Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i London.
Hør brevet i lyd:
Blikket hans var nesten trist. Litt sånn «cockerspanielsk», men med blå øyne. Han hadde fortsatt den ungdommelige troen på at alt kom til å ordne seg, selv om det meste hadde gått i mot ham så langt i livet.
Han var 18 år, og jeg møtte ham utenfor arbeidskontoret. Det var ikke noen jobb til ham i dag heller, men gode nyheter likevel.
Født på feil side av samfunnet
Lærlingkontrakten han hadde søkt om i fire år så ut til å komme på plass om få uker. Da kunne han endelig begynne å realisere planene sine om en ny leilighet til seg selv, kjæresten og sønnen på et halvt år. Der de bodde nå, var ikke noe sted å vokse opp. Der hadde han sett for mye. Drap, narkotikamisbruk, slåssing og innbrudd.
Han kom til London fra Irland da han var sju år gammel, sammen med moren sin. Han forklarer det bare med «domestic violence», altså vold hjemme. Faren hans banka dem, de flyktet rett og slett hjemmefra. Og hit, til storbyen London.
Gutten med cockerspaniel-blikket likte seg ikke på skolen. Han fortalte om mobbing, jeg fikk inntrykk av at han både hadde vært mobber og mobbeoffer opp igjennom.
Etter sjuende klasse orket han ikke mer, han sluttet på skolen. Siden har han stått i arbeidsløshetskø og levd på trygdeutbetalinger.
«Utdanning er ikke for meg», sa han. Han vil bare jobbe. Noe sier meg at han aldri kommer noen vei. Han er født på feil side i dette samfunnet. Det handler om å få en sjanse. Et system av uskrevne regler som setter folk i bås og som gjennomsyrer det britiske samfunnet.
Kate - en «commoner»
Hvis du googler Kate Middleton og «commoner», får du opp 5,8 millioner treff på 14 sekunder.
En «commoner» er en ikke-adelig person, altså en vanlig borger.
Og det vekker oppsikt i Storbritannia, at en som ikke tilhører overklassen om en knapp uke er prinsesse og en gang i framtida skal bli landets dronning. Såpass sterkt står fortsatt klassesystemet her.
Jeg har tatt «den store britiske klassetesten» på BBCs hjemmesider. En test som tar sikte på å finne ut om klassesystemet fortsatt eksisterer i Storbritannia, og om det i så fall har noen betydning. Testen er utarbeidet av universitetene i Manchester og York.
- Sjekk:
Så jeg satt meg ned og krysset av om yrke og inntekt, sosial omgangskrets og bakgrunn. Til slutt måtte jeg også svare på om jeg mente jeg tilhørte noen spesifikk klasse. Jeg svarte nei. Hallo, jeg er norsk, fra Norge, landet der alle er like mye verdt, der Janteloven lever evig, der alle har de samme mulighetene. På en måte - liksom.
Men så måtte jeg velge likevel hvilken klasse jeg trodde jeg ville ha tilhørt, dersom jeg hadde ment at jeg tilhørte en klasse.
Et vell av klasser
Det var ikke bare de tre klassiske valgene arbeiderklasse, middelklasse og overklasse.
Jeg måtte velge mellom «lavere arbeiderklasse», «middel arbeiderklasse», «øvre arbeiderklasse», «lavere middelklasse», «middel middelklasse», «øvre middelklasse», «lavere overklasse», «middel overklasse» og «øvre overklasse».
For øvrig en vanlig måte å dele inn den britiske befolkningen på.
Jeg valgte «lavere middelklasse». Men dette er et diskutabelt valg.
- Ikke prøv deg, sa en engelsk kamerat til meg.
- Du kan ikke påberope deg noen klassereise oppover. Du tilhører midtre middelklasse, ferdig med det.
- Hvordan vet du det?, spurte jeg.
- Sånt ser engelskmenn med en gang, svarte han.
Men jeg mener altså at jeg kan argumentere for at jeg tilhører arbeiderklassen.
Ingen av foreldrene mine har universitetsutdanning eller direktørstillinger, og jeg vokste opp i et drabantbylignende miljø i Oslo. Men jeg kan også snakke meg oppover i klassene, hvis jeg vil. Jeg har en god jobb og en bra inntekt, et bredt sosialt nettverk og en viss kulturell interesse.
Hvis det virkelig betydde noe, kunne jeg til og med ha skiltet med en besteforeldregenerasjon innen kunstnerisk og akademisk elite, og med oldeforeldre i det tsjekkiske aristokratiet. Da begynner vi nesten å snakke overklasse!
Klasse handler jo ofte om nettopp hvor du kommer fra, ikke om hvem du er. Men jeg valgte altså «lavere middelklasse».
Svaret kommer senere
Resultatet ble jeg i grunnen ikke veldig klok av. Jeg kom ut på det britiske gjennomsnittet økonomisk.
