Det var også et liv

Hvordan følger vi et menneske på vei mot av­grunnen? Hvordan se at en av våre nærmeste går under, uten at vi kan forhindre det?

Allerede på første side blir vi advart.

Dette vil bli stygt.

Nedoverbakke

Over de neste 90 sidene følger en brutal tekst. Med små, nummererte ned­slag, nesten som enkelt­stående dikt eller aforismer, dokumenterer Andreas Øverland et liv i forfall.

Det er forfatterens egen mor det handler om, skal vi tro tilegnelsen Til mamma – men først og fremst til Anne, som inn­leder for­tellingen.

Jeg sier for­telling, for denne teksten er ikke så lett å kategorisere.

Kari Saanums nydelige «Ringer mor» som kom tidligere i år, er en dikt­samling. Oliver Lovrenskis pang­debut fra 2023, «Da vi var yngre», er en roman.

Begge har hardt­slående og etter­tenk­somme kort­tekster som sammen utgjør en hel historie.

Hardt­slående og direkte er også Øverlands lille bok. Den ut­leverer et liv i galopperende forfall.

Tittelen er hjerte­skjærende

Tittel-setningen «Jeg vet ikke, jeg var ikke der» dukker opp i teksten om morens død. Da var hun på syke­huset, og kanskje holdt en lege henne i hånden?

Jeg vet ikke, jeg var ikke der, skriver sønnen, som altså setter seg fore å beskrive de stygge årene forut for døden, den som kanskje kom som en befrielse.

Hun bodde i Sol­fjellet bo­retts­lag, i en av de ni høy­blokkene i Alna bydel i Oslo.

Her siterer Øverland fra reklame­teksten på b­oretts­lagets hjemme­side – som han sågar legger lenke til, så leserne kan sjekke selv.

Østmarka som nærmeste nabo har en klar verdi for de spreke og friske. Det er kort vei til kollektiv­forbindelser men også til individuell isolasjon, skriver Øverland.

Ord­lek

Dette grepet, å spinne videre på en allerede kjent tekst, å vri på et ut­trykk eller en fordom, går igjen i hele boken.

Den gjør et voldsomt ubehagelig inn­trykk.

Beretningen er rå og grelt opp­riktig. Det kan være naboen over gangen som får med seg pisse­lukten fra morens leilighet eller sønnens tanker om å være en med­skyldig snarere enn en på­rørende, når alt er over og restene skal ryddes.

Men iblant blir det lett­vint. Fiffighetene reduserer det sterke innholdet. Som for eksempel her:

Glittre­klinikken var, som mange vil vite, et privat sykehus for behandling og rehabilitering av pasienter med lunge­sykdommer.

Det er et arbeid å dø

Moren dør ikke til slutt i boken, men et sted litt etter midten, så sønnen nettopp har plass til å skrive om alt som må gjøres for å rydde opp etter et liv.

Hun hadde hjerte­flimmer og kols. Ubønn­hørlig snevret livet seg inn, mye også på grunn av den sykes egne valg om isolasjon.

Men hva er valg, og hva er sykdom?

Refleksjonen under er kanskje sann for noen, men et utsagn som dette føles unødvendig nedlatende – og det gjelder uansett ikke for alle:

(...)

Andre steder gnistrer det. Som i dette diktet, hvis vi nå skal kalle tekstene for dikt.

Der antydes det at det tar tid å dø:

Her er Øverland eksemplarisk konkret. Språket er forfriskende, som når han sier at sol­lyset pisket lavt.

Slutten er sørgelig lakonisk: Moren selv tror at nå er det slutt, men har ikke bruk for følge på siste reis.

Griper tak

Andreas Øverland har mange originale til­nærminger til de harde realitetene i boken.

Det kan være utlegningen av morens stakkarslige handle­liste, der fire karbonader og tolv pakker Lovehearts står side om side, eller SMS-meldingen hennes en julaften: Moren er som alltid alene, hun takker for gavene og skriver at hun vil ta kvelden fordi duft­lysene hun har fått, fremkalte både hode­pine og astma.

Rørende er også forfatterens syn på moren som et batteri i dødens øyeblikk. I det varmen forlater kroppen, bidrar den til en nesten umerkelig temperatur­økning i omgivelsene, står det.

Men, som Øverland skriver: Han vet ikke, for han var ikke der.

Ja, «Jeg vet ikke, jeg var ikke der» er et rystende, om enn ujevnt dokument over et liv som forvitrer.

Det er blitt en ektefølt tekst du ikke forlater uten å ha fått merker av den.