Historisk seremoni: Elin og Stein er de første som gjør dette i Norge

Undertegnede kjenner ikke til at det har vært henvendelser i vårt bispedømme om slik seremoni.

Mitt utgangspunkt er at i kirka kan vi be for folk, og vi kan be om velsignelse over livene deres.  Vi har liturgier for ulike kirkelige handlinger, men vi kan ikke utarbeide faste liturgier for alle livsområder.

Jeg synes det er fint at man kan ha en slik seremoni i kirka, og håper at dette kan  bidra til at flere mennesker ser at kirka kan være et naturlig sted å markere viktige hendelser i livet.

 Sør-Hålogaland bispedømme har til nå ikke har hatt noen forespørsler om denne typen seremoni.

Det betyr likevel ikke at det ikke foreligger et behov. En navneskifteseremoni er nytt og ukjent, derfor er det mange som ennå ikke kjenner til muligheten.

Som biskop synes jeg det er fint at vi i kirka kan ha viktige markeringer i menneskers liv, det gjelder alle typer livssituasjoner. Det er positivt at folk vil komme i kirken for å markere noe som betyr mye for dem.

Det er bra at prost Stein Ovesen, har utarbeidet ressursstoff som skal brukes for den første navneskifteseremonien i Hamar bispedømme. Samtidig er det viktig å påpeke at dette er ment som en veileder – den er ikke bestemmende. Vi skal ta opp temaet på et prostemøte i nær fremtid, så finner vi ut av hvordan vi ønsker å gjøre det her i Sør-Hålogaland bispedømme.

Kirkens medlemmer har mangfoldige liv og livssituasjoner. Alle kan be om kirkens forbønn. En prest vil alltid ha mulighet og rom til å kunne ta imot mennesker i ulike livssituasjoner  og be for dem og deres liv. 

Ved viktige overganger i livet kan kirken være med og skape ritualer som kan tolke viktige hendelser i livet, og  vi kan få legge hele våre liv i Guds hender.

Veiledningen som nå er utarbeidet av prost Stein Ovesen i Hamar, i samråd med kollegene, er et godt eksempel på et slikt rituale utformet utfra en avgjørende hendelse i en enkeltpersons liv.

Jeg ser at min gode venn i Hamar skriver at det ikke dreier seg om en liturgi, men en veiledning/en ressurs kirkens ansatte kan støtte seg på når medmennesker kommer og ønsker kirkens bekreftelse på sin nye identitet.

I kirken er det rom for hele livet gjennom hele livet. Daglig bærer vi medmennesker fram for Gud i bønn og lyser velsignelsen over dem.

I utgangspunktet tenker jeg at et kjønnsskifte må være en krevende prosess på flere plan.

Vi må vise både respekt og omsorg overfor mennesker som tar denne reisen. Her må kirken kunne bidra med samtale og forbønn, og gjerne også symbolhandlinger som en del av sjelesorgen overfor den det gjelder.

Derimot finner jeg det ikke naturlig å løfte dette ut av sjelesorgens samtale med den enkelte og lage en allmenn veiledning til en liturgisk og offentlig markering av et kjønns- og navneskifte. Jeg er usikker på hvilken virkning dette kan ha inn i kulturen og samfunnet. En slik liturgi trenger dessuten en form for bibelsk forankring, og den er vanskelig å finne.

Som kirke ønsker vi å være tilstede ved de viktigste hendelsene for folk.

Da er det naturlig at vi også kan følge inn i denne delen av livet, og i tillegg til omsorg og samtaler ønske velkommen til kirken for å be om velsignelse over en så dyptgripende overgang. Gjerne i en egen liten seremoni, men jeg har ikke vurdert behovet for en egen liturgi for dette. 

En prosess rundt skifte av kjønn og navn er viktig og samtidig svært inngripende i livet til den det gjelder. Her kan kirken være samtalepartner og medvandrer sammen med andre nødvendig instanser i slike prosesser.

Det er også positivt at det bes for mennesker i forskjellige livssituasjoner. Min anbefaling er likevel at man ikke utvikler utkast til felles liturgier her. Liturgi er kirkens lære, og jeg kan vanskelig se hvordan kirken kan utvikle en lære om dette.

Kirken har heller ingen liturgi når vi får et navn. Der andre tilbyr navneseremoni, er kirkens svar dåpen. Dåp foretar man bare én gang.

Myrseth slutter seg til Herborg Finnsets svar (Nidaros bispedømme) og legger til:

Prester er tilgjengelige med sjelesorg, forbønn og liturgiske ritualer når enkeltmennesker søker støtte og hjelp i ulike livssituasjoner. Det er helt avgjørende at vi også kan møte de behovene som er knyttet til kjønnsidentitet. Hvorvidt kirken skal ha en egen liturgisk navneseremoni er det for tidlig å si noe om nå. 

Kirken har regler for hvordan liturgier utarbeides og godkjennes, og en slik sak vil måtte følge disse prosedyrene. 

I en pressemelding om navneskifteseremonien sier biskop Solveig Fiske følgende: 

– Jeg er stolt av at en av prostene i Hamar bispedømme har gjort dette, sier biskop Solveig Fiske i Hamar bispedømme.  

Fiske sier dette handler om å møte et eksistensielt behov og ta på alvor den livssituasjon som folk med kjønnsinkongruens opplever.

Hun mener dette møter et behov, og at det er fint at det nå har kommet et forslag til en veiledning som også andre kan benytte seg av.

Vi har ikke behandlet dette i Borg bispedømme.

Men jeg finner det fint at det er utviklet det jeg forstår er en veileder for forbønn når noen som har gjennomført kjønnsskifte finner det meningsfullt og ønsker det.

Biskop i Oslo, Kari Veiteberg, er glad for og positiv til det initiativet som kommer fra Hamar bispedømme. 

En veileder til hvordan man kan komme dem i møte som ønsker en kirkelig markering av navne-endring, er et skritt i riktig retning. 

Jeg har tillit til biskop Solveig Fiskes vurderinger i denne saken. Så blir det spennende å sette seg inn i hvilke erfaringer som høstes i etterkant.