En geni­strek

Hvordan skal du få de andre til å leke, når de bare vil gjøre kjedelige ting?

Hvordan kare til seg en plass i midten, når de andre vil stenge deg ute?

Dette er viktige spørsmål for et barn. Det har Per Dybvig forstått.

En enkel Kvist

Per Dybvig er en luring.

Det er også Kvist. Han er hoved­personen i den nye bilde­boken.

De andre som dukker opp her, er dyr vi har hørt om før, som finnes i det virkelige livet: en gaupe eller en elefant. Men her er også en stork­meis og en fjell­mink.

Kvist er kanskje et ekorn? Eller ekhorn, for han har jo noen fascinerende små horn på toppen av det vesle hodet sitt.

Kvist har i alle fall klatret gjennom hele skogen til han endelig finner noen han kan leke med.

Men de andre vil slett ikke leke.

De står i kø.

Surrealistisk lek

Jeg må bare gi meg over av Per Dybvigs enkle og geniale idé.

I en generasjon har han illustrert bøker for andre. Vi kjenner ham fra serien om Reven og den retthalede grisungen med Bjørn Rørvik, fra bøkene om Doktor Proktor med Jo Nesbø, eller fra Samson og Roberto-serien til Ingvar Ambjørnsen.

Han har nærmest spesialisert seg på dyr. Boken «Jegeren – en fortelling fra skogen» ble kåret til Årets vakreste bok i 2016.

Når han nå for første gang står bak både tekst og bilder i en barnebok, så treffer han blink.

Hvorfor alle de andre dyrene står i kø, det får vi aldri noe svar på.

Men hva gjør vel det, når Kvist kan få noe til å skje som totalt endrer premissene for leken?

Ja, Kvist er en luring.

Han er også den eneste her med egennavn. Han er vår medsammensvorne, den vi heier på. Han er eventyrlysten og oppfinnsom. Og han trekker det lengste strået til slutt.

Gjenkjennelig strek

Jeg kunne kjent igjen Per Dybvigs illustrasjoner blant tusen tegninger.

Denne gangen er de karakteristiske blyant­tegningene farge­lagte. Skikkelsene er like snodige som tidligere, med ører som er litt for store eller øyne som går i kryss.

Det er noe skakt og rart med alle, og dette «noe» gir figurene personlighet.

Ofte har de også små attributter som gjør dem menneskelige. En hånd­veske. Et par sko. Floss­hatt. Eller en rygg­sekk.

Og her vokser boken på meg, som voksen­leser. Selvfølgelig gir Dybvig oss en bonus – i tillegg til den konkrete historien som barnet umiddelbart oppfatter: at Kvist med sin oppfinnsomhet til slutt får definere leken selv.

For er ikke disse dyrene nesten som oss? Individuelle særinger som like fullt stiller oss i en kø der ingen av oss vet hva som venter i den andre enden?

Tankene kan gå til Vladimir og Estragon, som ventet på Godot. Eller mer prosaisk, til arbeids­livet, der vi alle, de fleste av oss, innretter oss uten å mukke. For penger må vi jo ha, og hjulene må jo gå rundt.

Men hva hvis noen kaster kort­stokken i luften og fordeler ess og toere på nytt? Hva hvis alle muligheter plutselig er åpne?

Livsfilosofi på høyt nivå

For meg ligger det kontemplasjon i å betrakte de mange rare individene i køen. Deres situasjon får meg til å tenke på meningen med livet, rett og slett.

For et barn kan Kvist minne om Klatremus hos Thorbjørn Egner. Han som ikke er så nøye med å spare de nøttene i Hakkebakkeskogen, men som heller vi synge og danse og spise nøtter mens han kan.

«De står i kø» er en skikkelig god­bit av en bilde­bok. Den kan både slukes og spises med omhu, med en smak som varer lenge.