Hva må til for at et liv skal føles meningsfullt? Gaute Heivoll spør, i en roman som tipper over i for mye patos.
Han har et tydelig litterært prosjekt: Gjennom et solid og mangfoldig forfatterskap har han løftet frem skjulte skjebner fra indre Agder. Han har skrevet om mennesker på bygda – om bønder, poståpnere og lensmenn.
Han har skrevet om de friske, men like gjerne om dem som har en skrantende mental helse.
Ofte tar han utgangspunkt i virkelige hendelser og personer, som i romanene «Før jeg brenner ned» eller «Sang for 68 forrædere».
Midt på 1900-tallet, og midt på de sørlandske heiene, der finner Heivoll sitt stoff.
Så er ikke tittelen «Min tid i disse skogene» overraskende. At den også har en poetisk tone, er som det skal være i Heivolls forfatterskap.
Hør kritiker Anne Cathrine Straume om boka i «Åpen bok: Kritikerne»:
Den selvoppofrende kjærligheten
Handlingen strekker seg fra 1932 til 1974. Mannen som tidligere har skrevet eksplisitt om de definerende valgene bygdefolket tok under krigen, går nærmest demonstrativt utenom verdenspolitikken her.
Det er Johannes og Ingeborg det handler om, sett fra Johannes – han som ble så forelsket i den rastløst dragende Ingeborg at han ikke kunne annet enn å følge henne.
Det gjør han gjennom gode og onde dager. Mange er onde.
For det skal vise seg at Ingeborg har en uro i seg som verken Johannes eller omgivelsene kan stagge.
Gaute Heivoll skriver om alvorlige psykiske lidelser i en tid da mental uhelse var ekstremt tabubelagt og da hjelpeapparatet var så godt som fraværende.
Men hjelpen fins blant naboene, disse tause menneskene som ikke snakker i utrengsmål, men som stiller opp når det trengs. Gaute Heivoll gir dem ansikt og personlighet. Her er han på sitt beste.
Forstyrrende patos
Da er det synd at språket skurrer. Der Heivoll er nøktern og konkret i skildringer av praktisk arbeid, slik Roy Jacobsen er det i den fine Barrøy-serien, blir han svulmende i kjærlighetsscenene og i beskrivelsene av det sørlandske landskapet.
Inderligheten virker mot sin hensikt. Skildringene føles utvendige og slappe, som her:
Dessuten: Blir en opphisset mann alltid hes?
Sexscener er ikke det enkleste en forfatter gir seg i kast med, så jeg skal spare leserne for mer eksplisitte detaljer. Men også i beskrivelsene av landskapet blir Gaute Heivoll salvelsesfull:
Lettvinte stereotypier
Flere ganger stirrer Johannes ut av et vindu eller ned i et vann og innser at han egentlig ser ned i det mørke dypet i seg selv.
Når noen ser tilbake på en oppvekst, heter det til det kjedsommelige at de sprang omkring, som om det bare var dét sorgløse barn gjorde. Kvinner man skal innlede en samtale med, tørker alltid av hendene på forkleet.
Valget om å føre et alderdommelig språk, er nok bevisst. Men kunne ikke en våken redaktør røsket ut de verste flosklene?
Hva er et liv?
Den inderlige tonen dempes etter hvert.
Heivoll skriver om barnløshet, om odel og arv så også lesere som aldri har hatt jordeiendommer å forvalte, kan føle på hva som står på spill.
Hva nytter det, alt strevet, om ingen skal overta og videreføre målet for flittige henders arbeid?
Kan det være nok å ha levd sitt liv for ett eneste annet menneske?
Gaute Heivoll stiller eksistensielle spørsmål som ikke har ett svar. Som den drevne forfatteren han er, åpner han opp for tvilen og gir fortellingen flere rom å folde seg ut i.
Å løfte pårørende og deres lodd i livet er en god ting.
«Min tid i disse skogene» er et romanprosjekt det er lett å få sympati for.
I dette tilfellet var ideen dessverre bedre enn utførelsen.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og anmelder bøker både for barn og voksne.
Les gjerne hva jeg har skrevet om bøkene «Kjære natt» av Øystein Skotheim, «Gliff» av Ali Smith og «Tragedie under drivende skyer» av Rune Christiansen.
