Brennaktuell Jakob og Neikob

For et par år siden etterlyste jeg norske romaner som var villige til å gå inn i flyktningeproblematikken. Det var like før vi fikk den enorme tilstrømningen av mennesker på flukt også til vårt land. Vi så dem komme til Lesbos eller Lampedusa, men det var som om alvoret ikke slo inn. Avstanden var for stor, både geografisk og mentalt.

• Les: Sprinthåpet som brast

Politikk og litteratur

Det er ikke bare-bare å ønske seg eksplisitt politisk skjønnlitteratur. Det estetiske kan forsvinne i propaganda. Og ingen ønsker vel at unge lesere skal indoktrineres med partipolitikk.

Men hva er litteraturen om den ikke brenner? Fiksjonen kan gløde emosjonelt, eksistensielt, språklig eller moralsk. Underholdning er én ting, stor litteratur noe annet.

Forutinntatte holdninger

Kari Stai har gitt ut tre usedvanlig vellykkede bøker for de aller minste om bestevennene Jakob og Neikob. Den ene sier alltid ja, den andre alltid nei. Men er nå det så lurt? Kan det hende vi noen ganger må tenke oss om en gang til, før vi svarer det som ligger vår personlighet nærmest?

• Les: Kari Stai fikk Bragepris

Store samtaler om verdier og væremåte kan springe ut av Kari Stais korthugde tekster. Visuelt er hun nærmest streng, farger og former kontrasterer hverandre, men de har også vist seg å kunne forme noe helt nytt, og spennende, om de blander seg.

Den fremmede

I «Jakob og Neikob. Naboen» blir venneparet utfordret. De har fått en ny nabo! Det er skummelt, tenker Neikob, og frykter naboen må være en tyv eller et monster. Jakob er ikke så sikker, men jatter med. Vennene bygger gjerde, murer igjen døren på huset sitt, vil holde det fremmede ute. Men hva skjer når det plutselig bryter ut en brann?

Jeg husker godt den fine, lille «Frosken og den framande» av Max Velthuijs fra 1990-tallet. Frosken og grisen provoseres av den fremmede rotta som har slått seg ned i nabolaget; han er sikkert både skitten og slem. Det viser seg at rotta både er hyggelig, kunnskapsrik og hjelpsom.

Også den nye naboen til Jakob og Neikob skal vise seg som redningen selv, når det lille bålet vennene tenner blir en stor brann. Naboen er nemlig, nei, ikke brannmann, men branndame! Hun er svart i ansiktet – fargen er nok medfødt, og ikke bare yrkesrelatert.

Overraskelse

Spillet mellom gjenkjennelse og overraskelse er noe Kari Stai har perfeksjonert i bøkene om Jakob og Neikob. Hun kan legge ut små visuelle antydninger i oppslagene, allerede på forsiden titter vennene over på et hus med løkkuppel. Det ser nesten ut som et ansikt med turban. Opprinnelse, etnisitet, religion tematiseres ikke. Det som derimot tematiseres er redselen for det fremmede, fordommer - og behovet for homogenitet.

Når Jakob og Neikob blir nødt til å oppsøke naboen, fordi de må på do og ikke kan komme inn i sitt eget hus der de har murt igjen døren, heter det:

Enkelt og tydelig

Utkledd som stjerne og måne lister de to vennene seg over til naboens bakketopp. Kari Stai gjør det så enkelt, grepene i bildene er ikke store, dialogen er kortfattet. Dette er tydelig. Og det virker.

Jeg er full av beundring for hvor mye solid innhold Stai, som jo har ansvar både for tekst, illustrasjoner og design, kan få inn på disse sidene. «Jakob og Neikob. Naboen» er en bok som løfter den allerede uvanlig flotte serien. Det er en bok som stimulerer tanken, som oppfordrer helt små barn til selv å utfordre vedtatte sannheter.

Boken kan også leses av dem som ikke kjenner vennene fra før. Den bør leses – og diskuteres – av riktig mange.

• Les: Fine fyrer i ny bildebok
• Les: Tar barn på alvor