– Jeg var forberedt på å dø

I det Trude er på sitt sykeste, og har fått beskjed om at hun kan dø, finner hun ut at hun skal kjøpe en dåpskjole. Fordi hun verken eide noen eiendom, eller hadde masse penger på konto, ønsket hun at døtrene skulle ha noe de kunne arve etter henne.

Dette er historien til Trude Iversen, som hadde begynt å forberede seg på å dø, men som fikk muligheten til å leve.

Livmorhalskreft

I desember 2006 drar Trude til en gynekologisk undersøkelse. Gynekologen påviste en rød flekk på livmorhalsen, men ingen blinkende varsellamper lyste enda. Hun fikk beskjed om å komme igjen om et halvt år for å sjekke utviklingen. Men tida gikk, og som mor til to døtre og sykepleier på Lillehammer sykehus, ble ikke en sjekk av underlivet prioritert.

Halvåret, ble til et helt, og en desemberdag i 2007 er Trude på jobb. Da merker hun raskt og brutalt at ting ikke er som de skal være.

– Jeg får en kraftig blødning. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd jeg hadde abortert, sier Trude. Da skjønte hun at hun måtte dra til en ny gynekologisk undersøkelse, hvor legen raskt forteller at han finner en kul på livmorhalsen, og at han med høy sannsynlighet tror det er kreft. Noe som vevsprøven senere bekrefter.

– Det kom egentlig som et stort sjokk, da det ikke har vært noen historie for kreft i familien. Så jeg trodde jeg kunne få mye, men kreft var ikke det jeg hadde tenkt mest på, sier Trude.

– Når jeg får en slik beskjed er det tusen tanker som går igjennom hodet. Man synes litt synd på seg selv. Du begynner å lure på hvorfor og hvordan dette har skjedd, forteller hun.

I 2014 var det 338 kvinner som fikk livmorhalskreft i Norge. Det er det høyeste tallet siden 70-tallet. 63 døde av sykdommen i løpet av fjoråret.

Livmorhalskreft kommer fra HPV-viruset, et seksuelt overførbart virus. Det visste ikke Trude da hun fikk sykdommen. Hun mener at bevisstheten og kunnskapen rundt HPV bør økes, og fjerne skammen og tabuet rundt temaet.

• Les også: Flere får kreft i halsen etter oralsex
• Les også: Eksplosiv økning i antall krefttilfeller

Samtaler med familie og venner

– Man tror at det fort kan være kroken på døra. En ting som jeg tror har vært en av styrkene mine, er at jeg har klart å snakke om kreftsykdommen. Jeg har snakket mye med familie og venner, og det har vært godt å kunne snakke om det.

Kort tid etter at Trude fikk påvist livmorhalskreft, bar veien til Oslo, nærmere bestemt Montebello og Radiumhospitalet. Sykehuset har gjennom mange år vært ledende på forskning og behandling av kreft.

Trude forteller at hun ble møtt med en alvorlighet da hun kom dit første gangen. Vitsen om at hun nå kunne få en gratis slankekur, ble ikke møtt med latter av de ansatte. Den alvorligheten hun ble møtt med, skapte også en form for trygghet.

Etter undersøkelser og forberedelser på Radiumhospitalet ble det klart for å starte behandlingen med cellegift og stråling. Behandlingen som ventet, var 36 utvendige strålinger, seks innvendig strålinger, og seks doser med cellegift.

En drøy måned senere var behandlinga over, og en del stråleskader begynte å dukke opp. Urinveisinfeksjon og intoleranse overfor en del matvarer ble ting Trude måtte takle. Men likevel, ganske raskt etter ferdig behandling, var hun tilbake i jobb.

Informasjon gir trygghet

Irena Svelle er kreftkoordinator i fire kommuner nord for Mjøsa. Hun har derfor hatt mange samtaler med kreftpasienter.

– At pasientene har noen å prate med, en støttespiller, er vesentlig. Mange er redde, men det å gi god informasjon er med på å øke tryggheten, sier Svelle.

Hun legger til at det er viktig at å hjelpe pasienten med å finne ut hva som har betydning i livet, slik at pasienten kan leve selv om alvorlig sykdom er til stede. Spise regelmessig og sove godt om natten, gir pasienten bedre grunnlag til å takle alt som en kreftsykdom medfører.

Mange kreftpasienter har familie rundt seg, og mange har også barn. Svelle mener det er viktig å gi informasjon også til barna.

– Det er viktig å gi god informasjon til barn, fordi de merker veldig lett hvis foreldrene endrer seg, da er det bedre at de skjønner hvorfor. I verste fall kan barnet få skyldfølelse for foreldrenes tristhet, sier Svelle.

– En kreftdiagnose rammer ikke bare pasienten, det rammer hele familien, legger hun til.

Spredning

To år senere har Trude kommet tilbake i arbeid, og har opplevd en bedring av formen. Men hun går fortsatt på jevnlige kontroller hver tredje måned. I desember 2009 begynner Trude å få en hoste, og hostinga ville ikke ta slutt. I januar, en måned etter, var det ny regelmessig kontroll. Den viste at kreften hadde spredd seg til venstre lunge.

