Hopp til innhold

Overdådig Byatt

Erkebritisk og overdådig fra forrige århundreskifte. Antonia Susan Byatt skriver frem kunst og politikk i mursteinsromanen "Barnas bok".

Antonia Susan Byatt

Antonia Susan Byatt er ikke i tvil om at litteratur kan ta liv. Skjebnen til en rekke forfatterbarn på begynnelsen av 1900-tallet ga inspirasjon til romanen 'Barnas bok'.

Foto: Michael Trevillion / Oktober forlag

Anne Cathrine Straume

Overdådig og overveldende. Det er en passende betegnelse på Antonia S. Byatts nye roman, som fyller 730 tettskrevne sider. Her er uendelige beskrivelser av klesdrakter og kunstgjenstander, av dukketeater-oppsetninger og midtsommernattsfester. Vil du ha kjapp action, er ikke dette boken for deg.
Men den som lar seg fascinere av å bli hensatt til en annen tid, styrt inn i et annet tempo der et erkebritisk miljø glir fra over 18 til 1900-tall, vil ha mye igjen av å lese "Barnas bok".

Farlig kunst

A.S. Byatt: "Barnas bok"

Stephen Parker har laget det minutiøse omslaget som passer perfekt til Byatts roman. Oversatt av Merete Alfsen. Utgitt på oktober forlag 2011.

"Barnas bok" er ingen barnebok. Den er derimot en bok om hvordan kunsten og eventyrene for noen kan ta over for det virkelige livet; ikke uventet med katastrofale følger.

Olive Wellwood er en suksessrik barnebokforfatter. Hun skriver fantastiske historier, sterkt inspirert av myter og ovetro, og lager en spesialskrevet fortelling til hvert av sine seks barn. Hun er vakker og omsvermet, arrangerer store fester og kulturelle tilstelninger, og er med i en frilynt gruppe kunstnere, radikale drømmere fra det beste borgerskap som på slutten av 1800-tallet ville utfordre Victoriatidens strenge seksualmoral. De var alle medlemmer i Det fabianske selskap, en sosialistisk organisasjon som krevde demokratiske endringer gjennom reformer, ikke ved revolusjon. Samtidig som "Barnas bok" er en fortelling om kunst, og ikke minst misbruk av kunst, byr romanen på en historie om et samfunn i endring. Og det hele kulminerer med første verdenskrig.

Fattige og rike

Men før vi kommer så langt, er vi på anarkistmøter i München, på verdensutstilling i Paris, og ikke minst på museum i London, der hele fortellingen starter - med fattiggutten Philip som har rømt hjemmefra, men som får gå i lære og blir en berømt og ettertraktet keramiker.

A.S. Byatt er en forfatter med sans for detaljer, noe som må ha vært litt av en utfordring for oversetter Merete Alfsen (som har gjort en flott jobb!). Hun går med like stor interesse inn i både politikk, vitenskap og kunst og er en allvitende forteller som snart følger en karakter, snart en annen. Store deler av boken består av de faktiske fortellingene Olive Wellwood skriver, andre steder fyller dikt, nidvers eller sanger boksidene.

Tidsriktig

Om hun dynger på med beskrivelser av konkrete klesplagg eller keramikkvaser, faller Byatt likevel ikke for fristelsen til å fortelle alt. Gjennomgående må leseren selv dikte med, forestille seg hvordan det skal gå videre. Gåtene løses ikke, og dermed opprettholdes interessen i dette virvar av skikkelser (der virkelige personer som Oscar Wilde, George Bernhard Shaw og Sigmund Freud dukker opp i periferien) og det like store virvar av energiske politiske strømninger, som skulle forandre historien. For hundre år siden kjempet kvinner for stemmerett i England. Ekteskap på tvers av klassene var en utopi. Eller et eventyr?

Denne uken gifter Kate seg med selveste prinsen.

Kulturstrøm

  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB