Vi følger Blotch gjennom 1930-tallets Paris, en by han i sin pretensiøse stolthet lever og puster. Blotch er en blant byens vitsetegnere, opprinnelig kunstmaler som flere av dem, og de rivaliserer stadig. I tegneseriealbumet med samme navn som hovedpersonen blir vi med på en rekke opp- og nedturer porsjonert ut i delhistorier.
Gøy å lese
Alle delhistoriene innledes med en hybris-ballong av en intro om og av den feterte, fiktive tegner selv. Og alle ender vel egentlig snarest med en nedtur.
Godt skrevet, er de, de fungerer godt på norsk også og det er gøy å lese konsentrerte, karikerte tekster.
Vår hovedperson og fortellerstemme glatter over sine fadeser, gnukker med sitt selvforherligende viskelær for å opprettholde ansikt.
Når selve streken kjenner det fattigste menneske
Ringene, som i vann, mange i tallet under øynene når han mister det, er mesterlig penslet og tegnet på.
Og da må jeg få introdusere Blutch. Som ikke må forveksles med Blotch. Blutch er synonymet til den franske tegneren Christian Hincker og skaper av figuren Blotch.
Som en Will Eisner-inspirert ånd over Paris, løper Hinckers strek som en fjær. Hans strek er en kjenner av byen og av menneskenes oppførsel.
Meta-Blutch
Virkelighetens serieskaper har faktisk publisert denne føljetongen i et fransk vitsemagasin med samme navn som sin oppdiktede tegners magasin («Fluide Glacial»).
Metalagene, eller forvirringen han skaper ved å legge begge pseudonymer så tett opp til hverandre, er besnærende.
Jeg regner med at parallellene mellom Blutch og Blotch stopper på et betryggende punkt. I alle fall gjør han narr av og avkler noen enormt stygge, reaksjonære, kvinnehatende og etnosentriske strømninger fra mellomkrigsårene.
Men hvem vet, kanskje kan både Blutch og enkelte lesere kjenne igjen noen av de mentale mekanismene hos antihelten?
– I form er dette meget vel utført. I en overraskende tone, mesterlig tegnet og veldig underholdende, mener tegneserie-anmelder Siri Narverud Moen.
Foto: No Comprendo PressFor en kjiping!
For en kjiping, for noen triste mannsgubber det er han gjerne vil ligne på! Streken, infam og vakker, setter sosialt fortettede settinger hurtig, uvørent og lett.
Tematisk handler det vel om redselen for å bli alene, redselen for å bli avslørt – eller også bare latskap og feighet.
I form er dette meget vel utført. I en overraskende tone, mesterlig tegnet og veldig underholdende.