Derfor lyktes de i Kyoto

Kyoto-avtalen skulle være første steg på veien mot en altomspennende klimaavtale. Fortsatt krangles det om byrdefordelingen.

Desemberukene i byen Kyoto i Japan endte i en protokoll som inneholdt forpliktelser for verdens industriland. De lovte hverandre å redusere utslippene av klimagasser med 5,2 prosent i perioden 2008-2012, i forhold til nivået i 1990.

Kjempene satt alene

– EU, USA og Japan satt på et eget rom og forhandlet. Det var noe de måtte løse, og det var viden kjent, husker Harald Dovland.

Dovland var Norges sjefsforhandler under toppmøtet i Kyoto, og han erindrer en intens stemning, også den gang.

Det var stor avstand mellom EU og USA før møtet begynte, og de hadde behov for å «kna hverandre», forteller Dovland. Da dette var på plass, var det lettere å få de andre landenes utslippsforpliktelser på plass.

– Men det var flere ting som skulle vedtas til alle utslippstallene. Det var også stor spenning knyttet til i hvilken grad man skulle legge opp til en prosess der flere land skulle trekkes inn i protokollen etterhvert.

– USA var veldig bestemt på at andre skulle med. I '92 delte man verden i to – Annex 1-land, som skulle påta seg hovedansvaret, også var det resten. Men der stod det ingenting om hva som skulle skje om u-landene ble større og mektigere.

– Denne natten sprakk Anna Lindh

NRK-korrespondent, Lars Sigurd Sunnanå, var sendt fra Oslo for å følge forhandlingene. Han husker aller mest de sovende menneskene de siste dagene i Kyoto.

– Den argentinske møtelederen kjørte hele gjengen i senk, rent søvnmessig. Han holdt det gående, selv om alle satt og sov.

Sunnanå husker at han fulgte forhandlingene sammen med Jens Stoltenberg, som den gang ledet Stortingets energi- og miljøkomité, og svenske Anna Lindh, som da var Sveriges miljøminister.

– Jeg husker at Anna Lindh nettopp hadde sluttet å røyke. Men denne natten sprakk hun, forteller Sunnanå.

– Sterk og mektig ledelse

– Møteledelsen var sterk og mektig. Det er klart at det var vanskeligheter, også der. Men uten den sterke ledelsen hadde vi ikke kommet fram til noe, forteller Dovland, som satt i forhandlingene for Norge.

Siste natt i Kyoto greide argentineren å banke igjennom en avtale foran en sliten delegasjon med forhandlere.

– Det ble i stor grad en USA-inspirert avtale. Lite av det EU kom med, ble faktisk med i protokollen, sier Dovland.

Men fire år etter trakk USA seg fra avtalen, EU valgte å bli i den.

Les også: – «Kyoto Pluss» kan bli løsningen

To år på overtid

Avtalen trådte formelt i kraft 16. februar 2005, etter å ha blitt ratifisert av 127 land verden over.

To år etter dette kom medlemslandene under FNs klimakonvensjon fram til at de skulle begynne forhandlingene om en ny avtale for perioden etter 2012, en avtale der også utviklingsland må inn.

Diskusjonene som startet på Bali skulle i utgangspunktet ha endt i en ny, stor klimaavtale i København for to år siden. Men uenighetene har vist seg å være for omfattende.

Trodde verden var satt på rett spor

– Alle var veldig fornøyde og glade for at dette var kommet i mål, husker Dovland.

Selv var han overbevist om at dette møtet hadde vært med på å sette verden på rett spor.

– Men seks måneder etterpå gikk det opp for meg at det var endel snubletråder. Så trakk Bush seg ut i 2001, og da ble det utfordringer med å få protokollen til å tre i kraft.

– Et problem er nok

– Verden klarer ikke være opptatt av mer enn et globalt problem av gangen, tror Sunnanå. Og nå er det finanskrisen som gjelder.

Dovland er enig om at det ikke er noen grunn til stor optimisme for at noe skal skje raskt.

– Men jeg vil ikke se bort fra at vi skal få til noe i løpet av tiåret vi er inne i nå.

Les også: Stadig vanskeligere å nå klimamålet
Les: Stoltenberg: – Mørke utsikter for klimaavtale