- TITTEL: Keeperen og havet
- FORFATTER: Maria Parr
- FORLAG: Samlaget
Takk!
Her er en anmelder som er glad og takknemlig for å få lov til å komme tilbake til Knert-Mathilde og de to vennene Trille og Lena. Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk. Hvordan skulle Maria Parr klare å skape like mye varme og humor som i den overraskende debutboken 12 år etter?
«Vaffelhjarte» ble en favoritt både hos lesere og kritikere. Fortellingen om de to bestevennene fra det bitte lille samfunnet Knert-Mathilde et sted langs norskekysten er både blitt TV-serie og teater. Teater – og det til jubel og fulle hus – ble det også av romanen «Tonje Glimmerdal», der Maria Parr oppviser den samme energien og tilknytning til naturen som i «Vaffelhjarte».
Min engstelse gikk på hvorvidt forfatteren ville klare å holde på den fine, lindgrenske stemningen i skildringen av de to oppfinnsomme vennene. Men også: Ville boken bare bli en blekere gjentakelse, eller hadde Parr flere forfriskende fortellinger på lager?
Utvider fortellingen
Skepsisen min ble ikke mindre da jeg skjønte at jeg-forteller Trille, som alltid har vært Lenas beste og eneste venn, forelsker seg i en nyinnflyttet utlending. Den slags har vi lest om før, det er et klassisk trekk å føre inn et sjalusiskapende element i barnebøker der en gutt og en jente er bestevenner.
Men heldigvis er Maria Parr en forfatter som går videre, og som løfter seg ut over tradisjonelle rammer. Lena har utfordringer av overordnet karakter: Bak den tøffe fasaden ligger en lengsel om søsken. Under en bråkjekk tone skjuler det seg en trofast venn som ikke kjenner noen grenser for omtanke. Behovet for å bli sett som den man er, bak forhastede ord, under overilede handlinger, snor seg gjennom historien, som både blir dramatisk, reflektert og rørende.
Lena og Trille er blitt eldre siden sist. Med tenårene kommer forelskelse. Med tenårene kommer også nye krav fra en fotballtrener som mener Lena ikke har mye å gjøre på guttelaget. Ikke overraskende får han sitt pass påskrevet når Lena mot slutten beviser sin dyktighet. Noe av det beste med skikkelsene til Maria Parr er kompleksiteten. Visst kan Lena være modig og fremfusen, men hun er også sårbar. Trille er redd for det meste, men han kan være tøff når det trengs. Fotballtreneren, derimot, kan ikke sies å ha mange positive sider. Det finnes dessverre slike også.
Å takle livets utfordringer
«Keeperen og havet» er den nye boken til Maria Parr.
Identitet og selvbevissthet tematiseres i fortellingen der tilhørighet og trygghet skrives frem som kjerneverdier. Barna får utfolde seg i stor frihet i en ramme av trygge voksne. At besteforeldregenerasjonen er så sterkt til stede, skaper bånd mellom fortid og nåtid og gir rom for en tidløshet som mange nyere barnebøker mangler.
Språklig er Maria Parr utforskende og oppfinnsom. Dialogene sitter godt, med uttrykk som både er nye og gir gjenklang. Søren kverke meg, sier Lena. Hennes fyndige utsagn gjør henne tydelig for leseren fra første side.
Havet, døden og kjærligheten
Man kunne kritisere Maria Parr for de mange opplagte hjerte-ingrediensene hun bruker, som nettopp besteforeldre, kjærlighet, vennskap, sjalusi, oppofrelse, fødsel. Men hvor skulle det være plass til store følelser som trigger tanker om livets forunderlighet, om ikke i en barnebok? Maria Parr gjør dessuten elementene til sine, det blir som materialene og verktøyet en finsnekker benytter for å skape noe genuint og nytt.
Skulle jeg ha én innvending til denne boken som er fullt på høyde med den første fra Knert-Mathilde, så måtte det være tittelen. Den føles slapp og intetsigende. «Keeperen og havet» mangler de varme assosiasjonene «Vaffelhjarte» ga.
Når det er sagt: Maria Parr er fremdeles god som gull.
- Flere anmeldelser fra NRK:
«Fri vilje» av Helga Hjorth:
«Liebhaberne» av Anne B. Ragde:
«En moderne familie» av Helga Flatland:
