Kunst som tegneserie eller omvendt

«En frivillig død», Steffen Kvernelands tegneserie om farens selvmord er mesterlig utført.

Steffen Kverneland

Steffen Kverneland har laget tegneserie om sin fars selvmord.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Leseren skal vite at «En frivillig død», Steffen Kvernelands beretning om farens selvmord i 1981, ikke er noen lystreise. Allerede omslagstegningen gir tydelige varsel – et bilde av faren, iført noe som kan være en maskinist- eller styrmannsuniform og et bredt glis, er svertet ned og visket ut til et mørke der ansiktstrekkene ikke lenger er synlige. Han er borte.

Direkte slående, allerede ved første gangs lesning av «En frivillig død», er de sterke kontrastene mellom de kortfattede, oftest saklige og nesten-lakoniske tekstene og de intense bildene. Kverneland tør stole på egne bilder – at de bærer budskapet av egen kraft.

Med betydelig bravur slår Steffen Kverneland om seg med tegninger av de mest ulike slag. Han behersker og bruker alt fra en tilsynelatende enkel og tradisjonell slap stick, via de vakreste portretter, til fine bymiljøer og det mørkt, nesten svarte og monokromt pinefulle. Samtidig, og uansett variasjon: hver eneste rute er umiskjennelig Kverneland.

Det risikable

Som leser er det risikabelt å bevege seg inn i bøker, tekst, bilder som går lidelsen og det personlige tapet på klingen. Faren for at det tipper over i det sentimentale er alltid til stede. Desto bedre når kunstneren, som Steffen Kverneland her, greier å løfte det personlige i tragedien til det allmenngyldige, noe som kan oppleves fra mottagerens eget perspektiv. En banal observasjon fra min side, men sann.

Historien er ingenlunde trist fra start til slutt, Kverneland bygger boka opp, bit for bit, med brokker av minner og anekdoter, mest fra det som berører ham selv og faren, deres felles historie. Det inkluderer stor varme og mye munterhet, uten at gåten forsvinner: Hva var det som førte til farens frivillige død, når bestemte han seg, levde Steffen og familien med selvmordet over hodene i mange år? Parallelt gir Kverneland rom for spørsmålet om våre minners påliteliglighet – er de sanne?

«En frivillig død» er et gjennomført og i viktige partier vakkert verk. Bare ved et par anledninger, der Kverneland limer inn gamle arbeider, synes jeg boka faller ut av karakter, at den glipper sin egen tråd.

La meg løfte to illustrasjoner, to som ligner hverandre, nesten til forveksling, den ene helt foran i boka, den andre bak: Kverneland selv, med sin lille sønn på fanget, begge med blikk rettet ut av siden, i samme retning. Over den voksne mannen svever en tankeboble – først med et bilde av barnet Steffen i tilsvarende situasjon på sin fars fang, men her er det barnets ansiktstrekk som er utvisket. I det andre bildet, på slutten av boka, fylles tantkeboblen av den røde Volvoen i det grimme mørket, med slange fra eksosrøret og inn i kupéen.

«En frivillig død» er en betydelig triumf – for Steffen Kverneland og for tegneserien selv.

Passer for deg som:

  • like gjerne leser rutene som teksten