Overdådig Byatt

Erkebritisk og overdådig fra forrige århundreskifte. Antonia Susan Byatt skriver frem kunst og politikk i mursteinsromanen "Barnas bok".

Antonia Susan Byatt

Antonia Susan Byatt er ikke i tvil om at litteratur kan ta liv. Skjebnen til en rekke forfatterbarn på begynnelsen av 1900-tallet ga inspirasjon til romanen 'Barnas bok'.

Foto: Michael Trevillion / Oktober forlag

Anne Cathrine Straume

Overdådig og overveldende. Det er en passende betegnelse på Antonia S. Byatts nye roman, som fyller 730 tettskrevne sider. Her er uendelige beskrivelser av klesdrakter og kunstgjenstander, av dukketeater-oppsetninger og midtsommernattsfester. Vil du ha kjapp action, er ikke dette boken for deg.
Men den som lar seg fascinere av å bli hensatt til en annen tid, styrt inn i et annet tempo der et erkebritisk miljø glir fra over 18 til 1900-tall, vil ha mye igjen av å lese "Barnas bok".

Farlig kunst

A.S. Byatt: "Barnas bok"

Stephen Parker har laget det minutiøse omslaget som passer perfekt til Byatts roman. Oversatt av Merete Alfsen. Utgitt på oktober forlag 2011.

"Barnas bok" er ingen barnebok. Den er derimot en bok om hvordan kunsten og eventyrene for noen kan ta over for det virkelige livet; ikke uventet med katastrofale følger.

Olive Wellwood er en suksessrik barnebokforfatter. Hun skriver fantastiske historier, sterkt inspirert av myter og ovetro, og lager en spesialskrevet fortelling til hvert av sine seks barn. Hun er vakker og omsvermet, arrangerer store fester og kulturelle tilstelninger, og er med i en frilynt gruppe kunstnere, radikale drømmere fra det beste borgerskap som på slutten av 1800-tallet ville utfordre Victoriatidens strenge seksualmoral. De var alle medlemmer i Det fabianske selskap, en sosialistisk organisasjon som krevde demokratiske endringer gjennom reformer, ikke ved revolusjon. Samtidig som "Barnas bok" er en fortelling om kunst, og ikke minst misbruk av kunst, byr romanen på en historie om et samfunn i endring. Og det hele kulminerer med første verdenskrig.

Fattige og rike

Men før vi kommer så langt, er vi på anarkistmøter i München, på verdensutstilling i Paris, og ikke minst på museum i London, der hele fortellingen starter - med fattiggutten Philip som har rømt hjemmefra, men som får gå i lære og blir en berømt og ettertraktet keramiker.

A.S. Byatt er en forfatter med sans for detaljer, noe som må ha vært litt av en utfordring for oversetter Merete Alfsen (som har gjort en flott jobb!). Hun går med like stor interesse inn i både politikk, vitenskap og kunst og er en allvitende forteller som snart følger en karakter, snart en annen. Store deler av boken består av de faktiske fortellingene Olive Wellwood skriver, andre steder fyller dikt, nidvers eller sanger boksidene.

Tidsriktig

Om hun dynger på med beskrivelser av konkrete klesplagg eller keramikkvaser, faller Byatt likevel ikke for fristelsen til å fortelle alt. Gjennomgående må leseren selv dikte med, forestille seg hvordan det skal gå videre. Gåtene løses ikke, og dermed opprettholdes interessen i dette virvar av skikkelser (der virkelige personer som Oscar Wilde, George Bernhard Shaw og Sigmund Freud dukker opp i periferien) og det like store virvar av energiske politiske strømninger, som skulle forandre historien. For hundre år siden kjempet kvinner for stemmerett i England. Ekteskap på tvers av klassene var en utopi. Eller et eventyr?

Denne uken gifter Kate seg med selveste prinsen.

Kulturstrøm