NRK Meny
Normal

En islamist det er lett å bli glad i

ANMELDELSE: Hvis du leser denne bokanmeldelsen, Tariq, så håper jeg du vil gi dette litt kalde, rare landet oppe i nord en sjanse til.

Demian Vitanza

For ett år siden holdt Demian Vitanza (bildet) skrivekurs i et norsk høysikkerhetsfengsel. Der møtte han en dømt fremmedkriger som ønsket å fortelle om sitt liv. Resultatet ble en roman som hovedsakelig er basert på den innsattes egen historie.

Foto: Thomas Espevik / NRK

  • FORFATTER: Demian Vitanza
  • TITTEL: Dette livet eller det neste
  • FORLAG: Aschehoug

Zlatan Ibrahimovic. Fotballguden fra Malmö er den første assosiasjonen jeg får idet jeg begynner å lese «Dette livet eller det neste», for Tariq har den samme muntlige fortellerevnen som gjorde Zlatans selvbiografi til en stor leseropplevelse.

Han har det i kjeften, som det heter, og foreslår et samarbeid når forfatteren Demian Vitanza kommer på besøk for å holde skrivekurs for de innsatte.

Dette livet eller det neste

Skal vi tro bokens fremstilling, løste Tariq aldri et skudd i noen retning i Syria.

Vitanza skriver i etterordet at boken er basert på 100 timer samtale i fengselet, og legger til at det er lagt inn større eller mindre grad av fiksjonalisering både fra forfatterens og kildens side.

Skal vi tro bokens fremstilling, løste Tariq aldri et skudd i noen retning i Syria. Tvert om kjørte han rundt i en utrangert ambulansebil og plukket opp døde og sårete opprørere før han til slutt havnet i skuddlinjen selv.

Tariqs versjon

Om dette er den hele og fulle sannhet, kan vi ikke vite. Dette er Tariqs versjon, på samme måte som at Vigdis Hjorth skriver sin versjon i «Arv og miljø» eller at Knausgård forteller sitt liv fra sin synsvinkel i Min kamp.

Men fortellingen lever, ja, mer enn som så, den syder og koker hele veien. Med Vitanza som medium forteller Tariq historien om sine barne – og ungdomsår som norskpakistaner, og det gjør han med en muntlig, billedrikt språk, som inneholder mye humor og varme midt i alle tragediene.

«Hvite niggere»

På ungdomsskolen holder han seg sammen med en gjeng som har det felles at de ikke er norske. Det utenforskapet som først beskrives, minner ikke så rent lite om Ingvar Ambjørnsens «Hvite Niggere» i oppdatert versjon. Til å begynne med er det dop, damer og penger som gjelder, for en ung mann som ikke har peiling på hva som skal være hans rolle i det norske samfunnet.

Når han så stopper opp, etter noen år, der han sikkert kunne søkt opptak i både A-, B- og C-gjengen, konstaterer han at han er «tjue år, har deltidsjobb på Maximat og på vei mot ingenting». Da blir veien kort til moskeen, og når han først er innenfor de dørene, er det enklere for en ung mann full av testosteron og mangel på livsmening å finne forbilder hos salafistene enn hos de mer innadvendte sufiene.

Mange veier fører til Mekka

«Du vet det de sier om at alle veier fører til Rom. Det er mange veier som fører til Mekka også», sier Tariq i en av sine mange treffsikre betraktninger.

Med «Dette livet eller det neste» har den norske Syria-litteraturen fått tilført en ny brikke til puslespillet. Den tangerer og utdyper Åsne Seierstads bok «To søstre» på mange interessante måter. Seierstads bok bar litt preg av at hun hadde fått lite ut av samtalene med de norske salafistene, og at de to søstrene ikke ville la seg intervjue.

Med denne boken får vi innsideperspektivet fra Syria-fareren i bøtter og spann. Tariq er akkurat så sjarmerende at det ikke er det spøtt vanskelig å skjønne at unge jenter ble villige til å iføre seg både burka og niqab, og bestille flybillett for å få en sånn som ham.

GPS til Istanbul

Tariq og hans venn Ari skaffer seg på sin side varebil og stiller inn GPS-en på Istanbul. Skal vi tro Tariq, ble han gående mellom de ulike islamistgruppene, ute av stand til å finne ut hvem han skulle slutte seg til. Dette usikkerheten reddet livet hans. Hans venn, derimot, er mer besluttsom.

«Dette livet og det neste» er en historie om unggutt fra Halden, som ikke følte seg hjemme nok i det norske samfunnet. Han var en av de to som kom med «en plastpose til gymtimene». Men det var ikke mangel på verken materielle goder eller kjærlighet hjemmefra som førte Tariq i retning Syria.

Syntetisk kaos

«Jeg vil ikke våkne opp hver morgen i et syntetisk kaos, jeg vil våkne opp til bønnerop og hanegal», sier Tariq til Demian Vitanza. Verken den drømmen, eller drømmen om å bli martyr, fikk han oppfylt i Syria.

Hvis du leser denne bokanmeldelsen, Tariq, så har jeg lyst til å si til deg at jeg håper du vil gi dette litt kalde rare landet her oppe i nord en sjanse til. Som du vet finnes det mye varme mennesker her bak boblejakkene. Vi gjør så godt vi kan! Meningen i det syntetiske kaoset får vi forsøke å finne sammen.

  • Flere anmeldelser fra NRK

UltiMatum
Alt etter havet
Syria-nok