Det er nok ikke helt riktig, men slike undersøkelser tar ikke høyde for individuelle spesialiteter av typen «eiendom i Norge».
Uansett, vennekretsen min kan glede seg over at den er langt mer variert enn britiske vennekretser flest. Den er 85 prosent variert, noe som betyr at jeg har venner på tvers av klassene.
Men kulturelt ligger jeg helt på topp. 100 prosent score. Min kulturelle interesse er altså langt over den jevne brites. Selv om jeg innrømmet at jeg nesten aldri er på popkonserter og bare sjelden i operaen.
Men undersøkelsen plasserte meg foreløpig ikke i noen klasse. Og svarte heller ikke på om klassesystemet fortsatt eksisterer.
Det skal vi få vite gjennom BBC senere i år. Men jeg vet jo svaret fra før, og det gjør allmennkringkasteren også.
Det britiske klassesystemet lever i beste velgående. Og bedre enn på lenge, faktisk, ifølge flere dokumentarprogrammer BBC har kjørt i det siste.
Den harde klassereisen
I en av disse dokumentarene følger vi programlederens egen klassereise. Fra den kommunale leiligheten i arbeiderstrøket i Skottland der han vokste opp, til den hushjelpdrevne leiligheten hans i Kensington på beste vestkant i London.
På denne reisen får vi et innblikk i hvordan skolesystemet driver fram elever fra bedrestilte familier, mens barn fra lavere klasser må kjempe en mye hardere kamp for å nå like langt. Mange gir seg på veien.
Og han viser oss at det er de som kommer fra rike og privilegerte familier som styrer landet, slik de gjorde det på 1950-tallet.
I Storbritannia går sju prosent av skolebarn på dyre privatskoler. Elevene fra disse skolene sitter i langt større grad med toppjobber i samfunnet enn elever fra gratisskolene.
Halvparten av medlemmene i dagens regjering har gått på privatskoler. Det samme har en tredjedel av parlamentsmedlemmene.
Det har vært gjort forsøk på å bryte ned klasseskillene i dette landet.
Da Harold Wilson ble statsminister i Storbritannia i 1964, markerte det et brudd med en lang rekke av forgjengere som alle hadde privatskoleutdanning. Og helt fram til Tony Blair kom på banen over 30 år senere, var alle britiske statsministre utdannet på offentlige skoler, ifølge BBC-dokumentaren «Posh and Posher».
Dagens statsminister, visestatsminister og finansminister har alle gått på privatskoler som koster mer årlig enn en gjennomsnittlig årslønn.
«Vår og deres verden»
I et trangt kjøkken i en kommunal leilighet sør i London kjemper jusstudenten Georgina Jones om plassen med moren sin. De småkrangler om hvilken olje de skal steke maten i.
Georgina har tatt det lange skrittet over i det moren kaller «den andre verdenen». Hun studerer jus ved universitetet i Nottingham.
Det har vært drømmen hennes å kunne leve et mer komfortabelt liv enn det moren har kunnet tilby henne med lav inntekt i slitne omgivelser. Og hun har kjempet seg til gode karakterer og en plass på et bedre universitet, til tross for skolegang på en offentlig skole som ikke går for å være særlig bra.
Men det er ikke lett. Hun føler seg annerledes enn medstudentene. Alle har reist jorda rundt i et friår, de har foreldre med toppjobber, kler seg annerledes og snakker annerledes.
Hun har fått tilnavnet «gangsterprinsessen», hun skiller seg ut med sin bakgrunn.
Og nå er det blitt vanskelig i den gamle vennegjengen også. De beskylder henne for å føle seg bedre enn dem og har fått kallenavnet «Unigirl», universitetsjenta.
«Det er oss og dem», sier moren, «vår og deres verden».
Georgina prøver å forene de to, men strever i 2011-utgaven av Storbritannia.
Et steg oppover
Kate Middletons oldefar var gruvearbeider. Prins Williams svigermor er fra en typisk arbeiderklassefamilie, selv var hun flyvertinne.
Det er de som mener det er forferdelig at en med en slik bakgrunn giftes inn i kongefamilien.
Men det er også de som mener at nettopp Kate, med denne bakgrunnen, er det som skal til for å fornye det britiske monarkiet.
Hva gutten med det triste blikket måtte mene om det, har jeg ingen aning om. Antageligvis bryr han seg lite.
Han klamrer seg fortsatt til håpet om at drømmen om et bedre liv kan gå i oppfyllelse. Drømmen om leilighet i et bedre strøk, om egen bil og en jobb å gå til. Først må han bare få den lærlingplassen. Han sikter ikke mot en toppjobb.
Han vil bare forsørge seg selv og familien sin.
Selv er jeg glad jeg er innvandrer i dette klassesystemet. Så unngår jeg å settes i bås, og kan leve mitt liv i klasseløs frihet.
