Hopp til innhold

Brennaktuell Jakob og Neikob

Noen ganger fungerer politiske barnebøker aldeles ypperlig. Kari Stais nye bok om Jakob og Neikob kan leses på flere nivåer. Dypest sett handler det om fremmedfrykt.

Kari Stai: Jakob og Neikob. Naboen

– Har du ikkje høyrt om nabobråk og nabokrangel? spør Neikob. – Har du ikkje høyrt om nabolag og naboskap, svarer Jakob. Kari Stais bøker åpner barns øyne for hvor forskjellig vi tolker – og forholder oss til – verden.

For et par år siden etterlyste jeg norske romaner som var villige til å gå inn i flyktningeproblematikken. Det var like før vi fikk den enorme tilstrømningen av mennesker på flukt også til vårt land. Vi så dem komme til Lesbos eller Lampedusa, men det var som om alvoret ikke slo inn. Avstanden var for stor, både geografisk og mentalt.

Politikk og litteratur

Kari Stai

Politisk korrekt? Kari Stais 'Jakob og Neikob. Naboen' er i alle fall en bildebok som kan motivere til egen tenkning.

Foto: Samlaget

Det er ikke bare-bare å ønske seg eksplisitt politisk skjønnlitteratur. Det estetiske kan forsvinne i propaganda. Og ingen ønsker vel at unge lesere skal indoktrineres med partipolitikk.

Men hva er litteraturen om den ikke brenner? Fiksjonen kan gløde emosjonelt, eksistensielt, språklig eller moralsk. Underholdning er én ting, stor litteratur noe annet.

Forutinntatte holdninger

Kari Stai har gitt ut tre usedvanlig vellykkede bøker for de aller minste om bestevennene Jakob og Neikob. Den ene sier alltid ja, den andre alltid nei. Men er nå det så lurt? Kan det hende vi noen ganger må tenke oss om en gang til, før vi svarer det som ligger vår personlighet nærmest?

Store samtaler om verdier og væremåte kan springe ut av Kari Stais korthugde tekster. Visuelt er hun nærmest streng, farger og former kontrasterer hverandre, men de har også vist seg å kunne forme noe helt nytt, og spennende, om de blander seg.

Den fremmede

I «Jakob og Neikob. Naboen» blir venneparet utfordret. De har fått en ny nabo! Det er skummelt, tenker Neikob, og frykter naboen må være en tyv eller et monster. Jakob er ikke så sikker, men jatter med. Vennene bygger gjerde, murer igjen døren på huset sitt, vil holde det fremmede ute. Men hva skjer når det plutselig bryter ut en brann?

Jeg husker godt den fine, lille «Frosken og den framande» av Max Velthuijs fra 1990-tallet. Frosken og grisen provoseres av den fremmede rotta som har slått seg ned i nabolaget; han er sikkert både skitten og slem. Det viser seg at rotta både er hyggelig, kunnskapsrik og hjelpsom.

Også den nye naboen til Jakob og Neikob skal vise seg som redningen selv, når det lille bålet vennene tenner blir en stor brann. Naboen er nemlig, nei, ikke brannmann, men branndame! Hun er svart i ansiktet – fargen er nok medfødt, og ikke bare yrkesrelatert.

Overraskelse

Spillet mellom gjenkjennelse og overraskelse er noe Kari Stai har perfeksjonert i bøkene om Jakob og Neikob. Hun kan legge ut små visuelle antydninger i oppslagene, allerede på forsiden titter vennene over på et hus med løkkuppel. Det ser nesten ut som et ansikt med turban. Opprinnelse, etnisitet, religion tematiseres ikke. Det som derimot tematiseres er redselen for det fremmede, fordommer - og behovet for homogenitet.

Når Jakob og Neikob blir nødt til å oppsøke naboen, fordi de må på do og ikke kan komme inn i sitt eget hus der de har murt igjen døren, heter det:

- Vi må kamuflere oss, seier Neikob.

- JA, svarer Jakob.

- Kva betyr det?

- Å vere lik det som er rundt ein, så ein ikkje synest, svarer Neikbob.

- JA, svarer Jakob.

- Vi kler oss ut som natt.

Kari Stai: Jakob og Neikob. Naboen.

Enkelt og tydelig

Utkledd som stjerne og måne lister de to vennene seg over til naboens bakketopp. Kari Stai gjør det så enkelt, grepene i bildene er ikke store, dialogen er kortfattet. Dette er tydelig. Og det virker.

Jeg er full av beundring for hvor mye solid innhold Stai, som jo har ansvar både for tekst, illustrasjoner og design, kan få inn på disse sidene. «Jakob og Neikob. Naboen» er en bok som løfter den allerede uvanlig flotte serien. Det er en bok som stimulerer tanken, som oppfordrer helt små barn til selv å utfordre vedtatte sannheter.

Boken kan også leses av dem som ikke kjenner vennene fra før. Den bør leses – og diskuteres – av riktig mange.

Kulturstrøm

  • Forfatter Henning Hagerup (66) er død

    Forfatter Henning Hagerup er død som 66 år gammel. Det opplyser Kolon forlag i en pressemelding.

    – Henning var en av Norges fremste essayister, kritikere og oversettere, og han var min venn, rådgiver og mentor i nærmere 30 år, skriver forlegger i Kolon, Bjørn Aagenæs i pressemeldingen.

    – Henning hadde mye ugjort, og vi hadde en hel del planer om fremtidige utgivelser, skriver han videre.

    Han var barnebarn av forfatter Inger Hagerup.

    Henning Hagerup
    Foto: Ingrid Pop / KOLON FORLAG
  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images