Levde med serievoldtektsmannen

Hun står og ser ut over Oslo mens sola bryter gjennom det lave skydekket som henger over Oslofjorden. Hun har ikke vært i denne delen av Oslo siden hun opplevde sitt livs mareritt.

– Jeg trodde jeg fortjente det, forteller Marthe Stavrum, som nå velger å stå åpent frem for å hjelpe andre. Hun vil fortelle sin historie fordi hun synes det er viktig å vise at det er feil at jenter skal føle skam over å ha blitt utsatt for voldtekt.

Planla flukten

Stavrum bodde i ni måneder sammen med en mann som senere ble dømt til 21 års forvaring for serievoldtekter. Han straffet, mishandlet og voldtok henne. Hun var en av dem som vitnet mot Julio Kopseng. Kopseng har hele tiden hevdet sin uskyld og anket dommen helt til høyesterett fordi han mener han er uskyldig dømt, men høyesterett avviste anken. Nå har hans advokat sendt saken til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Sigurd Klomsæt som er hans advokat opplyser til NRK at han vil jobbe for at saken skal gjenåpnes.

– Hvorfor gikk du ikke?

– Det spørsmålet har jeg fått mange ganger. Jeg var livredd, forteller hun.

31-åringen forteller at hun ikke hadde noe nettverk. Flere ganger hadde hun mulighet til å anmelde. Politiet stoppet henne og spurte rett ut om kjæresten var voldelig mot henne. Da hun var lagt inn på sykehus fikk hun det samme spørsmålet. Hun var redd for sitt eget liv og turte ikke si fra. Og hun bar på en stor skam.

– Etter ni måneder der jeg stadig vekk fikk beskjed om at det var min feil, så trodde jeg på det. Jeg trodde at jeg ikke fortjente bedre, sier hun.

Men Stavrum forteller at hun tidlig skjønte at hun måtte bort og begynte å planlegge en flukt. Fluktscenen kunne nesten vært hentet fra en film: en flyttebil med to venner ventet rundt hjørnet for huset deres. Da Julio Kopseng gikk på jobb, løp vennene inn og hentet henne sammen med alle tingene hennes.

Skadet seg selv

Da hun kom seg ut av samboerforholdet kom reaksjonene. Hun gjorde alt for å glemme hva som hadde skjedd. Hun begynte å drikke, brukte stoff og kuttet seg selv. Til slutt fikk hun hjelp gjennom helsevesenet og greide å komme på riktig spor, men fortsatt bærer hun på en redsel.

– Den frykten har jeg med meg hver eneste dag, men jeg vil ikke stoppe å leve av den grunn, sier hun.

Nå har både hun og flere kvinner som har vært utsatt for voldtekter og seksuelle overgrep fortalt historiene sine i en ny bok. Målet med boken er å øke bevisstheten rundt voldtekter.

– Det er rart å se det, men det er viktig, sier Stavrum og kikker ned på boka.

– Jeg tror både foreldre og skole har sviktet ungdommene våre når vi ikke snakker om voldtekt. Det er så viktig å snakke med dem om det og bevisstgjøre dem, sier Monica Flatabø, forfatter av boka.

Hun tar opp en rekke problemstillinger rundt voldtekt i boka. Hvorfor blir Marthe hos mannen som mishandler henne? Hvorfor er det så mange ungdommer som ikke vet hva voldtekt er? Hvordan snakker vi med sønnene våre om sex og seksuelle grenser?

Sosiale medier gjør det verre

Mange unge har et helt feil bilde av hva en voldtekt er, forklarer forfatteren som har snakket med mange jenter og gutter i arbeidet med boken. Mange tror at voldtekt er når noen overfaller deg i mørket, noen du ikke kjenner. Men mange voldtekter skjer når jentene kjenner guttene.

– Du skriver at det er en overgrepskultur?

– I arbeidet med boken så jeg på et miljø på Østlandet der flere jenter sa de hadde blitt voldtatt av gutter de kjente. Etterpå var det jentene som satt igjen med skylden. De ble kalt «slut» og «hore».

– Dette er ikke et verstingmiljø. Det er helt vanlige norske ungdommer. Politiet sier at de ser lignende tendenser over hele landet. De kaller det seksualiserte ungdomsmiljøer der overgrep og voldtekter kan skje uten at noen av de unge tør å varsle voksne, forteller hun.

Hun legger til at mange unge nok ikke vil kjenne seg igjen fordi de er i miljøer der grenser blir respektert og der et nei er et nei.

– Du har snakket med foreldre som ikke skjønner hva guttene deres har vært med på. Hvordan reagerte de?

– De synes det er vanskelige samtaler å ta, sier hun, og legger til at da svikter vi de unge.

Forfatteren forteller også at sosiale medier gjør overgrepene mye verre. For der legges det ut bilder av jentene som blir utsatt for voldtekt.

– Råskapen kommer ekstra godt til uttrykk på sosiale medier, sier Flatabø. Det blir tatt bilder, de blir spredd og det kan ødelegge liv. Hun forteller om en 14-åring som drakk sprit for første gang. Hun ble voldtatt og bildene av henne ble spredd i hele kommunen. Fire år etter får hun fortsatt slengt hets etter seg.

– Det verste for var å miste kontroll over egen kropp

Andrea Voll Voldums sak engasjerte folk bredt, det var demonstrasjoner over hele landet. Voldum anmeldte det hun opplevde som en gruppevoldtekt i Hemsedal, etter at hun som 18-åring ble med på et nachspiel og ble tilbudt dop. De tre mennene ble frikjent.

– Det verste for meg var at jeg mistet kontroll over egen kropp, og det å på en måte føle seg brukt. Det å føle seg som et null. Du bare ligger der. Får ikke gjort noe, forteller Andrea Voll Voldum.

Hennes historie er med i boken og hun har vært med å starte nettsiden «Vi tror deg», for å hjelpe andre. Nå vil hun ut i skolen.

– Det er ikke for å stå der å snakke om min historie og skremme ungdommer, men for at de skal få et innblikk i hvor mye dette kan skade et liv, sier Voldum.

Skammen har vært tung å bære for Marthe Stavrum, men nå har hun fått hjelp til å løfte den av skuldrene sine.

– Det tok meg mange år å skjønne at det ikke var min feil, sier hun.

LES OGSÅ:

– Det er noe inni meg som bare har skikkelig lyst til å kjempe

Riksadvokaten om Hemsedal-saken: – Ikke grunnlag for å anke frifinnelsen