- TITTEL: Mannen som jaget sin egen skygge
- FORFATTER: David Lagercrantz
- FORLAG: Gyldendal
Enda en gang skal en Millennium-bok verdenslanseres, med enda et parodisk PR-knips. For andre gang har David Lagercrantz gjort jobben med å videreføre Lisbeth Salander og Mikael Blomkvists univers uten å lykkes særlig godt.
Dømt heltinne
Lisbeth Salander fikk en kort fengselsdom etter forrige dramatiske runde – til tross for den kjendis- og heltestatus hun etter hvert nyter. Truslene mot henne er mange og hun må sone i en høysikkerhetsavdeling. Der finnes en annen trussel: Den mafiøse fangesjefen Benito, en morderisk kvinne med hang til fascistsymboler og dolker. Lisbeth tar på seg å beskytte den kuede og æresvoldsutsatte medfangen Karia. Det straffer seg.
Parallelt får Lisbeth besøk av sin gamle beskytter, advokat og velgjører Holger Palmgren. Han har dokumenter som gir nye gløtt inn i Lisbeths grimme barndom, hva som kan ha foregått med henne og den farlige tvillingsøsteren. I dokumentene finnes spor som leder til en ytterst velstående finansmann, Leo Mannheimer. Han er også tvilling, men vet det ikke.
Og der ligger bokens hund begravet. Lisbeth aktiviserer selvsagt sin berømte journalistvenn Mikael Blomkvist og jakten på tvillingenes hemmelighet kan begynne.
Bipersonen Lisbeth
Millennium-serien har siden bok nummer to – og ikke minst filmene – utviklet seg til en fortelling om Lisbeth Salander. Slik er det påfallende hvordan hun denne gangen reduseres til noe som ligger bipersonen nær.
Kjernen i denne femte boken finnes i jakten på hva som egentlig foregikk i hemmeligholdt svensk tvillingforskning på svensk 50- og 60-tall. Der er historien om Leo Mannheimer og hans tvilling det bærende elementet.
Lisbeth selv koker ned til basics, så å si: hun leser sin kvantemekaniske teori, hacker datamaskiner, deler ut og mottar kraftig vold og vil hevne det som gikk galt. Mikael Blomkvist gjør fotarbeidet og er like flat i karakteren som han var i forrige Lagercrantz-runde – genial journalist, uimotståelig sjarmør og trofast venn.
Interessant grunntema
Jeg sa ved forrige korsvei, og gjentar nå, at David Lagercrantz kan sitt fag, han skriver godt, fremfor alt når det kommer til det fortellertekniske. Dialogene hans sitter iblant godt, setningene og fortellingen har driv. Riktignok blir bruken av cliffhangere ved hvert eneste brudd i fortellingen etter hvert så maniert at den irriterer mer enn det skaper interesse.
Som i forrige bok, har forfatteren lagt ned et stort arbeid i research – vandringen inn i forskningsfelt som i etterkrigstiden skiftet landskap fra rasebiologi til medisinsk genetikk, er riktig interessant og knyttet til faktiske hendelser og en gang levende forskere.
«Mannen som jaget sin egen skygge» er ingen dårlig thriller, men heller ikke spesielt god. Slik er den en kjedelig bok å snakke og skrive om. Vi hadde klart oss minst like godt uten.
Skulle David Lagercrantz få en god idé til en ny spenningsroman, kunne han kanskje vurdere et eget univers og jobbe bedre med karaktertegningen.
- Flere anmeldelser fra NRK:
«Glasshjerte» av Torkil Damhaug:
«Nesten menneske» av Alfred Fidjestøl:
«Ulvefellen» av Aslak Nore:
