Hopp til innhold

Anmeldelse: The Legend of Zelda - Spirit Tracks

Link og Zelda imponerer nok en gang i det femtende Zelda-spillet!

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Hva er det som gjør at Nintendo år etter år, spill etter spill, klarer å fortrylle spillere over hele verden?

Det er over 23 år siden det første Zelda-spillet ble gitt ut til Nintendo Entertainment System, og i mellomtiden har det kommet hele 15 spill. Og det ser ikke ut til å slutte med det første (et nytt Zelda-spill til Wii er under utvikling).

Redd kongeriket

I Spirit Tracks får du som vanlig kontrollen over lille Link, denne gangen som en ung gutt på vei til sin uteksaminering som togingeniør. I det magiske eventyrriket Hyrule har togene en spesiell posisjon, de binder sammen riket både fysisk og spirituelt.

Likevel tar det ikke lang tid før toglinjene forsvinner, og prinsesse Zelda ber den unge togingeniøren om hjelp til å finne ut hva som er galt. Etter hvert skjønner man selvfølgelig at du også må redde kongeriket.

På den lille håndholdte Nintendo DS ser Spirit Tracks fantastisk ut. Et oversiktskart er vanlig på den øverste skjermen, mens du beveger deg rundt i 3D-verdenen. Grafikken presser grensene fra hva DS’en kan klare, og imponerer både i kampsekvensene og filmsekvensene.

Nye instrumenter

Rundt prinsesse Zelda sitt slott, som du bruker som utgangspunkt spres verdenen ut i fire deler. Hver av disse delene har sitt særpreg, og verdenen kommer rett og slett til liv takket være alle detaljene. Musikken er av ypperste klasse den også, og får deg til å plystre i lang tid.

Mens vi i tidligere spill har sett instrumenter i bruk (Ocarina of Time for eksempel), får du i Spirit Tracks traktere en hellig panfløyte. Ved å spille de rette notene gir du ny kraft til de gode kreftene som slåss mot de som har tatt de eldgamle togbanene i landet.

Panfløyta spiller du ved hjelp av styrepinnen til DS’en, som du også bruker til resten av spillet. Det brukes knapt noen knapper i selve spillmekanikken bortsett fra i menyer og lignende. Dette gjør Zelda-spillene intuitive og enkle og forstå for nye spillere.

Enkelt og utfordrende

Ved hjelp av diverse bevegelser over skjermen får du tatt i bruk alle hjelpemidlene til Link, samt flyttet på han. Du kan også, for første gang i et Zelda-spill, bevege og styre prinsesse Zelda. Dette samarbeidet åpner for mange muligheter i oppgavene som møter deg. Du må samarbeide med deg selv for å overkomme de vanskeligste hindringene.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

The Legend of Zelda: Spirit Tracks

Konseptbilde fra spillet.

Foto: Nintendo

Fiendene er hele tiden utfordrende, og du må ta i bruk alle de verktøyene du har for å overvinne dem. Vanskelighetsgraden er akkurat passe, slik at du ikke behøver å spille samme brett flere hundre ganger før du forstår hvordan du tar knerten på hovedfienden.

Hovedfiendene er også oppfinnsomme, og engasjerer så mye at jeg en gang måtte avbryte kampen for å starte på nytt. Jeg ville rett og slett gjøre det helt perfekt, uten å miste liv.

Så langt så bra, noen lurer kanskje på om dette er det perfekte Zelda-spillet? Sannheten er at det er ikke langt unna, men dessverre er det noen åpenbare designproblemer som gjør at spillet ikke treffer toppkarakteren.

Litt kjedelig togkjøring

Du beveger deg igjennom spillverdenen ved å kjøre tog (Link har jo utdannet seg som togingeniør). Dette er til å begynne med et artig konsept, hvor du må passe på sporvalg og hastighet slik at du ikke krasjer med andre tog. Etter hvert kommer det fiender på og ved sporene, slik at du må beskytte deg med det du har enten det er en fløyte eller en kanon.

Dessverre blir denne togkjøringa ganske kjedelig i lengden, og jeg skulle ønske jeg hadde en slags knapp som gjorde at jeg kan hoppe forbi all denne kjøringen (du får noe som ligner etter hvert, men alt for sent).

Likevel føyer Spirit Tracks seg uten problemer inn i rekken av utmerkede Zelda-spill.

Når dagens spillgenerasjon sitter på gamlehjem, kommer vi til å se på Zelda-spillene og den japanske utvikleren Shigeru Miyamoto med samme nostalgi som dagens pensjonister ser på Leif Juster og NRK på 50-tallet.

Kulturstrøm

  • Sterke poplåter, men lite utvikling

    – Billie Eilish er i samme posisjon nå som Rihanna i sin tid var i. Hun kunne prøvd seg på hva enn hun ville, og fansen hadde slukt hva enn slags utvikling hun gjorde med glede og entusiasme. Da er det litt skuffende at dette albumet er artistens minst videreutviklede karrieresteg så langt, skriver musikkritiker Sofie Martesdatter Granberg om artistens nye album «Hit Me Hard and Soft».