- TITTEL: Liv andre har levd
- FORFATTER: Edvard Hoem
- FORLAG: Oktober
Den nye romanen om utvandrerne fra Romsdalen og Hoem begynner midt på 1920-tallet, i det Eilert Knudtson kommer hjem for første gang siden han reiste ut som pur ung – først til Utah og USA, siden til farmerliv på prærien i Canada. Vi møter andre som reiste ut, men også de som ble igjen i gamlelandet. Blant dem er Eilerts bror og hans familie. Sønnen Lars Hoem blir med Eilert da han reiser tilbake til Canada og korngården.
Med det begynner en av de mer tragiske beretningene i denne romanen: Lars har fått del i en sinnslidelse som har plaget flere medlemmer av morsslekta hans. Livet i Amerika blir for mye for Lars. Og så møter vi dem som kommer til, de som blir født og vokser opp i løpet av de tre-fire tiårene denne boken er konsentrert omkring.
Slektskrønike
«En personlig fortalt historiebok», skriver Leif Ekle om Hoems siste bok.
«Liv andre har levd» er noe så fint og gammeldags fortellende som en slektskrønike. Jeg liker at Hoem bruker den betegnelsen, den sier noe presist og fint om hele prosjektet samtidig som den åpner opp for de lange linjene, liv og død, et stort antall mennesker som følger etter hverandre på jorda.
Dette har Edvard Hoem fått til gjennom et svært researcharbeid i arkiver, kirkebøker, aviser, gamle brev og overleverte fortellinger, minner. Én ting er selve slektsgangen, men forfatteren – krønikens skrivar – har også tilegnet seg store mengder kunnskap om jordbruksutvikling i Romsdalen og i Canada, hvordan redskapene endres, hva de kalles. Hoem lirker inn kunnskap om dagligspråk og hva folk er opptatt av. Alt helt ubesværet – bortsett fra de gangene da detaljeringsnivået blir så høyt at interessen truer med å svikte, som om forfatteren kan ha hatt mer informasjon enn han helt får plass til. Dette er imidlertid unntak
Trettitall og depresjon
«Liv andre har levd» er som sagt en slektskrønike, men den lever nesten like sterkt som en personlig fortalt historiebok. Den økonomiske depresjonen på trettitallet, de mange uårene da støvstormer og dårlig vær tar avlingene år etter år, slitet og folks vilje og evne til å greie seg. Hoem skriver med innsikt og nærhet, også når han viser leseren gledene, kjærligheten og ikke minst hvordan menneskene på prærien finner støtte i troen på en luthersk kristendom de har med seg hjemmefra.
Hoems språk er fint, ukunstlet og konkret. Noen ganger faller det riktignok ned til passasjer som mer minner om referat, men oftest veksler det fint mellom det høystemte og nesten-pompøse – det er tross alt Edvard Hoem som skriver – og det kunnskapsrikt praktiske og hverdagsnære.
Avslutning med stil
«Liv andre har levd» er en verdig avslutning på et romanarbeid som egentlig burde fremstå som gammeldags, men som krever sin plass med stor selvfølge. Det sier jeg også fordi Edvard Hoem evner å låne stor verdighet til de menneskene han skriver om – når det går godt og når krisene rammer.
- Flere anmeldelser fra NRK:
«Dødsdømt i Kongo» av Kari Hilde Hodne French:
«Klassen» av Marte Spurkland:
«Mor om natten» av Niels Fredrik Dahl:
