Knausgaard til NRK: Nå skal jeg nyte tanken på at jeg ikke er forfatter mer

– «Min Kamp 6» handler egentlig mye om det å bli forfatter. Det er en dannelsesroman, samtidig som jeg har kalt det et litterært selvmord. Med det mener jeg at jeg tømmer ut alt som er og at jeg gjør alt jeg ikke skal. Det finnes et hat til forfatterrollen og egentlig alt som har med dette prosjektet å gjøre. Det ender i en setning om at jeg ikke er forfatter mer, sier Karl Ove Knausgård.

• Knausgårds siste kamp er klar
• – Ikkje siste setning frå Knausgård

I et åpent intervju med NRKs journalist Kari Hesthamar forteller han om alt som har skjedd under prosessen med «Min Kamp» og at det er lenge siden han bestemte seg for hvordan det skulle ende.

Knausgård sa da han debuterte at han skulle lage en trilogi og så revurdere situasjonen – kanskje finne på noe annet.

– Nå har jeg skrevet en trilogi som i mine øyne henger svært nøye sammen og det har vært tanken da – at dette er et punktum for nesten alt, sier han.

Hør hele samtalen med Knausgård:

Lengter etter noe helt annet

Det store spørsmålet er dette: Hvis Karl Ove Knausgård ikke skal skrive, hva skal han gjøre?

– Jeg har et forlag som jeg har startet og har planer om å utgi flere bøker, men ellers vet jeg ikke. Alt står åpent.

– Kan du klare det? Slik jeg oppfatter det har du nærmest vært avhengig av å skrive ...

– Nei det vet jeg ikke. Jeg vet bare at noe er avslutta. Jeg har følt en veldig aggressivitet mot alt som har med dette å gjøre og jeg lengter etter noe helt annet. Bare være i noe helt annet. Jeg har riktignok alltid skrevet, men det er nå der boka slutter ...

Knausgård forteller at det finnes et nærvær i verden for ham gjennom skrivinga som har vært bra for ham – også midt under alt dette. Han beskriver det som et rom der han liker å være.

– Det som skjer når man er gjennom en slik reise er at man begynner å lure på hva alt er. Sånn veldig grunnleggende. «Hva er berømmelse?», «Hva er det å skrive?», «Hva betyr det at alle dører åpner seg?». Det betyr egentlig bare at man får treffe mennesker man ellers ikke ville møtt.

– Trives godt med å være «ingen»

Knausgård forteller at han i bunn og grunn har lyst til å ha det fredelig. Og det er viktig at barna hans skal ha det trygt.

– Jeg blir veldig ubekvem med å være «noen». Det er alltid noen som higer etter det, men jeg trives veldig godt med å være «ingen». Begge deler finnes der ute og nå som jeg har opplevd begge blir det også lettere å gi avkall på det.

– Når du ser tilbake på prosjektet, er du glad for at du har gjort det?

– Ja, det er jeg! Jeg er også glad for at jeg gjorde det uten å vite hvor det ville føre. Hadde jeg visst det hadde det vært umulig å gjennomføre det og jeg ville ikke vært de erfaringene foruten. Det ville jeg ikke.

Knausgård opplever også at han har forflytta seg mye i løpet av veldig kort tid. Selv om han ikke føler han har gjort så mye.

– Det viktigste utgangspunktet for disse bøkene var en følelse av meningstap og frustrasjon. Det til tross for at jeg hadde alt jeg ville ha. Jeg visste jo det, men jeg klarte ikke å være til stede. Jeg ville bort fra det.

Da trykket økte utenfra gjorde Knausgård imidlertid det eneste han kunne gjøre. Vendte seg mot det nære.

– Da jeg gjorde det så alt helt annerledes ut, nesten fra en dag til en annen. Det føles ut som om jeg har kommet nærmere mitt eget liv. Det med meningstap er ikke noe problem lenger.

Tenkte på verden som et vertikalt sted

Karl Ove Knausgård forteller videre om den merkelige følelsen om at fortida vendte tilbake.

– Jeg har hele tiden tenkt at vi lever vertikalt og at de vi kjente da vi var 13 bare forsvinner. Det er en dum tanke, men det er slik jeg alltid har tenkt. Men så skjønte jeg at vi lever horisontalt. At vi er til stede samtidig og at det går an å gjenoppta kontakten – med alt det medfører.

Han forteller om mennesker han har vært i kontakt med. Mennesker fra sitt eget liv som han ikke har vært i kontakt med på 20 eller 30 år.

– Jeg hadde aldri tenkt på at det skulle skje, men selvfølgelig gjorde det det.

– Er det noe du har tapt i løpet av denne prosessen?

– Ja, det er det nok ...

Han tenker seg om før han sier:

– Jeg leste nettopp en setning av Proust. Han skriver noe sånn som at «Det å skrive om det du elsker gjør at du distanserer deg fra det, og først da er det mulig å skrive om det. Alt det som er i fortid er dødt og kan ikke gjenopplives». Det henger jo med hele tida i det jeg skriver – men det ble jo et veldig abstrakt svar.

Han fortsetter:

– Men jeg har gitt avkall på mye av min egen stolthet og har gjort ting som jeg normalt sett ikke ville gjort. Men det er som om alt er forflyttet. Ting jeg brydde meg om før, det bryr jeg meg ikke så mye om lenger.

Vil ikke lese om seg selv

Knausgård beskriver mye av det som har skjedd med at det har blitt kasta mange forskjellige lys på hans tilværelse. Men han har ikke opplevd det som problematisk.

– Alle venner og kjente har jo blitt nedringt og oppsøkt, men jeg har ikke blitt det. Jeg har kunnet styre det selv. Men jeg tenker jo på at snart er det over og jeg har ikke vært en del av det fordi jeg bare har jobba. Jeg har på en måte sittet med ryggen mot verden og visste at det skjedde masse. Men det vil gå over.

– Skal du lese ting i etterkant?

– Nei. Jeg har lest litt og det gav ikke mersmak.

– Hva gjør det med deg da?

– Jeg blir veldig oppbrakt. Ute av meg. Jeg blir veldig urolig og utrolig okkupert av det. Det er bare å holde seg unna.

Han forteller at han ofte ser på den personen som omtales i media som en tegneseriefigur, men plutselig er det allikevel noe som angår ham.

– Hvis det står at jeg er pedofil eller voldtektsforbryter eller noe så er jo ikke det lett å svelge. Men jeg svelger det og lar det ligge og later som om det er denne tegneseriefiguren de snakker om, men på et eller annet nivå så betyr det jo noe.

Kunne ikke gått lenger

Han sier det ikke er noe han angrer på. At det eneste han kunne gjort annerledes er å gå enda lenger og at det kunne blitt bedre litteratur.

– Men hadde jeg gjort det ville jeg følt enda mer forferdelse enn det jeg gjør. Men jeg klarer ikke. Jeg merker nå at dette er siste sjansen til å gjøre det – det var jo meninga hele tiden, men den siste biten er utrolig vanskelig.

– Hva gjør du i den siste biten?

– Det handler jo om den siste tida. Jeg prøver å dra sammen alle temaene og lage en bok som er bedre enn de andre. For å få til det må jeg være litt villere og gå litt lenger, men det er vanskelig. Vi får se ...

Nei det er jo om det siste året da. Prøver å dra sammen alle temaene og lage en bok som er bedre enn de andre og da må jeg være litt villere og gå litt lenger, men det er veldig vanskelig. Vi får se ...