrer seg med tida – ja. Men vekst og utvikling skjer hele livet.

Likevel blir mange eldre mennesker ofte tilsidesatt. På denne måten overser vi en stor del av befolkningen og regner dem som uinteressante, sier Lunde, som heller ikke ser poenget med å bygge egne borettslag for seniorer eller arrangere pensjonistturer.

– Hvorfor plassere pensjonister i én og samme bås? Eldre folk er like forskjellige fra hverandre som alle andre.

– Men det har jo skjedd noe som kan være litt vanskelig å henge med på. På bilder fra bare noen tiår tilbake, satt 70-åringene der med krøllnåler og nylonstrømper. Nå går de med sneakers og tar en langhelg i Paris.

– Nettopp! Dette skyldes velstandsutvikling. Og det forsterker argumentet om at vi må slutte å stakkarsliggjøre eldre, eller forvente at de er skjøre i toppen. De færreste er det.

Da Biden kalte Trump for «George» under et valgarrangement i fjor, var det mange som mente at han begynte å surre.

Men – tenk over det:
Dersom du er en klassisk distré type som legger fra deg lommebok eller nøkler fordi du må tenke på hva du skal lage til middag, hva du skal pakke med til hytteturen i helga, at du må huske å bestille frisørtime, kjøpe støvsugerposer, rekke polet, samt lufte hunden og sette på en ullvask – da kan du også forestille deg hvor stress det må være å kjempe for en presidenttittel. Det kan rett og slett bare være at Joe Biden hadde en sånn dag.

Mytene om aldring

I South Park-episoden «Grey Dawn» strever den lille byen med sine eldre innbyggere, som den siste tida har kjørt over og drept flere i trafikken. Løsningen blir å true med å frata alle over 70 førerkortet, noe de eldre selvsagt motsetter seg. Men når pensjonistene møtes på samfunnshuset for å diskutere saken, husker de ikke hvorfor de er der.

Som så mange ganger før klarte serieskaperne Trey Parker og Matt Stone å ta ting på kornet: Episoden spiller på velkjente fordommer mot eldre, som for eksempel at de er snikete egoister, farlige i trafikken, trege i oppfattelsen, ute av stand til å gjøre riktige vurderinger og generelt skrøpelige. I tillegg synes man de er «søte» eller snakker til dem som om de er barn.

Studier fra det virkelige liv viser at yngre mennesker snakker høyere i møte med eldre – selv om de ikke engang vet om de hører dårlig. Mange tror at de fleste bor på sykehjem eller er pleietrengende.

Slik er det absolutt ikke.

Faktisk er det slik at andelen eldre som bor på sykehjem bare er 6-7%. Det er sannelig ikke mye! Resten bor hjemme og klarer seg selv.

Odd Skrivervik er én av dem. Han handler, lager mat og leser bøkene sine. Men på ett felt svikter han. Jeg lurer nemlig på om han har en e-postadresse som jeg kan sende denne saken til ham på. Det har han ikke.

– På det teknologiske feltet er dere ikke i verdensklasse, er mitt inntrykk?

– Hehe, nei. Jeg har tenkt litt på det. Det går forholdsvis bra oppe i øverste etasje, men akkurat der er jeg ikke velsignet med så mye energi. Kanskje jeg er for lat?

Datteren til Odd bor i nabohuset, jeg spør om jeg kan sende saken til henne slik at han kan lese den der.

– Tror du hun har internett, da? spør Odd.

– Det har hun garantert.

– Ja, der ser du.

Tanker om tverrsum og akevitt

– Du kan sende til Gmailen min, sier 94 år gamle Hans Waaler.

Både iPhone og iPad ligger på stuebordet hjemme på Nordstrand i Oslo. Huset er fylt med bøker, billedkunst og levd liv. I trappa henger gateskiltet «Dr Waalers gate», en gave fra de tre barna som han ofte facetimer med.

Hans er hovedpersonen i dokumentaren «Hans + Liv». Her møter vi den ekstremt vitale mannen som feirer 90-årsdagen sin, hopper i fallskjerm, driver med dykking og tar 1000 knebøy om dagen – iført en sekk fullastet med stein.

Men Hans har også en stor sorg: Hans livs kjærlighet, kona Liv, sitter på sykehjemmet med Alzheimer. I løpet av filmen dør hun. Hans tar det hardt, og gjør det fortsatt. Det er to år siden nå.

Han tror at en ung person som opplever å miste partneren sin, vil oppleve en annen type omsorg fra omgivelsene.