– Det er rett og slett celler fra livmorhalsen som er på vandring og fester seg i lunga, forklarer Trude det som på fagspråket kalles metastase.

– Jeg følte litt at nå var det på'n igjen, litt fordi man husker hvor kvalm man ofte var. Men samtidig fordi det var skummelt å få en slik alvorlig diagnose igjen. Og jeg følte meg ikke syk av sykdommen, men av behandlingen, forteller hun.

Denne gangen ble det utført en operasjon, lungelappen på venstre lunge ble operert ut.

Et nytt år har gått. De regelmessige kontrollene har fortsatt. Den lokale legen som har utført disse har vurdert at Trude har fått for mye CT, og har valgt å bruke vanlig røntgen, som viser mye mindre, men som gir mindre strålingsfarer.

Men Trude har begynt å hoste igjen. Delvis også blodig. Hun ringte til Rikshospitalet og spurte «er det meninga jeg skal gå rundt og hoste slik?». Rikshospitalet svarte at det skulle hun definitivt ikke, og de fikk ordnet slik at Trude fikk ny CT, den påviste at kreften var kommet tilbake på samme sted; i lungen.

Denne gangen ble det klart at cellegift og stråling nok en gang skulle være behandling.

Dødsadvarsel

Etter å ha fått denne tilbakekomsten av kreft for tredje gang, får Trude beskjed om at dersom hun nok en gang skulle få igjen kreften, ville det ikke være noe annet enn palliativ, eller livsforlengende, behandling å gi.

Psykisk sett, var nok denne tredje runden den vanskeligste.

– Jeg hadde bestemt meg for hvem som skulle bære kista. Byttet ut et par stykker til og med. Og at jeg ikke skulle gå ned et gram, fordi de skulle få slite med meg helt til det siste. I tillegg hadde jeg veldig mange samtaler med mine to døtre.

I januar 2014 kom beskjeden hun hadde fryktet en stund, etter at hun igjen hadde følt seg dårligere utover høsten. Kreften i venstre lunge hadde dukket opp igjen. Trude forventet at dette var slutten.

Tarja, yngstedattera til Trude, ligger en dag på sofaen til moren og gråter, hun spør moren sin: – Mamma, hvis du ikke klarer dette her, vil du kremeres eller vil du gravlegges?

Trude nølte litt da hun skulle svare, og sa at hun ikke hadde tenkt så mye på problemstillinga, men at hun muligens ville kremeres, det hun var sikker på, var at hun i hvert fall ville ende opp på hjemstedet sitt.

Sjeldent

Avdelingsleder for gynekologisk kreft ved Radiumhospitalet, Erik Rokkones, sier at vanligvis gir ikke denne krefttypen så ofte tilbakefall.

– Det vanligste er at man blir kurert etter primærbehandling, altså den første behandlingen etter kreftsykdommen oppdages, sier Rokkones.

Trude mener kommunikasjon en nøkkel for å komme igjennom de vanskelige tidene. Rokkones forteller at legene ved Radiumhospitalet forsøker å gi så god informasjon så mulig, både skriftlig og muntlig.

De har også mange samtaler med pasientene gjennom en behandling.

– Hvis en pasient skal ha cellegift og stråling, har vi samtaler med pasienten ved hver behandling. Samtalene varierer i lengde ut ifra pasientens behov, sier Rokkones.

Siste sjanse

Tross beskjeden hun hadde fått sist hun hadde vært til behandlingen, fant legene ut at de skulle gjøre et siste forsøk; fjerne hele venstre lunge. Samme lege som sist, som hadde gitt henne dødsbeskjeden, skulle gjøre et siste forsøk på å bli kvitt kreften. For godt.

– Du sa til meg sist, at hvis jeg fikk kreft igjen, var det ikke mer å gjøre. Hvorfor sa du det, når dere nå likevel skal prøve?, spurte Trude legen. Legen svarte at de ikke hadde valgt å gå såpass i dybden på det, fordi de ikke hadde regnet med at pasienten ville forstå.

Men han la til, at hvis vi ikke hadde trodd at denne operasjonen vi nå skal foreta er verdt det, hadde vi aldri gjort det.

For mange kan det å fjerne en hel lunge, være i et verste utfall, i Trudes tilfelle var det å fjerne venstre lunge det beste mulige utfallet. Hvis kreften satt annerledes enn det bildene viste, kunne det risikere at de bare måtte lukke igjen, og stoppe operasjonen.

Da Trude våkner av narkosen etter operasjonen, er legen det første hun ser, med de lille kreftene hun har, klarer hun å spørre: ble det i beste eller verste fall? Det ble i beste fall, sa legen.

Nå har Trude levd halvannet år uten kreft. Men går på kontroller hvert halve år, men frykten ved å leve med kreft den sitter fortsatt igjen, hver gang du skal inn til en kontroll.

I november fikk hun vite at første barnebarn er på vei. Forhåpentligvis sitter bestemor på første rad i dåpen, med et barnebarn i dåpskjolen fra Husfliden.