Såre stier i rå strek

Den nyeste norske tegneserieboka er full av hverdagsdramatikk. Debutant Anders N. Kvammen roper ikke høyt med streken sin, men maner allikevel fram den mørkegrå tonen som for mange varer så altfor lenge i tenårene.

I svart-hvitt forbereder Aksel seg på at den lykkelige sommerferien med yndlingsfetteren tar slutt. En ny ungdomsskole, med nye møter og tøffinger blir utfordringer for den følsomme hovedpersonen. I denne tegneserieromanen følger vi ham, familien og noen kompiser og en bølle igjennom skoleåret.

I Nielsens fotefar

Selv om en debutant helt sikkert vil vurderes for det han står for sjøl, er det umulig å ikke se Christoper Nielsens nestorstrek i hele denne fortellinga.

Kvammen debuterer med denne langhistorien, men tidligere har det vært interessant å følge hans nettegneserie i ny og ne. Kvamsky var en ujevn perle, ensidere og halvt løsrevne episoder med en veldig direkte feel.

• KVAMSKY

Fuck school

Heldigvis satser Kvammen også nå på det direkte. Han er god på show, don’t tell, og balanserer godt dramatiske med mellomgrå detaljer som mange kjenner igjen. Særlig den hverdagslige blir det aldri bedre enn dette-følelsen er gjenkjennelig påtrengende.

Den ligger der inne blant alle Kvammens detaljer: Hvordan en ghettoblaster så ut, hvor viktig det var å tegne tilfeldig boblete bokstaver som sier FUCK SCHOOL på en skolebok, hvor plutselig man kunne befinne seg i en svettende, projiserende tilstand.

Plageåndens en’te poking

En uvøren rett-fra-skrivebordskuffen-strek passer denne gutteromshistorien godt. Innimellom går den på bekostning av skaperens ønske om detaljrikdom (jeg måtte myse for å faktisk se at det var fuck school det sto).

Men den forsterker det konkrete og sensible i fortellinga. Aller finest er noen sekvenser som dveler ved utvalgte hendelsesforløp. Enten i handling og tale, som i en konfrontasjon når Aksels sinne renner over av plageåndens en’te poking.

Eller når Kvammen lar skraveringer og mønstre spille utover landskap, kirkegård, norske veier og bølgende åser, drabantbyer og panelvegger.

Selv om Kvammen kan ha større – og kanskje også morsommere, mer elegante – prosjekter i ermet er dette en fin debut. Direkte og uvøren, og den føles ganske allmenngyldig.