– Det er klart. Men det handler om at det er unormalt at et ungt menneske dør. I tillegg vil det potensielt gå utover flere, det kan jo være at små barn mister forelderen sin. Dessuten er det en annen forskjell også, sier han og ser lurt på meg: – Om kjæresten din hadde dødd, ville beilerne stått i kø. Du har fortsatt et langt liv foran deg.

Hans er klar over at dét ikke gjelder ham. Men det bekymrer ham ikke.

– Jeg pleier å si at «jeg er ateist, gudskjelov!». Etter dette er det over. Og det tar jeg veldig med ro.

På de to årene siden han mistet Liv, har det skjedd ting med Hans. Han har nettopp vært dårlig og bodd på et helsehus i en måned. Det blir neppe noen fallskjermhopping med det første, nå har han vansker med å gå og får hjemmehjelp fire ganger daglig. Hun har akkurat vært der. Før hun hastet videre, satte hun to kaffekopper på bordet.

– Hun skulle hatt akevitt oppi, sier Hans tørt.

Han liker ikke det som foregår med ham om dagen.

– Det er en masse plager akkurat nå. Jeg føler meg treg i kroppen og avhengig av andre.

– Det skjønner jeg.

Han setter blikket i meg.

– Hvordan kan du skjønne det?

Nei, hvordan kan jeg det? Jeg skjønner det jo ikke.

Jeg vet ikke hvordan det føles å bruke over to minutter fra det ringer på døra og til jeg rekker å åpne. Jeg har ikke peiling på hvordan det er å ha lyst på potet til middag, men at det ikke går fordi hjemmehjelpen ikke har tid til å være hjemme hos meg hele koketida. Jeg aner ikke hvordan det er å ligge på et helsehus hvor noen vasker meg nedentil hver kveld. Alt dette mens hodet fungerer akkurat som før. Det må kjennes veldig invaderende.

Da Hans var på helsehuset og legen målte blodtrykket, ville Hans vite hvor høyt det var.

– Det trenger du ikke å tenke på, svarte legen.

Hun visste ikke at Hans er professor i helsetjenesteforskning, og blant annet har gjort en stor undersøkelse på nettopp blodtrykk. Ja, han er faktisk oppriktig interessert i blodtrykk. Hans ble forbanna.

– Det er jo min kropp!

Nå er han bekymret for at all inaktiviteten i det siste sløver hjernen. Det må han gjøre noe med. Derfor har han lastet ned ordspill-appen «Kryss» på mobilen. Dessuten vil han fortsette med hobbyen hvor han reduserer tverrsummen av bilnumre. Hver gang han ser en bil, gjør han det. 27749 blir eksempelvis 2.

Forstå det, den som kan.

Generasjoner som møtes

Dokumentarskaper Mari Bakke Riise håpet filmene hun lagde ville være med på å bygge bru mellom unge og eldre. Hans tar fram et brev han har fått fra en kvinne på 29. Da hun så «Hans + Liv» ble hun dypt rørt, skriver hun. Selv har hun en mor med Alzheimer, og hun kjente seg igjen i sorgen over at et menneske man elsker bare forsvinner.

Bruas grunnpilarer er kanskje i ferd med å komme på plass.

For tenk over dette: Du husker sikkert mye fra din egen barndom og ungdomstid. Minner som er så detaljerte at det nesten blir skremmende.

Hans er 94 år, og gjør det også. Han kan huske at han og tvillingbroren satt på fanget til moren som leste Asbjørnsen og Moe for dem. Han husker at linoleumsgulvet hjemme hadde en spesiell sprekk rett ved døra. Han husker også at han ble utvist en dag fra gymnaset fordi han var frekk i kjeften. «Det må bli slutt på denne fripostigheten,» skrev læreren i meldingen hjem. Faren leste den med rynkede øyenbryn.

– Hva er fripostighet? sa han til slutt.

– Jeg vet ikke, svarte Hans.

– Nei vel. Men uansett hva det er, så må du slutte med det!

Dette husker Hans. For folk husker. Alle har med seg ting, uansett hvilket årstall som står i fødselsattesten. En på 90 kan ha like klare minner fra barndommen som en på 50 og en på 17. Det er ikke så stor forskjell på oss mennesker.

De fleste bor her på jorda i noen tiår. Sammenligner man dette tallet med universets alder, er det ikke lange tida som skiller oss fra hverandre.

Kilder:

Dokumentarene «Else og Odd» og «Hans + Liv».
Tusen takk til Anna Helle-Valle for gode samtaler i forbindelse med denne saken. Hun er sjef for festivalen «Siste kapittel» – en festival som vil utfordre stereotypier om aldring gjennom å vise mangfoldighet i hverdagsliv og kunst, forskning og offentlige tjenester.

Anbefalt videre lesning: