Nadine Gordimer
Et funn
Gyldendal 2003
Det er Julie som gjør et funn. Julie, som er hvit av svært velstående og innflytelsesrik familie – også i det nye Sør-Afrika. Det skjer en dag den gamle lørja av en bil hun holder seg med bryter sammen og ikke vil mer.
Falsk identitet
Det er på verkstedet hun finner ham og langt på vei plukker ham opp, Abdu, bilmekanikeren, mørk, men ikke svart – noe arabisk, skal det vise seg, et landsbymenneske med universitetsutdannelse i økonomi fra hjemlandet. Der kan han ikke være, men heller ikke i Sør-Afrika. Han har ikke oppholdstillatelse, men falsk identitet og svart arbeid, det har han.
Slikt forhindrer ikke at vennskap og kjærlighet får utvikle seg. Snart bor de sammen, og hennes liberale venner tar Abdu opp i kretsen. Så kommer brevet fra myndighetene. De vet alt, han skal utvises og får fjorten dager på å forlate landet – altså, det svarte Sør-Afrika. Kjent lyder det allikevel.
Relevant og selvironisk
Innfallsvinkelen er, som vanlig fra Nadine Gordimer, artig nok. Dette kunne blitt forutsigelig og så politisk korrekt at vi ikke orket å ta oss gjennom med særlig glede. I stedet blir det motsatt: Interessant, relevant, ironisk og selvironisk, morsomt, provoserende og menneskelig. Alt på en gang, nesten, når Abdu forklarer Julie at det er slik det er: Han har tatt plassen fra en annen, en sør-afrikaner som trenger den. Det er ikke til å komme fra.
Den varme menneskeligheten, kjærligheten, sorgen, sinnet og liberalerens selvironi er limet som gjør at "Et funn" forblir noe langt mer enn en politisk bok om alle dem som ikke har noe sted i verden. Den er det også, men altså mye mer. Hvilket bør oppfattes som en anbefaling.
Av Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2